2006
At de kjenner deg
November 2006


At de kjenner deg

Vi kan få åndelig lærdom hvis vi kan møte lidelsen og sorgen med fokus på Kristus.

Koret har sunget «Ved tanken på min Frelser kjær»1. I Mormons bok uttaler Nephi følgende profeti om Messias:

«Og på grunn av sine misgjerninger skal verden akte ham for intet. Derfor pisker de ham og han tåler det, og de slår ham og han tåler det, ja, de spytter på ham og han tåler det på grunn av sin kjærlige vennlighet og sin langmodighet mot menneskenes barn»2.

Frelserens store og intense lidelser var for oss, for å unngå at vi måtte lide slik han led3. Lidelse er imidlertid en del av livet, og få vil unnslippe dens favntak. Ettersom det er noe vi alle har gjennomgått, gjennomgår eller vil gjennomgå, forteller Skriftene oss at vi kan lære åndelige lærdommer hvis vi kan møte lidelsen og sorgen med fokus på Kristus. I oldtiden skrev Paulus at våre lidelser kan gi oss en mulighet til å lære Frelseren bedre å kjenne. Paulus skrev følgende til romerne:

«Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.

Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham»4.

Nå må ingen tro at man skal søke motgang og lidelse, det er ikke det som er meningen. Men det er den innstillingen vi møter vår motgang og våre prøvelser med, som lar oss bli bedre kjent med Frelseren. Erfaring viser at lidelse er en del av livet som vil komme uten at vi søker den. La meg bruke et personlig eksempel:

For noen år siden da vår første sønn var rundt et år gammel, ble jeg skyld i tilsynelatende unødig lidelse. Vi gikk på college, og en kveld hadde jeg lekt med gutten min på gulvet. Jeg gikk ut fra rommet for å studere, og idet jeg lukket døren etter meg, må han ha strukket seg etter meg og løftet hånden opp bak hodet, og fingeren gikk inn på den hengslede siden av døren. Da jeg lukket døren, fikk han en ganske alvorlig skade i fingeren.

Vi skyndte oss til akuttmottaket på sykehuset, hvor han fikk lokalbedøvelse og en lege kom inn. Han forsikret oss om at skaden lot seg reparere. Paradoksalt nok var det eneste min ett år gamle sønn ville akkurat da, å bli holdt av sin far. Så lenge han kunne se meg, motsatte han seg å bli holdt fast for den vanskelige operasjonen. Da jeg forlot rommet, roet han seg ned, og legen kunne gjøre det han skulle.

Under operasjonen var jeg engstelig og gikk bort til den åpne døren og kikket rundt hjørnet for å se hvordan det gikk. Som om han fornemmet meg idet jeg lydløst kikket rundt hjørnet, som var bak og til siden for ham, løftet han hodet og anstrengte seg for å se om jeg var der.

Én av de gangene jeg så ham slik, der han lå med armen som ble holdt fast ut til siden, og hodet løftet for å se etter sin far, kom jeg til å tenke på en annen Sønn, hvis armer var utstrakt og naglet til et kors, som søkte sin Far. Jeg kom til å tenke på følgende ord: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?»5 Det som var et svært traumatisk øyeblikk i mitt liv, ble plutselig svært hellig.

I Skriftene finnes det visse menn og kvinner som alltid syntes å holde fokus på Kristus – mennesker som, uansett hvilken skade eller urett livet bragte dem, forble trofaste og villige til å holde ut. Jeg tenker på Abraham, som ble fratatt sitt arveland og ble befalt å ofre Isak; på Josef, som ble solgt som slave av sine brødre, fengslet for å ha forsvart dyd og kyskhet, og som fikk forlenget sitt fengselsopphold på grunn av en tankeløs tjener; på Ruth, som ble enke og fattig som ung, men likevel alltid var lojal mot sin svigermor; på alle de tre Nephi’ene, på begge Alma’ene og, naturligvis, på profeten Joseph.

Spesielt bemerkelsesverdig for meg er Nephis utholdenhet. Som stadig gjenstand for sine brødres vrede ble han bundet i fire dager på båten på vei til det lovede land. Han kunne ikke røre seg, og den fjerde dagen, da det virket som om de ville bli oppslukt av havet, kom brødrene, som var redde for å dø, «og løste båndene om [hans] håndledd, som hadde hovnet sterkt opp. [Hans] ankler var også svært hovne, og det var meget smertefullt.

Likevel så [han] hen til [sin] Gud og priste ham hele dagen lang, og [han] knurret ikke».6

Husk at det var Nephi som skrev: «Derfor pisker de ham og han tåler det, og de slår ham og han tåler det, ja, de spytter på ham og han tåler det»7. Nephi forsto dette.

Selv om formålet med lidelsen ikke alltid er åpenbar mens den pågår, fikk profeten Joseph en bemerkelsesverdig åndelig opplevelse mens han satt i Liberty fengsel. Herren trøstet ham:

«Min sønn, fred være med din sjel, din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk,

og så, hvis du trofast holder det ut, skal Gud opphøye deg i det høye, og du skal seire over alle dine fiender»8.

«Vit dette, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode.

Menneskesønnen har gjennomgått mer enn alt dette. Er du større enn ham?»9

Når vi bli nødt til å utholde lidelse, noen ganger påført oss med overlegg eller ved uaktsomhet, havner vi i en unik stilling. Hvis vi vil, kan vi få en ny forståelse av Guds Sønns lidelser. Selv om Alma forteller oss at Kristus led alt som vi noensinne kan måtte lide, for at han skulle vite hvordan han kunne hjelpe oss,10 kan også det motsatte være tilfelle – at vår lidelse kan gi oss innsikt i hans sonoffers dybde og størrelsesorden.

Når jeg har grunnet på det som hendte med min egen sønn for så mange år siden, har det gitt meg ny innsikt og kanskje til og med en dypere forståelse av forsoningens storhet. Jeg setter større pris på hva en Far var villig til å la sin Sønn gjennomgå for meg og for oss alle. Jeg fikk en ny personlig forståelse av forsoningens dybde og bredde. Jeg kunne ikke forestille meg at jeg med vilje og viten ville la min sønn lide, selv så lite som dette. Men vår Fader «elsket verden [så høyt] at han gav sin Sønn, den enbårne».11

Selv om vi aldri har snakket om det, fikk også min sønn anledning til å sette pris på skriftstedet hvor Frelseren forklarer: «Se, i begge mine hender har jeg gravert deg, dine murer står alltid for meg».12

Selv om jeg ikke vil påstå at noe av dette kan komme i nærheten av den hellige forsoningen, står arret på min sønns hånd alltid for ham, og han har anledning, hvis han velger å gripe den, til å bruke arret som en påminnelse om arrene i Frelserens hender – som ble påført ham på grunn av våre synder. Han har anledning til å forstå på sin egen måte den kjærlighet Frelseren har til oss, som gjorde at han villig lot seg bli såret, sønderknust og drept for oss.

Selv om lidelser kan gi innsikt, må vi være forsiktige så vi ikke sammenligner, men heller verdsetter. Det vil alltid være uendelige forskjeller mellom oss og vår Frelser. Hans kommentar til Pilatus: «Du hadde ingen makt over meg om det ikke var gitt deg,»13 minner oss igjen om hvor villig og frivillig han ofret. Vi kan aldri utholde hans dype, intense og store lidelse, «hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd».14 Men i likhet med Nephi kan vi sette større pris på det han gjorde, vi kan føle hans Ånd hjelpe oss, og vi kan kjenne Frelseren på en svært reell måte, og «dette er det evige liv, at [vi] kjenner» ham.15

Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesus Kristus er verdens Frelser, at vi gjennom hans lidelse og forsoning kan få tilgivelse for våre synder og oppnå evig liv. Jeg bærer vitnesbyrd om hans milde og kjærlige omtanke. Han er Faderens enbårne, som i alle ting gjorde sin Faders vilje, i Jesu Kristi navn, amen.

Noter

  1. Salmer, nr. 76.

  2. 1. Nephi 19:9.

  3. Se L&p 19:16-19.

  4. Romerne 8:16-17.

  5. Matteus 27:46.

  6. 1. Nephi 18:15-16.

  7. 1. Nephi 19:9.

  8. L&p 121:7-8.

  9. L&p 122:7-8.

  10. Se Alma 7:11-12.

  11. Johannes 3:16.

  12. Jesaja 49:16.

  13. Johannes 19:11.

  14. L&p 19:18.

  15. Johannes 17:3.