Å være far, et evig kall
Måtte vi gi akt på profetenes røst, de som fra tidenes begynnelse har gjort oss oppmerksom på farens betydning i hjemmet.
Når vi ser lenge og nøye på verden i dag, blir det tydeligere og tydeligere at Satan arbeider overtid for å slavebinde menneskene. Hans hovedmål er samfunnets grunnleggende enhet – familien.
Gjennom de siste par tiår har Satan drevet intens kampanje for å redusere betydningen av denne grunnleggende og viktigste av alle organisasjoner. Hans suksess blir stadig tydeligere – de bedrøvelige fakta ses, rapporteres og høres daglig, og de omfatter mange familieenheters sammenbrudd. I kjølvannet av familiens oppløsning ser vi fryktelige virkninger på samfunnet – økt kriminalitet, adferdsproblemer, fattigdom, narkotika – listen øker stadig.
For meg virker det som trådkorsene i Satans teleskop er rettet mot ektemenn og fedre. Dagens media har for eksempel vært nådeløse i sine angrep – de latterliggjør og reduserer betydningen av ektemenn og fedre i deres gudgitte roller.
Eksempler fra Skriftene
Det kan være nyttig å sammenholde portretteringen av ektemenn og fedre i media med Skriftene. Der finner vi mange store forbilder.
Faderen og Sønnen. I Det nye testamente får vi glimt av Frelserens forhold til Faderen. Et av de mest levende er i Getsemane have like før han blir forrådt.
«[Jesus] falt på kne, ba
og sa: Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.
Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.»1
Moses og Jetro. Vi har eksemplet i 2. Mosebok om Jetro, Moses’ svigerfar, som iakttok hvordan han styrte Israels barn.
«Da Moses’ svigerfar så hvor meget han hadde å gjøre for folket, sa han: Hva er dette for et arbeid du legger på deg for folket? Hvorfor sitter du alene og dømmer mens folket står omkring deg fra morgen til kveld?
Moses svarte da sin svigerfar: Folket kommer til meg for å søke råd og hjelp hos Gud…
Da sa Moses’ svigerfar til ham: Det er ikke klokt det du gjør her.
Du må jo bli altfor trett, både du og dette folk som er med deg. For dette arbeid er for tungt for deg, du makter ikke å gjøre det alene.»2
Deretter lærte Jetro Moses hvordan han skulle delegere dette ansvaret ved å kalle dyktige menn som ville frykte Gud, og la dem skifte rett mellom folket i Israel.
«De skal skifte rett mellom folket til enhver tid. Hver stor sak skal de komme til deg med, men hver liten sak skal de selv dømme i. Slik letter du byrden for deg selv, og de bærer den sammen med deg.»3
Alma. I Mormons bok har vi beretningen om Alma, sønn av Alma. Han ble regnet blant de opprørske og gjorde alt som var ugudelig. Far Alma ba i stor tro om at hans sønn måtte komme til kunnskap om sannheten – bønn som ble besvart på en meget spesiell måte.
«Og nå skjedde det at mens han gikk omkring for å ødelegge Guds kirke …, da viste Herrens engel seg for dem, og han kom ned som i en sky, og han talte som med en tordenrøst…
Og så stor var deres forbauselse at de falt til jorden og forsto ikke de ord han talte til dem.
Likevel ropte han igjen og sa: Alma, reis deg og stå frem, for hvorfor forfølger du Guds kirke? For Herren har sagt: Dette er min kirke, og jeg vil grunnfeste den, og intet annet skal omstyrte den enn mitt folks overtredelse.
Og engelen sa videre: Se, Herren har hørt sitt folks bønner og sin tjener Almas, din fars, bønner også, for han har bedt i stor tro for deg om at du måtte bringes til kunnskap om sannheten. Derfor, i denne hensikt har jeg kommet for å overbevise deg om Guds kraft og myndighet, så hans tjeneres bønner kunne bli besvart i forhold til deres tro.»4
Da Alma den yngre kom seg etter denne opplevelsen, var han blitt en ny mann.
Fedrenes stadig mindre betydning
Satan søker med sin omhyggelig utarbeidede plan å ødelegge familien, han søker å redusere fedrenes rolle. Økt ungdomsvold, ungdomskriminalitet, større fattigdom og økonomisk utrygghet, og det faktum at stadig flere barn i skolen mislykkes, gir klare indikasjoner på en manglende positiv innflytelse fra fedre i hjemmene.5 En familie trenger en far som forankring.
Vi skulle vel ha lært det nå av århundrers erfaringer at kjernefamilien er den mest stabile og sikre grunnvoll i samfunnet og grunnleggende når det gjelder å forberede de unge for deres fremtidige ansvar. Vi skulle ha lært nå at alternative familiestrukturer ikke har fungert og aldri vil fungere. Dette ble klart og tydelig slått fast av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum i «Familien – En erklæring til verden».
«Vi, Det første presidentskap og De tolv apostlers råd i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, erklærer høytidelig at ekteskap mellom mann og kvinne er innstiftet av Gud, og at familien står sentralt i Skaperens plan for hans barns evige fremtid.
Alle mennesker – menn og kvinner – er skapt i Guds bilde. Hver især er en elsket ånd, sønn eller datter av himmelske foreldre, og har som sådan en guddommelig natur og et guddommelig potensial. Kjønn er en grunnleggende del av enkeltmenneskets førjordiske, jordiske og evige identitet og hensikt…
Den første befaling Gud ga til Adam og Eva, gjaldt deres mulighet, som mann og hustru, til å bli foreldre. Vi erklærer at Guds befaling til sine barn om å bli mange og fylle jorden fortsatt står ved makt. Vi erklærer videre at Gud har befalt at formeringsevnens hellige kraft utelukkende skal brukes mellom en mann og en kvinne som er lovlig viet som ektemann og hustru…
Etter guddommelig forordning skal fedre presidere over sin familie i kjærlighet og rettferdighet, og de er ansvarlige for å sørge for livets nødvendigheter og beskyttelse for sin familie. En mor er først og fremst ansvarlig for å ha omsorg for sine barn. I disse hellige ansvarsoppgaver er fedre og mødre forpliktet til å hjelpe hverandre som likeverdige partnere…
Vi advarer og sier at den som bryter sin kyskhetspakt, mishandler sin ektefelle eller sine barn, eller unnlater å oppfylle sine familieforpliktelser, en dag vil stå til ansvar overfor Gud. Videre advarer vi og sier at oppløsningen av familien vil påføre enkeltmennesker, lokalsamfunn og nasjoner de ulykker som er forutsagt av profeter i oldtiden og i nyere tid.»6
Fars rolle
Etter så inntrengende advarsler om vår himmelske Faders barns fremtid må fedre og mødre ransake sin sjel for å forvisse seg om at de følger Herrens befaling om å bygge evige familier. Med hensyn til fedre, hva forventer Herren at vi skal gjøre?
Så snart man har stiftet familie, er farens rolle følgende:
1. Far er familiens overhode.
«Det å være far innbærerer lederskap – den viktigste form for lederskap. Slik har det alltid vært, slik vil det alltid være. Far, med din evige ledsagers hjelp, råd og oppmuntring, du presiderer i hjemmet. Dette er ikke et spørsmål om hvorvidt du er mest verdig eller best kvalifisert, men om guddommelig beskikkelse.»7
Ditt lederskap i hjemmet må inkludere ledelse av familiebønn.
Du presiderer ved måltidene, og når familien ber sammen. Du presiderer under familiens hjemmeaften. Og slik Herrens ånd veileder deg, påser du at dine barn får lære riktige prinsipper. Det er din oppgave å gi rettledning innen alle aspekter ved familielivet.
Du gir en fars velsignelse. Du tar aktivt del når det gjelder å fastsette familieregler og disiplin. Som leder i hjemmet planlegger og ofrer du for å oppnå den velsignelse det er å ha en lykkelig familie som holder sammen. Alt dette krever at du lever et familieorientert liv.»8
Som president Joseph F. Smith sa: «Brødre, det vies altfor lite oppmerksomhet til religion, kjærlighet og gudsfrykt i hjemmet, det er for mye verdslighet, selviskhet, likegyldighet og manglende ærbødighet i familien, ellers ville ikke dette vært så fremherskende utenfor. Derfor er det i hjemmet vi trenger å forandre oss. Prøv i dag, og i morgen, å gjøre en forandring i deres hjem.»9
Husk brødre, at i deres rolle som leder i familien er deres hustru deres medarbeider. Som president Hinckley har sagt: «I denne kirken går mannen hverken foran sin hustru eller bak henne, men ved hennes side. De er likeverdige.»10 Helt siden begynnelsen har Gud instruert menneskene om at ekteskap skal forene mann og hustru til ett.11 Derfor er det ingen president eller visepresident i en familie. Ektefellene arbeider sammen i all evighet til beste for familien. De står forenet i ord, gjerning og handling med hensyn til å føre an, veilede og lede sin familieenhet. De er jevnbyrdige. De planlegger og organiserer familiens anliggende sammen og er samstemte i det de gjør.
2. Faren er en lærer.
President Joseph F. Smiths råd har gyldighet i dag: «Overlat ikke deres barn til spesialister… men undervis dem ved hjemmets arne ved deres egne forskrifter og eksempler… Vær selv spesialist på sannheten.»12
«Når du blir klar over hvor viktig undervisningen av dine barn er, blir du ydmyk, for du innser straks at dette gjør du ved forskrift og eksempel. Du kan ikke effektivt undervise i noe du selv ikke står for. Du må leve, studere og be slik at Den hellige ånd kan være din stadige ledsager. Du må rense og innordne ditt liv slik at ditt eksempel og ditt lederskap gjenspeiler lyset i Jesu Kristi evangelium.
Du må planlegge din dag etter veiledning fra Herrens ånd, idet du oppriktig sørger for din egen og din families velferd før annet som du må ta deg av, gjør deg blind for dette fremste ansvar. Som vi har lært av levende profeter: ”Ingen annen suksess kan oppveie for at man svikter i hjemmet.” (David O. McKay, i CR, apr. 1964, 5; sit. Fra J. E. McCulloch, Home: The Savior of Civilization [1924], 42.)»13
3. Far er familiens forsørger.
President Ezra Taft Benson ga klart uttrykk for dette: «Herren har pålagt menn ansvaret for å forsørge sin familie på en slik måte at hustruen får lov til å fylle sin rolle som mor i hjemmet… Noen ganger arbeider moren utenfor hjemmet fordi hennes mann har oppmuntret henne til det, ja, endog insistert på det… for å kunne anskaffe luksusgjenstander for ekstrainntekten. Ikke bare lider familien i slike tilfeller, brødre, men deres egen åndelige vekst og fremgang vil hindres.»14
Fedre, ved guddommelig forordning skal dere presidere over familieenheten. Det er et alvorlig ansvar og det viktigste dere noen gang vil påta dere, for det er et evig ansvar. Dere gir familien riktig prioritet. Det er den delen av deres liv som vil vare utover graven. Jeg vitner om at følgende erklæring medfører riktighet:
«Den stilling menn har i familien, og det gjelder spesielt dem som har Det melkisedekske prestedømme, er av største viktighet og skulle klart forstås og ivaretas med den orden og myndighet som Gud overdro til mennesket da han satte ham som familiens overhode.
…Det er ingen høyere myndighet i saker som gjelder familieorganisasjonen, og spesielt når organisasjonen presideres over av en som har Det høyere prestedømme, enn en fars myndighet… Den patriarkalske orden har guddommelig opprinnelse og vil fortsette gjennom tid og all evighet. Det er således en spesiell grunn til at menn, kvinner og barn skulle forstå denne orden og denne myndighet i Guds folks husholdninger, og søke å gjøre den til det den skulle være ifølge Guds hensikt, en betingelse og forberedelse for hans barns høyeste opphøyelse. I hjemmet ligger alltid den presiderende myndighet hos faren, og i alle hjemmets anliggender og familiesaker er det ingen høyere myndighet.»15
Jeg har brukt flere sitater som jeg ikke har oppgitt kilden til. Jeg har gjort det bevisst. De vil bli tydelig oppgitt i kommende mai-nummer av tidsskriftene Ensign og Liahona. Jeg oppfordrer dere til å studere dem og lese disse konferansebudskapene. Dette er gode tidsskrifter og skulle så avgjort finnes i ethvert hjem. Da kan ånden på denne konferansen leve gjennom disse tidsskriftene hele året gjennom.
Måtte vi gi akt på profetenes røst, de som fra tidenes begynnelse har gjort oss oppmerksom på en fars betydning i hjemmet. Måtte vi mer helhjertet bestemme oss for å ivareta de våre plikter og ansvarsoppgaver som Herren har gitt oss som fedre i Sion, på en bedre måte, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.