Alle ting skal tjene dere til det gode
Hvis vi søker, ber og tror, vil vi oppleve mirakler i vårt eget liv og selv utrette mirakler i andres liv.
Jeg elsker å lese. Men jeg holder det nesten ikke ut hvis en roman blir for intens – hvis heltens liv blir for farlig eller trist eller vanskelig. Derfor må jeg lese slutten først for å forsikre meg om at alt går bra for hovedpersonen.
På en måte befinner vi oss alle midt i romanen om oss selv, vårt livs historie. Noen ganger føles historien ganske så sterk og vi kunne ha lyst til å lese slutten for å se hvordan det går oss, for å være sikre på at alt kommer til å gå bra. Selv om vi ikke kjenner hver minste detalj av livets erfaringer, vet vi heldigvis noe om vår fremtid, hvis vi lever verdig.
Vi gis denne innsikten i L&p 90:24. «Søk flittig, be alltid og ha tro, og alle ting skal tjene dere til det gode hvis dere vandrer rettskaffent.» Dette slående løftet fra Herren om at alle ting skal tjene oss til det gode er gjentatt mange ganger i Skriftene, spesielt til folk eller profeter som lider på grunn av prøvelsene i sitt eget livs historie.
Jeg føler at dette løftet kommer fra en øm, omsorgsfull Fader som ønsker å velsigne oss og gi oss grunn til håp på vår jordiske reise. Det å vite at alle ting til slutt vil tjene oss til det gode, vil hjelpe oss å utholde lidelse, i likhet med det trofaste folket i Skriftene som kjente til Hans løfter og satte sin lit til dem og «hadde sett det langt borte, ble overbevist og hilste det velkommen» (se KJv. Hebr. 11:13). Også vi kan ha tillit til dette løftet.
Noen ganger opplever vi at løftet oppfylles umiddelbart. Andre ganger trygler vi i årevis før vi opplever at ønskede løfter blir oppfylt. Noen ganger går det som med den trofaste Abraham, han trodde på løftet, men han «døde i tro uten at han hadde oppnådd det som var lovt» (se Hebr. 11:13) mens han var på jorden. Selv om det kan skje i noen tilfeller at våre lovede velsignelser vil bli oppfylt først i evigheten, er det også sant at når vi søker, ber og har tro, vil vi ofte innse at ting tjener oss til det gode i dette liv.
Når jeg leser beretningene fra Jesu apostler etter hans død, ser jeg at de ofte og brutalt ble forfulgt, stenet og fengslet. Men de hadde mot og tro. De visste at til sist ville alle ting tjene dem til det gode. De visste også at på grunn av midlertidige velsignelser og mirakler gikk det godt. De ble støttet, undervist og beskyttet. De satte sin lit til løftene, ikke bare som noe fjernt, men at de også gjaldt her og nå.
Et stort under skjedde i Peters liv da han ble satt i fengsel av kong Herodes. Hans medapostel Jakob var nettopp blitt drept, og nå ble Peter kastet i fengsel – tungt bevoktet av 16 menn. Jeg undres om han følte det samme som profeten Joseph Smith da han led i fengslet i Liberty. Det var mens Joseph var der Herren lovet ham at «all disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode» (L&p 122:7). Det må ha vært vanskelig å tro på dette løftet under slike prøvelser, men Peter ble, i likhet med Joseph, velsignet av Herren.
Kirkens folk var samlet i «inderlig bønn» for Peter. Så skjedde noe stort. Om natten da Peter sov mellom to soldater og var bundet med to lenker, kom «en Herrens engel» og «vekket ham opp» og «lenkene falt av hans hender». Peter lurte på om han drømte. Han fulgte engelen forbi vaktene, gjennom en jernport og ut i en bygate, «og plutselig forsvant engelen for ham.» Peter forsto da at dette ikke var noen drøm. Han var blitt befridd ved et mirakel. Herren velsignet ham der og da.
Han gikk til det huset hvor Kirkens medlemmer var samlet i bønn for ham. Da Peter banket på, kom en ung kvinne (akkurat som dere unge kvinner) ved navn Rode til porten og hørte og gjenkjente Peters stemme. Skriftene sier at hun ble «glad». Men i sin begeistring glemte hun å lukke ham inn. Isteden løp hun for å fortelle de andre den gode nyheten om at Peter sto ved porten. De trodde henne ikke og skjente på henne, de sa at hun ikke visste hva hun sa. I mellomtiden fortsatte Peter å banke på og vente. Da de omsider kom ut til ham, «ble de ute av seg av undring» (Ap.gj. 12:4-17).
Disse menneskene hadde uopphørlig bedt om at det måtte skje mirakler, men da Herren besvarte deres bønner, ble de forundret. De ble overrasket over Herrens godhet og hans mirakuløse svar. Ser vi at løfter blir oppfylt i vårt eget liv? Som Frelseren spurte: «Har dere øyne, og ser ikke?» (Markus 8:18). Har vi øyne å se med?
Overalt er det unge kvinner som befinner seg midt i sitt eget livs historie og opplever farer og vanskeligheter. Som i Peters tilfelle vil det være «engler rundt om dere og støtte dere» (L&p 84:88). De vil hjelpe oss med våre jordiske byrder. Mange ganger i livet er disse englene folk rundt oss, noen som elsker oss, som vil være et redskap i Herrens hender. President Spencer W. Kimball har sagt: «Gud legger merke til oss og han våker over oss. Men det er vanligvis gjennom en annen person han dekker våre behov. Derfor er det ytterst viktig at vi tjener hverandre i riket.» («There Is Purpose in Life», The New Era, sep. 1974, s. 5.)
Jeg er takknemlig for flotte unge kvinner og Unge kvinners ledere, mødre og fedre og gode venner som styrker hverandre. Dere er englene som bidrar til å oppfylle vår himmelske Faders løfter i hans elskede barns liv.
En Unge kvinners gruppe i Oklahoma søkte vår himmelske Fader i bønn for å avgjøre hvordan de best kunne inkludere en ny bikubepike som var døv. De strevde hardt for å være Hans redskaper og Hans hender (nokså bokstavelig) til å hjelpe denne unge kvinnen. Et mirakel spredte seg gjennom hele menigheten da de ble de englene som skulle hjelpe Alexis, den nye bikubepiken.
Alexis fortalte: «Jeg var nervøs og spent på å begynne i Unge kvinner. Mor er alltid med for å tolke for meg, fordi jeg er døv. Etter åpningsbønnen og sangen sa søster Hoskin, Unge kvinners president i menigheten: ”Alexis, vi har en gave til deg.” Så reiste alle pikene seg og begynte å si noe på tegnspråket. Jeg visste det var noe spesielt. Senere fikk jeg vite at det var Unge kvinners tema. Alle pikene i menigheten vår hadde lært det for å overraske meg.
Jeg vet at min himmelske Fader elsker meg, på grunn av alle de flotte menneskene her som viser at de er glad i meg, spesielt pikene i Unge kvinner og mine ledere i Unge kvinner som tolker for meg og hjelper meg å lære evangeliet.» (Brev til Unge kvinners presidentskap på generalplan.)
Søster Hoskin, Unge kvinners president, hadde bedt inderlig for å forstå hvordan de kunne hjelpe Alexis. Hun skrev:
«Jeg hadde vært Unge kvinners president i menigheten i bare en uke da jeg begynte å bli engstelig for en av mine kommende bikubepiker. Alexis er hørselshemmet, og jeg var bekymret for hvordan jeg skulle kunne hjelpe henne å gli inn og vise henne at hun var en av oss. Etter å ha grublet i mange dager og etter mange bønner, våknet jeg midt på natten av en drøm hvor jeg så mine unge kvinner stå sammen og fremsi Unge kvinners tema på tegnspråket. Jeg visste at det var svaret på mine bønner.
Det var en stor utfordring. Det tok timer – en hel kveld på GUF og deretter ukentlige øvelser før vi var klare. På fødselsdagen til Alexis var alle spente og nervøse for overraskelsen vår. Jeg trakk Alexis og hennes mor frem foran pikene og sa (på tegnspråk til Alexis): ”Vi har en gave til deg. Nå er du en av oss.” Deretter reiste vi oss og gjentok temaet ved hjelp av tegnspråket. Ånden var så sterk, og det var ikke så mange røster å høre, for vi gråt alle, men pikene gjorde en flott jobb. Alexis strålte. Hun visste at hun var en av oss.
Vi lærte at vår himmelske Fader elsker oss alle, og at det vil være tider da vi vil være hans røst og hans hender for å hjelpe andre å føle seg elsket. Vi lærte at tjeneste gir den største glede. Jeg lærte hvor viktig det er å følge tilskyndelser, selv når det medfører mye arbeid og virker usannsynlig.» (Brev til Unge kvinners presidentskap på generalplan.)
Tenk dere hvor mye Alexis’ mor har bedt for sin datter gjennom alle år og hatt alle de samme forhåpninger og drømmer for henne som enhver mor har for sin datter. Hun sa:
«Som mor til en funksjonshemmet datter er jeg vant til å gjøre litt ekstra for at ting skal gå bra for henne. Fordi hun er døv, er jeg ofte med for å tolke for henne. Du kan vel tenke deg hvilke følelser som strømmet gjennom meg da alle de unge kvinnene begynte å fremsi Unge kvinners tema på tegnspråket. Mens jeg sto der og så på med tårer i øynene, kom skriftstedet Matteus 25:40 for meg. ”Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”
Den bemerkelsesverdige kjærlighet og tjeneste disse unge kvinnene har vist, begynte den dagen. Mange av dem har viet tid og krefter til å lære tegnspråket og hjelper nå til med å tolke for Alexis i kirken. Mine bønner for Alexis har alltid vært at hun må bli lykkelig, gjøre fremgang og vite at hun er elsket.
Som mor er mitt vitnesbyrd om Frelseren blitt styrket ved at jeg har sett den tjenestegjerning og kjærlighet disse pikene og deres ledere har vist. Til tider har bekymringen for vår datter vært tung å bære, men den har blitt lettere på grunn av det disse trofaste unge kvinnene og deres kloke ledere har gjort.»
Denne moren hadde bedt om Herrens hjelp, og nå så hun at ved hjelp av andre, engler på jorden, tjente alle ting til datterens gode.
Andre unge kvinner i denne menigheten fortalte hvordan de vokste på sin tjeneste. Presidenten for laurbærpikene fortalte at det var vanskelig å lære temaet på tegnspråket, men de følte at Ånden hjalp dem med dette. Hun sa: «Vi raste ikke gjennom temaet bare for å si det slik vi pleide. Vi tenkte på ordene og tydet dem for en annen så også hun kunne lære ordene, og jeg følte glede ved å vite at hun kunne forstå temaet vårt og vite at også hun var en Guds datter.»
Også Unge menn ble involvert. De lærte å si «Vil du danse med meg?» på tegnspråk som forberedelse til en kommende GUF-aktivitet med dans. Følgelig danset Alexis hver eneste dans. Prestene lærte å fremsi nadverdsbønnene på tegnspråket for henne. Kjærlighetens ånd grep om seg i hele menigheten.
I hver eneste menighet eller gren, i hver eneste familie, er det en Alexis med et spesielt behov, fysisk, følelsesmessig eller åndelig, som ber og som setter sin lit til at hennes utfordringer på et eller annet vis til sist «vil tjene til hennes gode». Hver av oss kan være et redskap i Herrens hender, en jordisk engel, som kan utrette mirakler.
Jeg vitner om at vår himmelske Fader er en øm og kjærlig far som ønsker å velsigne oss med alt han har. Hvis vi søker, ber og tror, vil vi oppleve mirakler i vårt eget liv og selv utrette mirakler i andres liv. Vi vil ha tillit til Hans løfte om at «alle ting skal tjene til vårt beste», i Jesu Kristi navn, amen.