Minnes hvor barmhjertig Herren har vært
Brødre, dere har alle en stor samling minner. Disse kan hjelpe oss å «minnes hvor barmhjertig Herren har vært».
Brødre, la meg gjenoppfriske noen minner uformelt og med takknemlighet. Forhåpentligvis vil det bli i en avslappet, nesten konversenende tone og ved å sitere noen erindringer, noen av livets små leksjoner – ingenting spektakulært. Det vil også bli korte, minneverdige ord. Dette er erindringer om hvordan en barmhjertig Herre har tillatt meg å vokse. (Se Moroni 10:3.)
Hvis bare én av disse erindringene kan «anvendes» på dere selv, (se 1. Nephi 19:23) kan det kanskje føre til en kort far-sønn-samtale senere.
1. La oss gå 60 år tilbake. Referatene fra Wandamere menighet i Grant stav for 4. juni 1944 viser at nadverden ble forrettet av mine venner Ward Jackson, Arthur Hicks og meg, til en forsamling på 141. Så bar det ut i krigen. I mai 1945 velsignet jeg nadverden igjen – men nå i en skyttergrav på Okinawa for en forsamling på bare én, meg selv!
Jeg gjorde det jeg lærte som ungdom uten å tenke særlig over det – noe jeg på den tiden bare til en viss grad verdsatte. Det inkluderte avholdenhet fra kaffe under de samme omstendighetene der vann var mangelvare og sterkt kloret.
Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringer dere unge menn, men mitt råd er at dere må feste sikkerhetsbeltene og holde godt fast på prinsippene deres!
2. Da jeg gikk i Primær, sang vi: «”Gi”, sa den lille bekk» – såvisst en motiverende sang, men den var ikke akkurat gjennomsyret av teologi. I dag synger barna, som dere vet, den mer åndelig fokuserte «Jeg prøver å ligne Jesus». (Barnas sangbok, s. 40-41.)
3. Den gang var alle i familien, nabolaget, menigheten og på skolen fattige, men vi visste det ikke. Vi ga hverandre rom til å vokse, til å begå dumme feil, omvende oss og til å begynne å utvikle i det minste noen åndelige reflekser. I dag ser det ut til at enkelte ivrige foreldre insisterer på stadig å rykke opp blomstene for å se hvordan røttene utvikler seg.
4. Om dere er unge eller eldre, mine prestedømsbrødre, vær takknemlige for folk som elsker dere høyt nok til å rette på dere og minne om deres normer og muligheter, selv om dere ikke ønsker å bli påminnet.
En kjær og nå avdød venn sa til meg for flere år siden da jeg hadde sagt noe ironisk: «Det der hadde du ikke behøvd å si i det hele tatt.» Hans ene irettesettende setning ble kjærlig uttrykt og viste hvordan en korrigering kan være en kjærlighetshandling.
5. Når ens kjære viser et godt eksempel, vil det bli spesielt husket. Min søster Lois, som ble født blind, taklet ikke bare sin situasjon, men var en dyktig grunnskolelærer i 33 år. Hun hadde den samme refleksen som pionerene hadde, de som rolig grep fatt i håndkjerrene og satte kursen vestover, en refleks vi alle trenger. Så om forskjellige prøvelser blir deg til del, drikk da av livets bitre kalk, men uten å bli bitter.
6. Straks etter at jeg kom tilbake fra 2. verdenskrig, hadde jeg «løfter å oppfylle» (Robert Frost: «Stopping by Woods on a Snowy Evening», i The Poetry of Robert Frost, red. Edward Connery Lahem [1969], s. 225) – det vil si å reise på misjon nå. Jeg ble lei av å vente på biskopen. Og i min ungdommelige tendens til å «støtte arken» dro jeg hjem til biskopen. Jeg sa at jeg hadde spart penger nok og ønsket å dra, så la oss «komme i gang». Biskopen nølte litt og sa så at han hadde ment å spørre meg om jeg ville reise.
Mange år etter fikk jeg høre av biskopens hengivne menighetssekretær at biskopen hadde følt at jeg trengte litt mer tid sammen med familien etter å ha vært så langt borte en tiendedel av mitt liv. Da jeg hørte det, gikk jeg i rette med meg selv for å ha dømt biskopen for hardt. (Se Bruce C. Hafen, A Disciple’s Life: The Biography of Neal A. Maxwell [2002], s. 129-130.)
Intet under at den kloke far til eldste Henry B. Eyring en gang bemerket at Herren hadde en fullkommen kirke helt til han slapp oss alle innenfor!
7. To minner som er relevante for unge fedre: Da jeg var ung far, fikk jeg en telefon om at en venn av meg var omkommet i en ulykke. Jeg satt i stuen, og tårene rant nedover kinnene mine. Vår lille sønn, Cory, så tårene idet han gikk forbi i entreen. Jeg fikk vite at han hadde vært engstelig for at tårene kom av at han hadde skuffet meg på en eller annen måte. Han visste ikke om telefonsamtalen. Brødre, vi undervurderer hvor oppriktig og ofte våre barn ønsker å behage oss.
8. Siden jeg praktisk talt ikke hadde evner i matematikk, var jeg sjelden eller aldri istand til å hjelpe barna våre med matematikk og naturvitenskapelige oppgaver. En dag på videregående skole ba vår datter, Nancy, meg om «litt hjelp» til en høyesterettsak, Fletcher mot Peck. Jeg var så ivrig etter å hjelpe fordi jeg så ofte ikke hadde kunnet det. Endelig en sjanse til å øse av meg selv! Jeg fortalte alt jeg visste om Fletcher mot Peck. Til slutt sa min frustrerte datter: «Pappa, jeg trenger bare litt hjelp!» Jeg dekket mine egne behov fremfor å gi henne «litt hjelp».
Vi tilber en Gud som lærer oss linje på linje, brødre, så la oss ikke, selv når vi underviser våre barn i evangeliet, plumpe ut med alt på en gang.
9. I senere år så jeg noen forlate Kirken som deretter ikke kunne la den være i fred. De brukte ofte sin intellektuelle tvil som unnskyldning for sitt frafall. (Se Neal A. Maxwell: All These Things Shall Give Thee Experience [1979], s. 110.) Dere vil se slike ting. Vent forresten ikke at verdens løsninger på verdensproblemene vil være særlig effektive. Slike løsninger minner ofte om det C.S. Lewis skrev, om dem som løper frem og tilbake med brannslukkere under oversvømmelser. (The Screwtape Letters [1959], s 117-118.) Kun evangeliet er alltid relevant, og erstatninger vil ikke fungere.
10. En gang vi var på reise sammen med eldste og søster Russell M. Nelson, forlot vi hotellet vårt i Bombay i India for å nå et fly til Karachi i Pakistan og videre til Islamabad. Da vi kom frem til den kaotiske flyplassen, var avgangen vår kansellert. Jeg sa utålmodig til mannen ved skranken: «Hva venter dere at vi skal foreta oss … bare gi opp og dra tilbake til hotellet?» Han sa med stor verdighet: «Sir, ikke dra tilbake til hotellet.» Vi trasket fra sted til sted på flyplassen, fant en avgang, holdt avtalen i Islamabad og fikk til og med en natts søvn. Noen ganger er livet sånn, vi må bare stå på og tåle uinnfridde forventninger – nekte å «dra tilbake til hotellet». Hvis ikke vil det å «gi opp for lett» få innvirkning på alle faser i livet. Dessuten vet Herren hvor mange mil vi må gå «før [vi kan] sove.» («Stopping by Woods on a Snowy Evening»).
11. I 1956, da jeg kom hjem etter flere år i Washington, D.C., og hadde avslått flere gode tilbud om arbeid der, fikk jeg tilbud om en stilling ved University of Utah. Min hustru sa at jeg burde ta den. Hun sa så forutseende: «Jeg føler at hvis du drar dit, vil du kunne ha innflytelse på studentene.» Jeg svarte utålmodig: «Jeg kommer til å skrive pressemeldinger og ikke til å arbeide med studentene.» Senere anledninger inkluderte at jeg ble biskop i en studentmenighet, studentkontakt og at jeg fikk undervise hundrevis av fine studenter i statsvitenskap. Det var selvsagt ikke status som var viktig, men det å få strekke seg og bli gitt muligheter til å tjene.
Våre hustruer er ofte inspirerte, men noen ganger på en ulogisk måte, – en realitet, unge menn, som fedrene deres kanskje er modige nok til å forklare dere en gang.
12. Det er også interessant hvordan vi i økende grad skaper forventninger hos våre barnebarn selv uten å være klar over det. For noen år siden, da vår dattersønn Robbie var ca. 5 år, stakk vi innom for å besøke hans familie i Orem. Han sov ovenpå, og moren ropte: «Robbie, bestefar Neal er her!» Vi hørte en søvnig liten stemme: «Skal jeg ta med Skriftene mine?»
Han var selvfølgelig for liten til å lese i dem, men han bar dem med seg, som så mange gjør i Kirken i dag ifølge den nye fine, skikken.
Brødre, dere har alle en stor samling minner. Disse kan hjelpe oss å «minnes hvor barmhjertig Herren har vært». (Moroni 10:3). Det har han i hvert fall vært mot meg.
Brødre, når dere underkaster dere Guds vilje, gir dere ham det eneste dere faktisk kan gi ham som virkelig er deres eget. Vent ikke for lenge med å finne alteret eller med å begynne å legge viljens gave på det! Dere trenger ikke vente på kvittering, Herren har sin egen måte å gi anerkjennelse på.
Jeg vitner for dere om at Gud har kjent dere individuelt, brødre, i lang, lang tid. (Se L&p 93:23.) Han har elsket dere i lang, lang tid. Han kjenner ikke bare navnene på alle stjernene. (Se Salme 147:4, Jes. 40:26.) Han kjenner deres navn og alle deres sorger og gleder. Forresten, dere har aldri sett en udødelig stjerne. De dør til slutt. Men ved siden av dere i kveld sitter udødelige personer – ufullkomne, men som ikke desto mindre «prøver å ligne Jesus»! I Jesu Kristi navn, amen.