Skriftene
2 Nephi 4


Kapittel 4

Lehi gir råd til og velsigner sitt avkom – Han dør og blir begravet – Nephi fryder seg over Guds godhet – Nephi setter sin lit til Herren for evig. Ca. 588–570 f.Kr.

1 Og nå taler jeg, Nephi, om de profetier som min far har omtalt, om Josef som ble ført til Egypt.

2 For se, han profeterte virkelig om hele sin ætt. Og det finnes ikke mange større profetier enn dem han skrev. Og han profeterte om oss og våre fremtidige generasjoner, og de er skrevet på messingplatene.

3 Derfor, etter at min far hadde endt sin tale om Josefs profetier, kalte han Lamans barn, hans sønner og hans døtre, til seg og sa til dem: Se, mine sønner og mine døtre som er min førstefødtes sønner og døtre, jeg vil at dere skal låne øre til mine ord.

4 For Gud Herren har sagt: Hvis dere holder mine bud, skal det gå dere vel i landet, men hvis dere ikke holder mine bud, skal dere bli avskåret fra min nærhet.

5 Men se, mine sønner og mine døtre, jeg kan ikke gå ned i min grav uten å gi dere en velsignelse. For se, jeg vet at hvis dere får lære hvilken vei dere skal gå, vil dere ikke vike fra den.

6 Derfor, hvis dere forbannes, se, da gir jeg dere min velsignelse så forbannelsen kan bli tatt fra dere og komme over deres foreldres hoder.

7 Derfor, på grunn av min velsignelse vil Herren ikke tillate at dere går til grunne. Derfor vil han være barmhjertig mot dere og mot deres ætt for evig.

8 Og det skjedde at etter at min far hadde endt sin tale til Lamans sønner og døtre, ba han om at Lemuels sønner og døtre skulle føres frem for ham.

9 Og han talte til dem og sa: Se, mine sønner og mine døtre som er min andre sønns sønner og døtre, se, jeg gir dere den samme velsignelse som jeg ga til Lamans sønner og døtre. Derfor skal dere ikke bli fullstendig ødelagt, men til slutt skal deres ætt bli velsignet.

10 Og det skjedde at da min far hadde avsluttet sin tale til dem, se, da talte han til Ismaels sønner, ja, til hele hans hus.

11 Og etter at han hadde avsluttet sin tale til dem, talte han til Sam og sa: Velsignet er du og din ætt, for du skal arve landet i likhet med din bror Nephi. Og din ætt skal bli regnet til hans ætt, og du skal endog bli som din bror, og din ætt som hans ætt, og du skal bli velsignet alle dine dager.

12 Og det skjedde at etter at min far, Lehi, hadde talt til hele sitt hus, ifølge sitt hjertes følelser og Herrens ånd som var i ham, ble han gammel. Og det skjedde at han døde og ble begravet.

13 Og det skjedde at ikke mange dager etter hans død ble Laman og Lemuel og Ismaels sønner sinte på meg på grunn av Herrens formaninger.

14 For jeg, Nephi, ble drevet til å tale til dem ifølge hans ord, for jeg hadde sagt mange ting til dem, og likeså min far før sin død. Mye av det som ble sagt, er skrevet på mine andre plater, for en mer historisk del er skrevet på mine andre plater.

15 Og på disse skriver jeg det som bor i min sjel og mange av Skriftene som er gravert på messingplatene. For min sjel fryder seg over Skriftene, og mitt hjerte fordyper seg i dem, og jeg skriver dem til mine barns lærdom og gavn.

16 Se, min sjel fryder seg over de ting som er av Herren, og mitt hjerte fordyper seg stadig i de ting som jeg har sett og hørt.

17 Ikke desto mindre, til tross for Herrens store godhet i å vise meg sine store og forunderlige gjerninger, utbryter mitt hjerte: Hvilket elendig menneske jeg er! Ja, mitt hjerte sørger på grunn av mitt kjød, min sjel gremmes på grunn av mine misgjerninger.

18 Jeg er omringet på grunn av de fristelser og synder som så lett får makt over meg.

19 Og når jeg ønsker å fryde meg, stønner mitt hjerte på grunn av mine synder. Likevel vet jeg hvem jeg har satt min lit til.

20 Min Gud har vært min støtte, han har ført meg gjennom mine plager i villmarken, og han har bevart meg på vannene over det store dyp.

21 Han har fylt meg med sin kjærlighet, ja, så mitt kjød fortæres.

22 Han har satt mine fiender på plass og har fått dem til å skjelve for meg.

23 Se, han har hørt mitt rop om dagen, og han har gitt meg kunnskap ved syner om natten.

24 Og om dagen har jeg blitt mer tillitsfull i mektig bønn til ham, ja, min røst har jeg rettet oppad, og engler kom ned og betjente meg.

25 Og på hans Ånds vinger har mitt legeme blitt ført bort til overmåte høye fjell. Og mine øyne har skuet store ting, ja, altfor store for mennesket, derfor ble jeg befalt at jeg ikke skulle skrive dem.

26 Og når jeg har sett så store ting, og Herren i sin velvillige nedstigning til menneskenes barn har sett til menneskene med så stor barmhjertighet, hvorfor skulle så mitt hjerte gråte og min sjel dvele i sorgens dal og mitt kjød svinne hen og min styrke svekkes på grunn av mine plager?

27 Og hvorfor skulle jeg hengi meg til synd på grunn av mitt kjød? Ja, hvorfor skulle jeg gi etter for fristelser, så den onde får plass i mitt hjerte for å ødelegge min fred og plage min sjel? Hvorfor er jeg vred på grunn av min fiende?

28 Våkn opp, min sjel! Synk ikke lenger sammen i synd. Fryd deg, mitt hjerte, og gi ikke lenger plass for min sjels fiende.

29 Bli ikke vred igjen på grunn av mine fiender. Svekk ikke min styrke på grunn av mine plager.

30 Fryd deg, mitt hjerte, og rop til Herren og si: O Herre, jeg vil prise deg for evig, ja, min sjel vil fryde seg i deg, min Gud og min frelses klippe.

31 O Herre, vil du forløse min sjel? Vil du utfri meg av mine fienders hender? Vil du la meg skjelve når synden viser seg?

32 Måtte helvetes porter stadig være stengt for meg, for mitt hjerte er sønderknust og min ånd er angrende! O Herre, lukk ikke din rettferdighets porter for meg, så jeg kan vandre på stien i dalens dyp, så jeg kan holde meg strengt til den jevne vei!

33 O Herre, vil du innhylle meg i din rettferdighets kappe! O Herre, vil du åpne en vei så jeg kan slippe bort fra mine fiender! Vil du gjøre min sti rett foran meg. Legg ikke noen snublesten i min vei, men rydd veien foran meg, og sperr ikke min vei, men min fiendes veier.

34 O Herre, jeg har satt min lit til deg, og jeg vil stole på deg for evig. Jeg vil ikke sette min lit til kjøds arm, for jeg vet at forbannet er den som setter sin lit til kjøds arm. Ja, forbannet er den som setter sin lit til mennesket eller holder kjød for sin arm.

35 Ja, jeg vet at Gud gir villig til den som ber, ja, min Gud vil gi meg hvis jeg ikke ber upassende. Derfor vil jeg oppløfte min røst til deg, ja, jeg vil anrope deg, min Gud, min rettferdighets klippe. Se, min røst skal for evig stige opp til deg, min klippe og min evige Gud. Amen.