2006
Et prestedømsquorum
November 2006


Et prestedømsquorum

Quorumets styrke er i stor grad betinget av hvor godt dets medlemmer er forenet i rettferdighet.

Jeg er takknemlig for å få være sammen med dere på dette store prestedømsmøtet. Vi er alle medlemmer av et quorum i prestedømmet. Det virker kanskje ikke så bemerkelsesverdig for dere, men det gjør det for meg. Jeg ble ordinert til diakon i Det aronske prestedømme i en liten gren av Kirken. Det var bare én familie i grenen. Vi hadde ikke noe møtehus. Vi møttes hjemme hos oss. Jeg var den eneste diakonen, og min bror den eneste læreren.

Så jeg vet hvordan det er å utøve prestedømmet alene, uten å virke sammen med andre i et quorum. Jeg var tilfreds i den lille grenen uten et quorum. Jeg visste ikke hva som manglet. Og så flyttet familien min tvers over kontinentet til et sted hvor det var mange prestedømsbærere og sterke quorumer.

Jeg har i årenes løp lært at quorumets styrke ikke beror på hvor mange prestedømsbærere det er. Heller ikke er det en automatisk følge av medlemmenes alder og modenhet. Quorumets styrke er snarere i stor grad betinget av hvor godt dets medlemmer er forenet i rettferdighet. Denne enheten i et sterkt prestedømsquorum kan ikke sammenlignes med noe jeg har opplevd i et idrettslag, en klubb eller noen annen organisasjon i verden.

Almas ord i Mosiahs bok kommer nærmest til å beskrive den enheten jeg har følt i de sterkeste prestedømsquorumene:

«Og han befalte dem at de ikke skulle stride mot hverandre, men at de skulle se fremover, være enige, ha én tro og én dåp og la sine hjerter være knyttet sammen i enighet og i kjærlighet til hverandre.»1

Alma fortalte til og med sitt folk hvordan de kunne oppnå slik enhet. Han befalte dem at de ikke skulle forkynne noe annet enn omvendelse og tro på Herren, som hadde forløst sitt folk.2

Det Alma forkynte, og som gjelder i ethvert forenet prestedømsquorum jeg har sett, er at medlemmenes hjerter forandres gjennom Jesu Kristi forsoning. Det er slik deres hjerter blir sammensveiset.

Da skjønner dere sikkert hvorfor Herren befaler quorumspresidentene å lede slik han gjør. I Lære og pakter 107 bruker han nesten de samme ordene til å beskrive pliktene til presidentene i hvert quorum. Diakonenes quorumspresident skal lære quorumsmedlemmene deres plikt «slik det er gitt i henhold til paktene»3. Lærernes quorumspresident skal lære quorumets medlemmer deres plikter «slik det er gitt i paktene»4. Prestenes quorumspresident, som er biskopen, er befalt å «presidere over åtte og førti prester og sitte i råd med dem, til å undervise dem i deres embedes plikter slik det er gitt i paktene»5.

Eldstenes quorumspresident har følgende pålegg:

«Og videre er presidenten for eldstenes embede forpliktet til å presidere over seks og nitti eldster og til å sitte i råd med dem og til å undervise dem i henhold til paktene.»6

Det er lett å forstå hvorfor Gud ønsker at quorumene hans skal undervises «i henhold til paktene». Pakter er høytidelige løfter. Vår himmelske Fader har lovet oss alle evig liv hvis vi vil inngå og holde pakter. Vi mottar for eksempel prestedømmet med en pakt om å være trofaste i å hjelpe ham i hans verk. De vi døper inn i hans kirke, lover å ha tro på Jesus Kristus, omvende seg og holde hans bud. Hver pakt krever tro på Jesus Kristus og lydighet til hans bud for at man skal kunne få den tilgivelse og det rensede hjerte som er nødvendig for å arve evig liv, den største av alle Guds gaver.

Dere vil kanskje spørre: «Betyr det at alle leksjoner i quorumet bare må handle om tro og omvendelse?» Selvsagt ikke. Men det betyr at læreren og de som deltar, alltid må ha et ønske om å bringe Herrens ånd inn i hjertet til medlemmene i rommet for å vekke tro og en beslutning om å omvende seg og være ren.

Og dette ønsket går forbi veggene i rommet hvor quorumet møtes. I et virkelig forenet quorum utvides dette ønsket til medlemmene uansett hvor de befinner seg.

Jeg så dette for noen år siden i et diakonenes quorum hvor jeg var kalt til å undervise i leksjonene. Det var noen av diakonene som av og til ikke kom på quorumsmøtene. Jeg visste at undervisningen i dette quorumet – og i alle quorum – var presidentens ansvar, som hadde nøklene. Han skulle sitte i råd med dem alle. Så jeg har gjort det til en vane å søke råd hos den som er pålagt ansvaret av Gud ved å spørre ham: «Hva syns du jeg bør undervise om? Hva skulle jeg prøve å oppnå?»

Jeg lærte å følge hans råd, for jeg visste at Gud hadde gitt ham ansvar for å undervise quorumsmedlemmene. Jeg visste en søndag at Gud hadde gjort ære på en ung quorumspresidents ansvarsoppgaver. Jeg underviste diakonene. Jeg la merke til en tom stol. Det sto en opptaker på stolen, og jeg kunne se at den var påslått. Etter klassen tok en gutt som satt ved siden av den tomme stolen, opptakeren. Idet han skulle til å forlate rommet, spurte jeg ham hvorfor han hadde tatt opp leksjonen. Han smilte og sa at en annen diakon hadde fortalt ham at han ikke skulle være i quorumet den dagen. Han skulle ta med seg opptaket hjem til sin venn så han kunne få høre leksjonen vår.

Jeg hadde stolt på ansvaret som var gitt en ung quorumspresident, og hjelpen fra himmelen kom. Ånden kom for å røre ved medlemmene i rommet og sendte en av dem til en venn for å prøve å styrke hans tro og få ham til å omvende seg. Diakonen med opptakeren hadde lært i henhold til paktene, og han hjalp sin venn og medlem av quorumet.

Medlemmer av prestedømsquorumer underviser på flere måter enn bare ved leksjoner i en klasse. Quorumet er en tjenesteenhet, og medlemmene lærer i sin tjeneste. Et quorum kan yte bedre tjeneste enn medlemmene kunne ha gjort alene. Og kraften mangfoldiggjøres mer enn antallet skulle tilsi. Ethvert quorum har en leder med myndighet til og ansvar for å lede prestedømstjenesten. Jeg har sett den kraft som kommer når quorumer kalles til å hjelpe til under katastrofer. Om og om igjen har jeg hørt folk utenfor Kirken gi uttrykk for forbauselse og beundring for Kirkens effektivitet når det gjelder å organisere og yte hjelp. Det virker som et mirakel for dem. I all prestedømstjeneste kommer kraftens mirakel fordi ledere og medlemmer respekterer myndigheten til dem som leder tjenesten i prestedømsquorum over hele verden.

Kraftens mirakler kan komme når quorum strekker seg ut for å hjelpe andre. De kommer også når prestedømstjeneste utføres for medlemmer i quorumet. En diakonenes quorumspresident hadde et møte tidlig en søndag, før quorumsmøtet med, sine rådgivere og sekretæren i quorumet. Etter bønn og overveielse i råd, følte han seg inspirert til å be en diakon invitere en annen diakon som aldri hadde vært der, til neste quorumsmøte. Han visste at den diakonen som aldri hadde vært der, hadde en far som ikke var medlem av Kirken, og at hans mor viste liten interesse for Kirken.

Den utpekte diakonen tok imot kallet fra sin president om å kontakte gutten. Han gikk. Jeg så ham gå. Han gikk litt motstrebende, som om det var en vanskelig oppgave. Gutten han inviterte med til quorumet, kom bare noen få ganger før familien hans flyttet. Mange år senere var jeg på en stavskonferanse mange tusen kilometer unna der dette diakonenes quorum hadde møttes. Mellom konferansemøtene kom en mann jeg ikke kjente bort til meg og spurte om jeg kjente en viss person. Han ga meg et navn. Det var gutten som ble kalt av diakonenes quorumspresident til å finne og ta seg av et tapt får. Mannen sa: «Vil du takke ham for meg? Jeg er bestefar til gutten han inviterte til et diakonenes quorum for flere år siden. Han er voksen nå. Men han snakker fortsatt om den diakonen som inviterte ham med til kirken.»

Han hadde tårer i øynene, og det samme hadde jeg. En ung quorumspresident hadde blitt inspirert til å strekke seg ut til et tapt medlem av sitt quorum. Han ble inspirert til å sende en gutt på et tjenesteoppdrag. Denne presidenten hadde gjort det Mesteren ville ha gjort. Og i prosessen lærte en ung president en ny prestedømsbærer hans plikt til å tjene andre, i henhold til paktene. Hjerter ble sammensveiset som fremdeles var sammensveiset etter mer enn 20 år, og det selv om det var tusenvis av kilometer mellom dem. Quorumets enhet varer når den smis i Herrens tjeneste og på Herrens måte.

Et av kjennetegnene på et sterkt quorum er fellesskapsfølelsen mellom medlemmene. De bryr seg om hverandre. De hjelper hverandre. Quorumspresidenter kan best utvikle dette fellesskapet om de husker at Herren ønsker at det skal være enhet i quorumet. Det er selvfølgelig for at de skal hjelpe hverandre. Men det er mer enn det, mye mer. Det er for at de skal bygge hverandre opp og oppmuntre hverandre til å tjene i rettferdighet sammen med Mesteren i hans verk for å tilby evig liv til vår himmelske Faders barn.

Hvis vi forstår dette, vil det forandre måten vi prøver å utvikle fellesskap i quorumet på. Det kan til og med forandre måten et lærernes quorum spiller basketball på. Medlemmene kan håpe å utvikle fellesskap fremfor bare å vinne en kamp. De kan velge å invitere en gutt som alltid blir sittende på benken fordi han ikke spiller så godt. Hvis han takker ja og kommer, vil sannsynligvis quorumets medlemmer sentre mer og se etter en udekket spiller, spesielt den gutten som sannsynligvis ikke vil score. 20 år senere vil de kanskje ikke huske om de vant den kvelden, men de vil alltid huske hvordan de spilte sammen og hvorfor – og hvem sitt lag det var. Det var Herren som sa: «Hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine.»7

Hvis vi forstår hvorfor Herren ønsker fellesskap, kan det forandre hvordan et selskap i eldstenes quorum planlegges. Jeg har vært i et selskap hvor mannen som planla det, var konvertitt til Kirken. Det å finne evangeliet var det beste som noensinne hadde hendt ham. Så naboer og venner som ennå ikke var medlemer av Kirken, ble invitert i selskapet. Jeg kan ennå huske følelsen av fellesskap da vi snakket med dem om hva Kirken betydde for oss. Jeg følte i dette selskapet mer enn fellesskap med brødre i prestedømmet. Mesteren inviterte sine disipler til sitt første Tolvs quorum under sitt jordiske virke på denne måten: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.»8 I selskapet den kvelden, følte jeg at jeg var i Mesterens og hans disiplers fellesskap, at vi var i ferd med å bli det han ville at vi skulle bli.

Jeg ble velsignet med den samme fellesskapsfølelsen av en prestedømsleder da jeg var i Det aronske prestedømme. Han forsto hvordan man utvikler et fellesskap i prestedømmet som kan vare. Han avtalte med en som solgte ved, at vi skulle tilbringe en ettermiddag med å hugge ved og legge den i stabler. Stablene var til enker så de kunne få varme i den kalde vinteren. Jeg husker fremdeles det varme fellesskapet jeg følte med mine brødre i prestedømmet. Men enda sterkere husker jeg følelsen av at jeg gjorde det Frelseren ville ha gjort. Dermed følte jeg også fellesskap med ham. Vi kan utvikle dette dyrebare fellesskapet i våre quorumer i dette livet, og så kan vi ha det i evigheten, i herlighet og i familier, hvis vi lever i henhold til paktene.

Min bønn er at dere må ta imot Herrens invitasjon til å bli forent, som ett, i våre prestedømsquorumer. Han har vist oss veien. Og han har lovet oss at med hans hjelp kan gode quorumer bli fremragende quorumer. Han ønsker dette for oss. Og jeg vet at han trenger sterkere quorumer til å velsigne vår himmelske Faders barn, i henhold til paktene. Jeg har tro på at han vil gjøre det.

Jeg vet at vår himmelske Fader lever. Jeg vet at hans Sønn Jesus Kristus sonet for våre synder og for syndene til alle vi noensinne vil møte. Han sto opp fra de døde. Han lever. Han leder sin kirke. Han har prestedømmets nøkler. Gjennom inspirasjon til dem som har nøkler i Kirken, kaller han enhver president i hvert prestedømsquorum. Jeg vitner om at prestedømmet ble gjengitt med alle dets nøkler til Joseph Smith. Og jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om at disse nøklene har blitt overdratt til dagens president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, som er president for prestedømmet på hele jorden.

Det vitner jeg om i Jesu Kristi hellige navn, amen.

Noter

  1. Mosiah 18:21.

  2. Se Mosiah 18:20.

  3. L&p 107:85.

  4. L&p 107:86.

  5. L&p 107:87.

  6. L&p 107:89.

  7. L&p 38:27.

  8. Matteus 4:19.