Det gryr av ny dag
Hvilken strålende tid det har vært og fortsatt er. En ny dag har opprunnet i Den allmektiges verk.
Var ikke det aldeles praktfullt? Takk til Liriel Domiciano og koret. Hvilken trosbekjennelse! «Han lever, min Forløser stor.» Takk igjen for den gripende og vakre musikken.
La meg først takke hele Kirken og andre for deres vennlighet mot søster Hinckley og meg. Dere har vært og er så elskverdige og storsinnede. Vi blir rørt over alt dere gjør for oss. Hvor annerledes verden ville vært om alle ble behandlet slik vi blir behandlet. Vi ville vise hverandre omsorg i Mesterens Ånd, han som strakte seg ut for å trøste og helbrede.
Mine brødre og søstre, eldste Packer har talt til dere som bestefar. Jeg vil gjerne ta opp en tråd fra den veven han har vevd. Jeg er også en gammel mann, faktisk enda eldre enn ham, hvis dere kan tro det. Jeg har vært her lenge, jeg har reist langt og jeg har sett mye av denne verden. I stunder med stille ettertanke lurer jeg på hvorfor det er så mange vanskeligheter og så mye lidelse nesten overalt. Dette er en farefull tid. Vi hører ofte Paulus’ ord til Timoteus sitert: «Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider» (2. Timoteus 3:1). Deretter beskriver han de forholdene som vil råde. Jeg tror det er nokså åpenbart at disse siste dager virkelig er vanskelige tider som passer beskrivelsen Paulus ga (se 2. Tim. 3:2-7).
Men fare er ikke noe nytt blant menneskene. Johannes’ åpenbaring forteller oss at «det ble en strid i himmelen. Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen. Og dragen stred, og dens engler.
Og de kunne ikke stå seg, og det ble ikke lenger funnet sted for dem i himmelen.
Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham» (Joh.åp. 12:7-9).
Hvilken vanskelig tid det må ha vært. Den allmektige selv stred mot morgenrødens sønn. Vi var tilstede da dette skjedde. Det må ha vært en fortvilet vanskelig kamp, men den endte i stor triumf.
Herren talte til Job gjennom virvelvinden om disse vanskelige tidene, og han sa:
«Hvor var du da jeg grunnfestet jorden?
Mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?» (Job 38:4, 7).
Hvorfor var vi glade? Jeg tror det var fordi det gode hadde vunnet over det onde og hele menneskenes familie sto på Herrens side. Vi vendte ryggen til den onde og stilte oss på linje med Guds styrker, og disse seiret.
Men når vi hadde tatt den beslutningen, hvorfor skulle vi måtte ta den på nytt gang på gang etter vår fødsel inn i jordelivet?
Jeg kan ikke forstå hvorfor så mange har sviktet den beslutningen de en gang tok i den store striden i himmelen.
Men det er tydelig at kampen mellom godt og ondt, som begynte med denne striden, aldri har tatt slutt. Den har fortsatt helt frem til vår tid.
Jeg tror vår Fader må gråte over at så mange av hans barn gjennom tidene har brukt den handlefriheten han ga dem, til å gå den ugudelige vei istedenfor det godes vei.
Ondskapen ga seg tidlig til kjenne i denne verden da Kain drepte Abel. Den tiltok frem til Noahs dager: «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang.
Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte» (1. Mosebok 6:5-6).
Han befalte Noah å bygge en ark hvor «noen få, det er åtte sjeler» ble frelst (se 1. Peter 3:20).
Jorden ble renset. Flommen trakk seg tilbake. Rettferdighet var igjen opprettet. Men det varte ikke lenge før menneskene, så veldig mange av dem, ble ulydige igjen. Innbyggerne i byene på sletten, Sodoma og Gomorra, er eksempler på hvor langt ned i fordervelsen menneskene sank. Og «Gud ødela byene på sletten» i en brå og endelig utslettelse (se 1. Mosebok 19:29).
Jesaja tordnet:
«Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud, og deres synder har skjult hans åsyn for dere, så han ikke hører.
For deres hender er flekket av blod, og deres fingrer av misgjerning. Deres lepper taler løgn, og deres tunge mumler frem svikefulle ord» (Jesaja 59:2-3).
Det samme gjaldt de andre profetene i Det gamle testamente. Hovedtyngden i deres budskap var fordømmelse av ugudelighet. Den tidens farer var ikke særegne for den gamle verden. Mormons bok dokumenterer at på den vestlige halvkule kjempet jaredittenes hærstyrker til døden. Nephittene og lamanittene kjempet også til mange tusen var døde og Moroni ble tvunget til å vandre alene for å berge sitt eget liv (se Moroni 1:3). Hans store og siste oppfordring, rettet til oss i vår tid, var et kall til rettferdighet:
«Og videre ber jeg dere innstendig om å komme til Kristus og gripe enhver god gave og ikke røre ved den onde gave eller ved det som er urent» (Moroni 10:30).
Da Frelseren vandret på jorden, «gikk [han] omkring og gjorde vel» (Ap.gj. 10:38), men han fordømte også de skriftlærdes og fariseernes hykleri og kalte dem «kalkede graver» (se Matteus 23:27). Han sang ut til pengevekslerne i templet og sa: «Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule» (Lukas 19:46). Dette var også en meget farefull tid. Palestina var underlagt Romerriket, som styrte med jernhånd og undertrykkelse og var fullt av ugudelighet.
Paulus’ brev manet til styrke blant Kristi tilhengere, så de ikke skulle falle i overtredelse. Men frafallets ånd fikk til slutt overhånd.
Uvitenhet og ugudelighet innhyllet verden og resulterte i det som kalles den mørke tidsalder. Jesaja hadde forutsagt: «Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene» (Jesaja 60:2). I mange hundre år florerte sykdom, og fattigdom var fremherskende. Svartedøden tok livet av ca. 50 millioner mennesker i det 14. århundre. Var ikke dette en fryktelig farefull tid? Jeg undres hvordan menneskene overlevde.
Men på en eller annen måte ble et lys tent i denne lange mørketiden. Renessansen bragte med seg en oppblomstring av lærdom, kunst og vitenskap. Det oppsto en bevegelse av dristige og fryktløse menn og kvinner som vendte seg mot himmelen i erkjennelse av Gud og hans guddommelige Sønn. Vi snakker om reformasjonen.
Og så, etter at mange generasjoner hadde levd på jorden – mange av dem i konflikt, hat, mørke og ugudelighet – kom den strålende nye gjenopprettelsens tid. Dette strålende evangelium ble innvarslet da Faderen og Sønnen viste seg for gutten Joseph. Evangelieutdelingen i tidenes fyldes morgen opprant over verden. Alt det gode, det vakre, det guddommelige fra alle tidligere evangelieutdelinger ble gjengitt i denne ytterst bemerkelsesverdige tiden.
Men det var også ondskap. Og én tilkjennegivelse av denne ondskapen var forfølgelse. Det var hat. Det var utdrivelse og tvungen vandring vinterstid.
Det var som Charles Dickens beskrev i åpningslinjene av To byer: «Det var den beste av alle tider, men også den verste … det var en tid med lys, det var en tid med mørke. Det var håpets vår og fortvilelsens vinter.»
Til tross for den store ugudeligheten i disse tidene, hvilken strålende tid det har vært og fortsatt er. En ny dag har opprunnet i Den allmektiges verk. Dette verk har vokst og befestet seg og beveget seg over jorden. Det har nå påvirket millioner av mennesker til det bedre, og dette er bare begynnelsen.
Denne store gryningen har også resultert i en enorm utgytelse av verdslig kunnskap i verden.
Tenk på den økte levetiden. Tenk på den moderne legevitenskaps mirakler. Jeg står helt forundret. Tenk på utviklingen innen utdannelse. Tenk på de mirakuløse fremskrittene innen samferdsel og kommunikasjon. Menneskets oppfinnsomhet kjenner ingen grenser når himmelens Gud inspirerer og øser ut lys og kunnskap.
Det er fortsatt mye konflikt i verden. Det er forferdelig fattigdom, sykdom og hat. Menneskene er fortsatt brutalt umenneskelige mot andre mennesker. Likevel opplever vi et strålende daggry. «Rettferdighetens sol» har kommet «med legedom under sine vinger» (se Malaki 4:2). Gud og hans elskede Sønn har åpenbart seg. Vi kjenner dem. Vi tilber dem «i ånd og sannhet» (se Johannes 4:24). Vi elsker dem. Vi hedrer dem og søker å gjøre deres vilje.
Det evige prestedømmes nøkler har åpnet fortidens fengsler.
I denne skjønne morgenstund,
se, Sions fane vaier fritt.
En ærlig bønn i hellig lund,
og sanne ord ble til oss gitt.
(«I denne skjønne morgenstund», Salmer og sanger, nr. 1.)
Farefulle tider? Ja. Dette er farefulle tider. Men menneskene har levd i fare siden før jorden ble skapt. Gjennom alt mørket har det likevel vært et svakt, men vakkert lys. Nå skinner det med større glans over jorden. Det bærer med seg Guds plan for sine barns lykke. Det bærer med seg de store og ufattelige undrene – forsoningen og Forløseren.
Hvor takknemlige vi er til himmelens Gud for hans gavmilde omsorg for sine barn ved at han gir dem, gjennom alle evighetens farer, mulighet til frelse og opphøyelse i hans rike, hvis de bare vil leve rettferdig.
Mine brødre og søstre, dette pålegger oss alle et stort og altoppslukende ansvar. President Wilford Woodruff sa i 1894:
«Den allmektige er med sitt folk. Vi vil få alle de åpenbaringer vi trenger, hvis vi vil gjøre vår plikt og adlyde Guds bud … Så lenge jeg lever, ønsker jeg å gjøre min plikt. Jeg ønsker at de siste-dagers-hellige skal gjøre sin plikt. Her er Det hellige prestedømme … Deres ansvar er stort og mektig. Guds øyne og alle de hellige profeters øyne følger oss. Dette er den store evangelieutdeling som er blitt omtalt siden verdens begynnelse. Vi står samlet … ved Guds kraft og befaling. Vi utfører Guds arbeide … La oss utføre vårt oppdrag.» (Messages of the First Presidency of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints, 1. bind,s. 258.)
Dette er vår store og krevende utfordring, mine brødre og søstre. Dette er det valg vi stadig må ta, akkurat som generasjoner før oss har måttet velge. Vi må spørre oss selv:
Hvem er for Herrens sak? Hvem?
Nå vil det vise seg.
Vi spør nå uten frykt:
Hvem er for Herrens sak? Hvem?
(Salmer og sanger, nr. 89.)
Forstår vi virkelig den enorme betydningen av det vi har? Dette er oppsummeringen av menneskenes generasjoner, det siste kapittel i hele menneskehetens erfaring.
Men dette setter oss ikke i noen overordnet stilling. Det skulle i stedet gjøre oss ydmyke. Det gir oss et ufravikelig ansvar for å vise omtanke for andre i den Mesters ånd som sa: «Du skal elske din neste som deg selv» (Matteus 19:19). Vi må slutte å være selvgode og heve oss over smålig egeninteresse.
Vi må gjøre alt som kreves for å videreføre Herrens verk og bygge opp hans rike på jorden. Vi kan aldri gå på akkord med den lære som har kommet ved åpenbaring, men vi kan leve og samarbeide med andre, respektere deres tro og beundre deres dyder, og sammen med dem kjempe mot sofisteriet, striden, hatet – disse farene som har ledsaget menneskene siden begynnelsen.
Uten å gi avkall på noen del av vår lære, kan vi være nabovennlige, hjelpsomme, snille og gavmilde.
Vi i denne generasjon høster fruktene av alt som har vært. Det er ikke nok bare å stå som medlem av denne Kirken. En høytidelig forpliktelse påhviler oss. La oss innse det og handle deretter.
Vi må leve som Kristi sanne tilhengere, med kjærlighet til alle, vi må gjengjelde ondt med godt og vise Herrens fremgangsmåte ved vårt eksempel. Vi må utføre den enorme tjeneste han har pålagt oss.
Måtte vi leve verdig til den strålende begavelse av lys og forståelse og evig sannhet som har kommet til oss gjennom alle fortidens farer, er min ydmyke bønn, idet jeg bærer vitnesbyrd om at dette verk er sant, i Jesu Kristi navn, amen.