Avslutningsord
Måtte våre vitnesbyrd om dette verks store og grunnleggende prinsipper … utstråles i vårt liv og våre handlinger.
Mine brødre og søstre, vi er nesten ved veis ende. Ved avslutningen av denne historiske konferansen tenker jeg på Rudyard Kiplings udødelige utgangssalme:
Tummel og høye rop tar slutt.
Kaptein og konge drar sin vei.
Det gamle offer varer ved,
et hjerte ydmykt, angerfullt.
Hærskarenes Gud, vær med oss nå,
slik at vi aldri glemme må.
(«God of Our Fathers, Known of Old», Hymns, nr. 80)
Måtte vi ta med oss hjem denne strålende konferansens ånd. Måtte det vi har hørt og opplevd, være med oss som varig kjærlighet og fred, et ønske om å omvende oss og en beslutning om å stå litt rakere i evangeliets strålende sollys.
Måtte våre vitnesbyrd om dette verks store og grunnleggende prinsipper, som er blitt pusset blankere, utstråles i vårt liv og våre handlinger.
Måtte en ånd av kjærlighet, fred og takknemlighet for hverandre bli sterkere i våre hjem. Måtte vi ha fremgang i vårt arbeid og dele mer rundhåndet med andre. Måtte vi strekke oss ut til dem vi har rundt oss, i vennskap og respekt.
Måtte våre bønner bli uttrykk for takk til Giveren av alt godt og for kjærlighet til ham som er vår Forløser.
Mine brødre og søstre, det er litt motvillig jeg et øyeblikk ønsker å være litt personlig. Noen av dere har lagt merke til at søster Hinckley ikke er tilstede. For første gang på de 46 år jeg har vært generalautoritet, har hun ikke vært tilstede på generalkonferansen. Tidligere i år var vi i Afrika for å innvie Accra Ghana tempel. Derfra reiste vi til Sal, en liten øy i Atlanterhavet, hvor vi møtte medlemmene av den lokale grenen. Videre fløy vi til St. Thomas, en øy i Karibien. Der hadde vi et møte med noen andre av våre medlemmer. Vi var på vei hjem da hun falt sammen av overanstrengelse. Hun har hatt vanskeligheter etter dette. Hun er nå 92 år, litt yngre enn jeg. Jeg antar at klokken er på vei mot å stanse, og vi vet ikke hvordan vi skal trekke den opp.
Det er ingen lett tid for meg. Vi har vært gift i 67 år denne måneden. Hun er mor til våre fem begavede og dyktige barn, bestemor til 25 barnebarn og et stadig økende antall oldebarn. Vi har fulgt hverandre, stått ved hverandres side i alle disse årene som jevnbyrdige og ledsagere, gjennom storm og stille. Hun har talt og båret vitnesbyrd om dette verk på utallige steder og formidlet kjærlighet, oppmuntring og tro hvor hun enn har vært. Kvinner har skrevet takkebrev til henne fra hele verden. Vi fortsetter å håpe og be for henne, og uttrykker vår mest dypfølte takknemlighet til alle dem som har pleiet og sett til henne, og for deres store tro og bønner for henne. Når vi nå drar hjem, ønsker jeg å si:
Gud vær med deg til vi ses igjen,
på din reise deg bevare …
Om du møter store prøver,
stol på ham som hjem deg fører …
Møtes vi ei mer i livet,
vi skal ses i paradiset.
Gud vær med deg til vi ses igjen.
(«Gud vær med deg til vi ses igjen», Salmer, nr. 70)
Hver mann, kvinne og hvert barn, hver gutt og pike skulle forlate denne konferansen som et bedre menneske enn han eller hun var da den begynte for to dager siden. Jeg gir dere min velsignelse og min kjærlighet i den Herre Jesu Kristi hellige navn, amen.