2006
En disippel
November 2006


En disippel

En av livets og evighetens største velsignelser er å bli regnet som en av Herren Jesu Kristi hengivne disipler.

En stor menneskemengde fulgte Frelseren da han virket ved Galileasjøen. For at flere skulle kunne høre ham, gikk han ombord i Peters fiskebåt og ba om å bli rodd litt ut fra stranden. Da han var ferdig med å tale, ba han Peter, som hadde fisket hele natten uten hell, om å dra ut på innsjøen og kaste ut garnene på dypt vann. Peter adlød og fanget så mye fisk at garnene revnet. Peter ba sine medarbeidere, Jakob og Johannes, komme og hjelpe. Alle var forbløffet over den store fiskefangsten. Jesus sa til Peter: «Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så forteller Lukas: «De rodde da båtene til lands, og de forlot alt og fulgte ham.»1 De ble Herrens disipler.

Ordet disippel og ordet disiplin er begge avledet fra samme latinske rot – discipulus, som betyr elev. Det vektlegger utøvelse eller anvendelse. Selvdisiplin og selvkontroll er konsekvente og permanente karaktertrekk hos Jesu etterfølgere, slik Peter, Jakob og Johannes er eksempler på, for de «forlot alt og fulgte ham».

Hva vil det si å være en disippel? Det er først og fremst å vise lydighet mot Frelseren. Det inkluderer mange ting. Det er kyskhet. Det er tiende. Det er familiens hjemmeaften. Det er å holde alle budene. Det er å forsake alt som ikke er godt for oss. Alt i livet har en pris. Med tanke på Frelserens store løfte om fred i dette liv og evig liv i det kommende liv, er det å være en disippel verdt prisen. Det er en pris vi ikke har råd til ikke å betale. Når de sammenlignes, er kravene for å være en disippel langt mindre enn de lovede velsignelser.

Kristi disipler mottar et kall om ikke bare å forsake jaget etter verdslige ting, men hver dag å ta sitt kors opp. Å ta korset opp betyr å følge hans bud og bygge opp hans kirke på jorden. Det betyr også selvbeherskelse.2 Som Jesus fra Nasaret lærte oss: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.»3 «Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.»4

Ordene i en kjær Primær-sang gir gjenklang hos alle som følger Mesteren:

Jeg prøver å ligne Jesus;

jeg vandrer på hans sti.

Jeg prøver å leve slik som ham, og god og kjærlig bli.5

La oss betrakte noe av det Jesus gjorde som vi kan ta etter.

  1. Jesus «gikk omkring og gjorde vel».6 Vi kan alle gjøre noe godt hver dag – for et familiemedlem, en venn eller endog en fremmed – hvis vi ser etter slike muligheter.

  2. Jesus var den gode hyrde som voktet sine får og hadde omtanke for dem som var tapt.7 Vi kan oppsøke de ensomme eller de mindre aktive og bli en venn for dem.

  3. Jesus hadde medlidenhet med mange, blant annet en spedalsk.8 Vi kan også ha medlidenhet. Mormons bok minner oss på at vi skal «sørge med dem som sørger».9

  4. Jesus bar vitnesbyrd om sin guddommelige misjon og om sin Faders store verk. For vår del kan vi alle «stå som Guds vitner til alle tider».10

  5. Jesus innbød «de små barn [å] komme til [ham]».11 Våre barn trenger vår oppmerksomhet og kjærlighet så vel som vår omsorg.

Frelserens sanne etterfølgere skulle være beredt til å gi sitt liv, og noen har blitt privilegert til å gjøre så. Lære og pakter gir oss følgende råd:

«La ingen være redd for å gi sitt liv for min skyld, for den som gir sitt liv for min skyld, skal finne det igjen.

Og den som ikke er villig til å gi sitt liv for min skyld, er ikke min disippel.»12

I Apostlenes gjerninger leser vi beretningen om disippelen Stefanus som var «full av nåde og kraft, og han gjorde under og store tegn blant folket».13 Stefanus møtte en fiendtligsinnet forsamling i Jerusalem som på falskt grunnlag anklaget ham for blasfemi til tross for at han ble forklaret foran dem. Stefanus vitnet om Frelserens guddommelighet, og da han kalte dem til omvendelse, var det noen i mengden som gikk løs på ham. «Men han var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd.»14 Selv da han ble stenet og døde, lød de siste ordene som kom over Stefanus’ lepper: «Herre, tilregn dem ikke denne synd!»15

I Kirkens tidligste tid i Mexico ble to trofaste ledere som var Kristi disipler, martyrer på grunn av sin tro. De to som ble drept, var Rafael Monroy og Vicente Morales.

Under den meksikanske revolusjon var Rafael Monroy president i den lille San Marcos Mexico gren, og Vicente Morales var hans førsterådgiver. Den 17. juli 1915 ble de anholdt av «zapatistaer». De ble fortalt at de ville bli spart hvis de ville gi fra seg sine våpen og gi avkall på sin merkelige religion. Bror Monroy fortalte dem som tok ham til fange, at han ikke hadde noen våpen. Han trakk ganske enkelt frem sin bibel og Mormons bok fra lommen. Han sa: «Mine herrer, dette er de eneste våpen jeg bærer. De er sannhetens våpen mot villfarelse.»

Da det ikke ble funnet noen våpen, ble brødrene grusomt torturert for å få dem til å røpe hvor det var skjult våpen. Men det var ingen våpen. Under bevoktning ble de så ført til utkanten av den lille byen, der de som hadde tatt dem til fange, stilte dem opp ved en stor ask foran en eksekusjonspelotong. Ansvarshavende tilbød dem frihet hvis de ville oppgi sin religion og slutte seg til zapatistene, men bror Monroy svarte: «Min religion er meg kjærere enn mitt liv, og jeg kan ikke gi avkall på den.»

De ble fortalt at de ville bli skutt og spurt om de hadde et ønske å fremsette. Bror Rafael ba om tillatelse til å be før han ble henrettet. Der, i nærvær av bøddelen, knelte han ned, og med en røst som alle kunne høre, ba han Gud velsigne og beskytte hans kjære og ta vare på den lille strevende grenen som ville bli uten leder. Da han avsluttet bønnen, brukte han ordene Frelseren uttalte da han hang på korset, og ba for bøddelen: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»16 Så ble både bror Monroy og bror Morales skutt.17

For noen år siden reiste jeg til Mexico for å reorganisere et stavspresidentskap. Mens jeg foretok intervjuer, var jeg så heldig å bli kjent med en av etterkommerne til Rafael Monroy. Jeg ble svært imponert over mannens sterke vitnesbyrd og hans hengivenhet for evangeliet. Da jeg spurte hvordan det hadde gått med resten av bror Monroys etterkommere, sa han at mange av dem har vært på misjon og fortsatt er trofaste i Kirken.

I Kirkens tidligste tid var det andre disipler i tillegg til Joseph Smith og Hyrum Smith som også ga sitt liv for Jesu Kristi evangelium. Edward Partridges trofasthet, han som var Kirkens første biskop, er omtalt i Lære og pakter.18 Den 20. juli 1833 satt Edward hjemme hos sin svake hustru, som nettopp hadde født. Tre banditter kom farende inn og dro ham ut i virvaret i veien og deretter til torget, hvor de allerede hadde hentet Charles Allen. En mobb på omkring 300 krevde gjennom sin talsmann at Edward og Charles enten måtte oppgi sin tro på Mormons bok eller forlate fylket. Edward Partridge svarte: «Hvis jeg må lide for min religion, er det ikke noe mer enn andre har gjort før meg. Jeg kan ikke se at jeg har skadet noen i fylket, og derfor går jeg ikke med på å forlate det. Jeg har ikke gjort noe for å skade noen. Hvis dere mishandler meg, forulemper dere en uskyldig mann.» Deretter smurte mobben Edward og Charles inn fra hode til fot med varm tjære som inneholdt pottaske, en etsende syre, og så strødde de fjær på som klebet seg til den varme tjæren.19

Profeten Joseph Smith karakteriserte Edwards død noen år senere i en alder av 46 med følgende ord: «Han mistet livet som følge av forfølgelsene i Missouri, og han er én av dem hvis blod vil bli krevet av deres hender.»20 Edward Partridge etterlot seg en arv som lever videre hos en stor og rettferdig etterslekt.

Men det som kreves av de fleste av oss, er ikke å for Kirken, men å leve for den. For mange kan det å leve et Kristus-lignende liv hver dag være vanskeligere enn å gi sitt liv. Jeg lærte i krigstid at mange menn var i stand til å gjøre store uselviske, heroiske og edle gjerninger uten tanke på sitt liv. Men da krigen var over og de kom hjem, klarte de ikke å takle livets vanlige, daglige byrder og ble slaver av tobakk, alkohol, narkotika og utskeielser, noe som førte til at de forspilte sitt liv.

Noen sier kanskje: «Jeg er en enkel person. Jeg har ingen fremtredende stilling. Jeg er ny i Kirken. Mine talenter og evner er begrenset. Jeg bidrar med lite.» Eller de kan si: «Jeg er for gammel til å forandre meg. Jeg har allerede levd mitt liv. Hvorfor skulle jeg prøve?» Det er aldri for sent til å forandre seg. Å være en disippel avhenger ikke av fremtredende stillinger, rikdom eller stor lærdom. Jesu disipler kom fra alle lag av folket. Men å være en disippel krever at vi forsaker det onde og nyter godt av det president Kimball har kalt «tilgivelsens mirakel».21 Dette kan bare gjøres gjennom omvendelse, som betyr at vi forsaker synd og bestemmer oss hver dag for å følge sannhet og rettferdighet. Som Jesus sa: «Hva slags menn burde dere være? Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er.»22

Mange mener at prisen for å være disippel er for høy og for brysom. For noen innebærer det å gi avkall på for meget. Men korset er ikke så tungt som det kan se ut. Gjennom lydighet erverver vi oss langt mer styrke til å bære det.

«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.

For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.»23

Vi kan i sannhet hevde å være disipler når vi med sikkerhet kan si at hans veier har blitt våre veier.

Velsignelsene ved å være disippel er lett tilgjengelige for alle som er villige til å betale prisen. Å være disippel gir vårt liv en hensikt slik at vi, istedenfor å vandre formålsløst, vandrer støtt på den snevre og smale vei som fører oss tilbake til vår himmelske Fader. Å være disippel gir oss trøst i tider med sorg, fred i vårt indre og glede i tjenesten, og alt dette hjelper oss å bli mer lik Jesus.

Ved å være Frelserens disipler vil vi kjenne og tro i vårt hjerte og sinn de frelsende prinsipper og ordinanser i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Ved å være disippel vil vi verdsette profeten Joseph Smiths store misjon som var å gjengi disse frelsende prinsipper i vår tid. Vi fryder oss over at prestedømmets nøkler og dets myndighet har blitt overlevert til Kirkens presidenter fra profeten Joseph Smith og ned til vår nåværende profet, president Gordon B. Hinckley.

Vi er takknemlige for at vi som Frelserens disipler kan nyte godt av hans løfte om «fred i denne verden»24 med tilfredshet, lykke og oppfyllelse. Som disipler kan vi motta den åndelige styrke vi trenger for å takle livets utfordringer.

En av livets og evighetens største velsignelser er å bli regnet som en av Herren Jesu Kristi hengivne disipler. Jeg har et sterkt vitnesbyrd om denne sannhet og vitner så i Jesu Kristi navn, amen.

Noter

  1. Se Lukas 5:1-11.

  2. Se Alma 39:9, fotnote b.

  3. Lukas 9:23.

  4. Lukas 14:27.

  5. «Jeg prøver å ligne Jesus», Barnas sangbok, 40-41.

  6. Apostlenes gjerninger 10:38.

  7. Se Matteus 15:24; Johannes 10:1-12.

  8. Se Markus 1:40-42.

  9. Mosiah 18:9.

  10. Mosiah 18:9.

  11. Markus 10:14.

  12. L&p 103:27-28.

  13. Apostlenes gjerninger 6:8.

  14. Apostlenes gjerninger 7:55.

  15. Apostlenes gjerninger 7:60.

  16. Lukas 23:34.

  17. Se Rey L. Pratt: «A Latter-day Martyr», Improvement Era, juni 1918, 720-26.

  18. Se L&p 124:19.

  19. Se B. H. Roberts, A Comprehensive History of the Church, 1:333; Andrew Jenson, Latter-day Saint Biographical Encyclopedia, 4 bind (1901–36), 1:220.

  20. History of the Church, 4:132.

  21. Se Tilgivelsens mirakel, 332.

  22. 3. Nephi 27:27.

  23. Matteus 11:28-30.

  24. L&p 59:23.