Pionerer i alle land
“Det enorme imperium”
Kirkens vekst i Russland
Russiske siste-dagers-hellige har bygget på en grunnvoll av profeti for å opprette Kirken i sitt land.
Siste-dagers-hellige i Russland nådde en viktig milepæl i 2011 da landets første stav ble organisert i Moskva. Over tusen medlemmer av Kirken, misjonærer og venner samlet seg i begeistring for å oppholde sine nye ledere og uttrykke sin takk for at nasjonens hovedstad ville innta sin plass blant Sions staver, som finnes spredt over hele kloden. Forventningen steg da Yakov Boyko ble kalt og oppholdt som stavspresident med Vladimir Astashov og Viktor Kremenchuk som hans rådgivere.
Forsamlingen ble grepet da Vyacheslav Protopopov ble presentert som stavens patriark, den første russiske patriark i Russland. Hender skjøt i været da navnet hans ble opplest for oppholdelse, og noen begynte nesten å klappe av glede. For første gang mottok russiske prestedømsledere de nøkler og den myndighet som siste-dagers-hellige i staver andre steder i verden nyter godt av. Et nytt kapittel i Kirkens historie for Russland ble innledet nå som Kirkens lederskap i Moskva lå trygt i russiske hender.
Profeti
Veien til denne betydningsfulle dagen i Kirkens historie for Russland kan spores tilbake til gjenopprettelsens første tid. I 1843 kalte profeten Joseph Smith eldste Orson Hyde i De tolv apostlers quorum og George J. Adams på misjon til Russland “for å introdusere evangeliets fylde for folket i dette enorme imperium, og [til dette] er forbundet noen av de viktigste saker angående fremgangen og oppbyggingen av Guds rike i de siste dager, noe som ikke kan forklares på dette tidspunkt.”1 Men profetens martyrdød i 1844 avbrøt planer om å fullføre misjonen, og profetens planer med hensyn til evangeliets fremtid i “dette enorme imperium” forble uoppfylt.2
Forberedelse
I de 168 årene mellom dette første misjonskall og opprettelsen av den første stav i Russland, hjalp likevel siste-dagers-hellige fra forskjellig bakgrunn til med å berede veien for å dele evangeliet med menneskene i Russland. I 1895 kom den svenske misjonæren August Höglund til St. Petersburg for å undervise Johan Lindlöf, som hadde korrespondert med Den skandinaviske misjon og bedt om å treffe misjonærer, etter at han hadde lært om Kirken i sitt hjemland Finland. To dager etter at Johan og hans kone, Alma, hadde møtt eldste Höglund og snakket med ham hele natten, ba de om å bli døpt. Den 11. juni 1895 fulgte eldste Höglund dem til bredden av elven Neva. De fant ikke et rolig, avsondret sted for dåpen, og derfor knelte gruppen i bønn for å be om Herrens hjelp. På mirakuløst vis begynte båtene og folk å forlate området. Etter dåpen sa søster Lindlöf: “Jeg er så lykkelig! Jeg vet at Herren har tilgitt meg.”3 Slik ble Johan og Alma de første konvertittene som ble døpt i Russland .
Flere år senere, oppmuntret av Lindlöfs omvendelse og sosiale reformer som den russiske regjering planla, innledet eldste Francis M. Lyman (1840-1916) i De tolv apostlers quorum planer om å sende misjonærer til det russiske imperium. I 1903, mens eldste Lyman var president for Den europeiske misjon, reiste han til Russland og innviet landet for evangeliets forkynnelse. Han holdt bønn i St. Petersburg og i Moskva 6. og 9. august, og ba Herren velsigne landets ledere og rikets mange mennesker, ”som hadde rikelig av Israels blod i sine årer”.4 Han ba også om at “de ærlige og oppriktiges hjerter måtte bli vendt mot en søken etter sannhet, og at Herren måtte sende tjenere fulle av visdom og tro for å forkynne evangeliet for russerne på deres eget språk”.5
Eldste Lyman sendte misjonær Mikhail Markov til Riga, Latvia – som var en del av det russiske riket – og skrev til Kirkens hovedkvarter at han håpet misjonærer snart ville bli kalt til Russland. Men Kirkens ledere i Salt Lake City følte at det trengtes mer omhyggelig overveielse før det ble sendt misjonærer til Russland, der det var ulovlig å forkynne noe som var i strid med den russiske ortodoksi. Bror Markov forlot snart Riga etter ordre fra lokale myndigheter.6 Etter hvert førte de sosiale og politiske anspente forhold i Russland, som ble forverret av påkjenningen under 1. verdenskrig, til en rekke revolusjoner og en borgerkrig der vold rådet i Russland. Opprettelsen av Sovjetunionen og deretter den kalde krigen gjorde videre forsøk på å sende misjonærer til Russland umulig.
Men også under sovjetperioden fortsatte siste-dagers-hellige å gjøre forberedelser til å introdusere det gjengitte evangelium i Russland. Andre Anastasion, en emigrant fra Odessa, Ukraina, var en slik person. Han begynte å oversette Mormons bok til russisk etter sin dåp i 1918. Etter å ha besøkt Moskva i 1970 skrev Andre: “To ganger om kvelden sto jeg på Den røde plass og bønnfalt Herren om å åpne en utvei til at evangeliet kunne komme til det russiske folk, som jeg så overalt i store mengder, dårlig kledd, dystre, med bøyde hoder.”7 Den første utgaven av Mormons bok på russisk, i stor grad basert på Andres arbeid, ble utgitt i 1981. Med tiden aksepterte mange russere Mormons boks budskap og ble pionerer i sitt eget land for å bidra til å oppfylle andres håp og bønner for dem.
Pionerer
I 1989 besøkte Yuri og Liudmila Terebenin fra St. Petersburg (da Leningrad) og deres datter, Anna, venner i Budapest, Ungarn. En siste-dagers-hellig venn inviterte dem til kirken, der de følte Ånden og bestemte seg for å høre på misjonærene. De ble til slutt døpt. Selv om de til å begynne med var de eneste medlemmer av Kirken i St. Petersburg, ble ikke familien Terebenin overlatt til seg selv lenge. Medlemmer av Kirken fra Finland delte allerede evangeliet med russere, bl.a. Anton Skripko, som ble den første russer som ble døpt i Russland.
På den tiden opplevde Russland politiske endringer, og amerikanere som bodde og arbeidet i Moskva, begynte å ha omgang med sine russiske venner og bekjente. Dohn Thornton traff Galina Goncharova i 1989, og religion ble et samtaleemne for dem. Bror Thornton mintes senere: “Da jeg ga [Galina] Mormons bok og brosjyren om Joseph Smith, skjedde noe helt utrolig. Det var som om alt lyset i rommet i det øyeblikket traff boken . Ånden kom over oss, og [hun] begynte å gråte.”8 Galina fortalte ham at hun følte at boken var fra Gud. Hun begynte å gå i kirken og ble døpt i juni 1990 og var den første konvertitt som ble døpt i Moskva.
Etter hvert som russere fra St. Petersburg, Vyborg, Moskva og andre byer sluttet seg til Kirken, åpnet et nytt kapittel seg i historien om Kirken i Russland. Den 26. april 1990 holdt eldste Russell M. Nelson i De tolvs quorum en gjeninnvielsesbønn i St. Petersburg, og bekreftet den innvielsen som eldste Lyman utførte nesten et århundre tidligere, og ba Herren overrekke folket evangeliets velsignelser.
Våren 1990 inviterte også Tamara Efimova fra St. Petersburg misjonærene til sitt hjem etter å ha truffet dem hjemme hos en venn. Hennes far, Vyacheslav Efimov, var til å begynne med skeptisk til at disse unge mennene kunne lære ham noe nytt om Gud. Men deres budskap om evangeliet gjorde inntrykk på ham. Han skrev: “[Det] var en anledning for meg til å motta svar på mine egne spørsmål og, aller viktigst, å forstå at Gud elsker oss alle – vi er hans barn, og han har gitt oss en Frelser, sin Sønn Jesus Kristus, og vi skal alle oppstå.”9 I juni ble Vyacheslav, Galina (hans kone) og Tamara døpt. Fra 1995 til 1998 var bror Efimov Russlands første russiske misjonspresident.
Vekst
Ledet av ledere fulle av ”visdom og tro”, en oppfyllelse av eldste Lymans innvielsesbønn i 1903, vokste Kirken jevnt etter at misjonærene kom til Russland tidlig i 1990. Trofaste russere aksepterte ansvaret for å hjelpe sine venner og naboer. Etter hvert som det ble opprettet distrikter i mange byer, ble de hellige opplært, inspirert og støttet av ledere som Fidrus Khasbiulin. Bror Khasbiulin, som sluttet seg til Kirken i 1994, var den første grenspresident i Rostov-na-Donu, fra 1995 til 1997. Da ble han kalt til president for Rostov Russland distrikt. Som distriktspresident la han vekt på å styrke familier og viste spesiell interesse for de unge ved å hjelpe dem å forberede seg til å reise på misjon og siden gifte seg i templet.10
Templer
Russiske siste-dagers-hellige lot ikke det at de manglet et tempel i eget land, hindre dem i å delta i ordinansene i Herrens hus. I over 15 år var de nærmeste templene Stockholm Sverige tempel og Freiberg Tyskland tempel, selv om medlemmer lengst øst i Russland fortsetter å reise til Seoul Korea tempel. Vanskeligheter i forbindelse med visa, lange avstander og reiseutgifter gjorde at tempelbesøk ikke var noen hyppig opplevelse.
I desember 1991 ble familien Andrei og Marina Semionov fra Vyborg den første russiske familie som ble beseglet i templet. Bror Semionov sa: “En spesiell glede ble en del av vårt liv etter at vi ble beseglet for evig i Stockholm Sverige tempel.”11 I flere år fulgte han hver gruppe fra Russland som besøkte templet i Sverige.
Senere begynte misjonsledere å organisere gruppeturer. Den første gruppen fra Moskva reiste til Stockholm i september 1993. Disse tempelturene ble åndelige høydepunkt for russiske medlemmer over hele landet.
Familien Vershinin fra Nizhniy Novgorod besøkte Stockholm tempel for første gang i 2000. Etter å ha reist til St. Petersburg sluttet Sergey, Vera og deres datter, Irina, seg til en gruppe russiske siste-dagers-hellige fra forskjellige byer og reiste til templet med buss og ferge. I templet deltok Irina i dåp for de døde og ble beseglet til sine foreldre. “Turen ga oss vitnesbyrd og mange velsignelser,” minnes hun. “Det var små vitnesbyrd som ble mottatt individuelt av hver person. Men som et hele hjalp de oss og ga oss energi til videre åndelig vekst.”12
Med tiden fikk de et tempel nærmere Russland da president Gordon B. Hinckley (1910-2008) innviet Helsinki Finland tempel i 2006. Så i 2010 frydet siste-dagers-hellige over hele Russland seg da president Thomas S. Monson innviet Kiev Ukraina tempel, det første i tidligere Sovjetunionen, og gjorde tempelvelsignelser lettere tilgjengelig for trofaste russiske siste-dagers-hellige.
En russisk kirke
Innvielsen av templet i Ukraina styrket russiske medlemmers håp for Kirkens fremtid i deres land. Etter innvielsen sa Vladimir Kabanovy fra Moskva at “Kirken vil fortsette å vokse – jeg ser for meg Sions staver her [i Russland]”.13 Mindre enn et år senere ble dette en realitet da eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum organiserte Moskva Russland stav. Året etter, i september 2012, organiserte eldste Nelson stav nummer to, i St. Petersburg.
Disse begivenhetene representerte høydepunktene for 20 år med pionerarbeid og fremgang utført av russiske siste-dagers-hellige, men dette er bare begynnelsen til et nytt kapittel av Kirkens historie i deres land. Etter å ha besøkt de hellige i området Europa øst (som inkluderer Russland) i juni 2012, bar eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum vitnesbyrd om at Herren leder sitt verk der: “Hans Ånd hviler over dette området. Vi vil se ting som vi aldri hadde tenkt oss.”14 Etter hvert som russiske siste-dagers-hellige pionerer fortsetter sin tjeneste, etterlever og slutter seg til Jesu Kristi evangelium og fokuserer på templet, vil ytterligere staver dannes, og Kirken vil fortsette å gå fremover i deres land. Vi ser kanskje oppfyllelsen av det profeten Joseph Smith så for seg for Guds rike i de siste dager i dette enorme imperium.