Næring til vårt nye liv
Ryan Abraham ble døpt inn i Kirken da han var 14 og bodde i den fjellrike kystbyen Cape Town i Syd-Afrika. “Det var en stor velsignelse å bli medlem av Kirken – som tenåring hjalp det meg å holde rett kurs de årene,” forklarer han. “Men etter at jeg ble medlem, lærte jeg at man ikke bare forandrer stedet for hvor man går i kirken, det forandrer ens liv.”
Ryans reise har vært omtrent den samme som andre konvertitters reiser. Han trodde at evangeliet var sant, men fant det vanskelig å omstille seg til en ny kultur med nye forventninger. “Iblant tenkte jeg: Kan jeg virkelig klare dette?”, sier Ryan. “Men når vi etterlever det vi vet, mottar vi mer kunnskap og styrke. Herren vil gjøre oss til noe vi aldri kunne ha gjort selv.”
Denne artikkelen er en samling av konvertitters vitnesbyrd og erfaringer. Vi håper at du blant disse syv emnene vil finne den oppmuntring du trenger for å ta aktivt del i Kirken og gi næring til din nye tro, inntil den kan “slå rot og vokse opp og bære frukt” (Alma 32:37).
Overvinn prøvelser
Når vi lever ved det gjengitte evangeliums lys, kan vi holde ut turbulensen i vårt liv på jorden og leve sammen med Gud igjen. Vår himmelske Fader venter for å si til oss: “Vel gjort, du gode og tro tjener” (Matteus 25:21). Det er hans løfte, og han vil virkelig oppfylle det hvis vi gjør vår del.
Elson Carlos Ferreira, døpt i Brasil i 1982
Hver gang du føler at du er den eneste som har det vanskelig, kan du stoppe opp og tenke på hva Kristus gjorde for deg og hvordan han led for deg. Han vil alltid være der for å hjelpe oss å finne ut hvem vi er og hva vi er ment å være. Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv.
Elena Hunt, døpt i Arizona, USA, i 2008
Arbeid med det grunnleggende
Jeg har ikke gjort noe ekstraordinært for å være trofast i Kirken. Jeg har ikke gått åtte mil for å komme til nadverdsmøtet eller blitt kastet i en brennende ildovn. Men ved konsekvent å gjøre enkle ting – være tilstede på Kirkens møter, studere Skriftene, be og virke i kall – har hjulpet meg å gi næring til mitt vitnesbyrd (se Alma 37:6-7).
Alcenir de Souza, døpt i Brasil i 1991
Jeg ble medlem av Kirken da jeg var 19 år, og til å begynne med var jeg begeistret for evangeliet, og å lese i Skriftene hver dag var som et herlig eventyr.
Men etter noen år som medlem av Kirken følte jeg meg trett både fysisk og åndelig. Jeg dro meg avgårde til kirken hver søndag, men fikk lite ut av møtene og så frem til å dra hjem og ta min søndagsblund.
En samtale med en venn kastet litt lys over situasjonen. Jeg vurderte mine åndelige vaner og forsto at mine bønner var blitt lite oppriktige, og det å lese i Skriftene hver morgen var et ork – ikke en glede. Jeg innså at jeg trengte å tilføre dagen min noe åndelig næring og anvendelse.
Jeg begynte å be hver morgen før jeg leste i Skriftene, og ba spesielt om at jeg ville bli veiledet i mitt studium. Jeg hadde en deltidsjobb med en 15 minutters pause om formiddagen. Den benyttet jeg til å lese noen sider i Ensign – min åndelige middagsgodbit. Om kveldene leste jeg oppløftende bøker. Om søndagene leste jeg leksjonsboken Læresetninger fra Kirkens presidenter.
Hver kveld når jeg gikk til sengs, følte jeg fred og ro fordi jeg hadde mettet min åndelige sult gjennom dagen. Fordi jeg bestemte meg for å følge en åndelig rutine hver dag, har jeg blitt en mer positiv person, og mitt vitnesbyrd har vokst.
Tess Hocking, døpt i California, USA, i 1976
Å reise til templet
Helt fra første gang jeg lærte om templet, har jeg virkelig ønsket å reise dit. Jeg lærte at templet er et sted der vi kan utføre dåp for de døde, bli beseglet som familier og inngå høyere pakter med vår himmelske Fader. Jeg har forberedt meg og holdt meg verdig slik at jeg kan reise til templet.
Yashinta Wulandari, døpt i Indonesia i 2012
Etter at jeg ble døpt, planla min kjæreste, JP (som allerede var medlem av Kirken), og jeg å gifte oss, men vi utsatte dagen fordi jeg ønsket å ha en stor feiring.
Tirsdag 12. januar 2010 gikk min forlovede og jeg til skolen til klassene våre. Da jeg satt ved datamaskinen min og ventet på at professoren skulle begynne, begynte bygningen å riste. Jeg våget ikke løpe ut fordi skjelvet var så fryktelig.
Jeg sto i et hjørne, lukket øynene og ba i mitt indre til min himmelske Fader: “Vær så snill å la meg få en sjanse til å gifte meg med JP i templet.”
Et øyeblikk senere stanset ristingen, og jeg så meg rundt. Jeg kunne ikke se noe, for støvet falt ned. Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg ut av rommet, men til slutt befant jeg meg utenfor. Med tårer i øynene begynte jeg å rope JPs navn.
Snart fant jeg JPs søster. “Han er OK!” ropte hun. “Han prøver å hjelpe noen elever som sitter fast under det som er rast ned.”
Jeg er ikke mer spesiell enn andre som ikke kom seg unna, men jeg vet at min himmelske Fader besvarte min bønn. JP og jeg ble viet i templet 6. april 2010, litt over et år etter at jeg ble døpt og nesten tre måneder etter jordskjelvet. Det var en dag med fred og glede som jeg aldri vil glemme. Vi hadde ikke et stort selskap, men det var det mest fantastiske for meg.
Marie Marjorie Labbe, døpt i Haiti i 2009
Å dele evangeliet med andre
Som nytt medlem av Kirken elsker jeg misjonærarbeid. Alle kan være misjonærer. Hver gang du deler evangeliet med en annen, forandrer det hans eller hennes liv, men det bidrar også til å styrke ditt vitnesbyrd. Folk kan se lyset i dine øyne, og de ønsker å vite hvorfor det er noe så forunderlig ved deg. Misjonærarbeid gir ikke bare mennesker anledning til å lære om Kirken, men hjelper dem også å føle Ånden og ha personlige åndelige opplevelser.
Elena Hunt, døpt i Arizona, USA, i 2008
Jeg elsker misjonærarbeid! Tre måneder etter at jeg var blitt døpt, reiste jeg til Martinique for å tilbringe tid sammen med min familie gjennom sommeren. Hver dag snakket jeg med min bror om Mormons bok og evangeliet.
Jeg inviterte ham med til kirken den første søndagen, men han avslo. Den andre søndagen ble han med meg til kirken. Da møtene var over, var han stort sett likegyldig, som om han ikke hadde opplevd noe spesielt i løpet av de tre timene.
Jeg fortsatte å snakke med ham om evangeliet den neste uken, men jeg inviterte ham ikke med til kirken denne gangen. Det skjedde et mirakel lørdag kveld: mens jeg strøk søndagstøyet mitt til neste dag, så jeg at han gjorde det samme.
“Hva gjør du?” spurte jeg.
Han svarte: “Jeg skal bli med deg til kirken i morgen.”
“Jeg tvinger deg ikke til å bli med,” sa jeg.
Men han svarte: “Jeg ønsker å bli med.”
Etter dette fortsatte han å komme til kirken hver søndag.
Etter at jeg hadde reist tilbake til Syd-Frankrike, der jeg gikk på skole, fortalte min bror meg i telefonen at han skulle bli døpt. Jeg fortalte at jeg gjerne ville ha vært tilstede ved hans dåp, men at det viktigste var at han fremdeles ville være i Kirken når jeg kom tilbake til Martinique.
Et år senere var jeg igjen på besøk. Under nadverdsmøtet bar min bror et sterkt vitnesbyrd om at evangeliet er sant. Jeg felte tårer da jeg tenkte på at min bror, som jeg hadde hatt de beste stunder sammen med i livet, også kan dele vår Herres evangelium med meg (se Alma 26:11-16).
Ludovic Christophe Occolier, døpt i Frankrike i 2004
Slektshistorisk arbeid
Etter at jeg hadde mottatt misjonærleksjonene, ba jeg om å få vite om evangeliet var sant. Min kjære bestefar kom til meg i en drøm og bar vitnesbyrd om dets sannhet. På dette tidspunkt begynte jeg å forstå min guddommelige plikt overfor mine forfedre. President Henry B. Eyring, førsterådgiver i Det første presidentskap, sa det slik: “Da du ble døpt, så dine forfedre ned på deg med håp. Kanskje de etter århundrer frydet seg over å se en av sine etterkommere inngå en pakt om å finne dem og tilby dem frihet… Deres hjerter er bundet til deg. Deres håp ligger i dine hender.”1
Steven E. Nabor, døpt i Utah, USA, i 1979
Min hustru, Laura, og jeg ble sunderknust da vårt første barn, vår fire måneder gamle datter, Cynthia Marie, døde på grunn av komplikasjoner med spina bifida. Denne tragedien fikk oss, to sørgende unge foreldre, til å søke etter en måte å være sammen på med vår datter igjen en dag. Vi var ikke medlemmer av Kirken på den tiden.
En morgen utøste Laura sitt hjerte for vår himmelske Fader og tryglet: “Kjære Fader, jeg ønsker å være sammen med min datter igjen en dag, men jeg vet ikke hvordan. Vær så snill, vis meg hvordan.”
I samme øyeblikk banket det på døren. Laura gikk for å åpne med tårer fremdeles rennende nedover ansiktet. Der sto to misjonærer. Til slutt mottok både Laura og jeg et vitnesbyrd om at Mormons bok er sann, og ble døpt.
Laura ønsket å forsikre seg om at alle våre familiemedlemmer fikk anledning til å motta evangeliet. De første 15 årene etter dåpen klargjorde Laura navn for templet, og deretter tok vi dem sammen med oss dit. Etter en tid led Laura så sterkt av artritt at jeg tok navnene med meg til templet uten henne.
Laura døde for tre år siden etter en lang kamp med artritt. Det å søke en måte å være sammen med vår lille pike på, hadde ført til at tempelarbeid for tusenvis av våre kjære forfedre ble utført. Vi har opplevd mange mirakler mens vi har utført slektsforskning og tempelarbeid (se L&p 128:18, 22).
Norman Pierce, døpt sammen med Laura Pierce i Louisiana, USA, i 1965
Delta på Kirkens møter
Å be i kirken, komme med innlegg under leksjoner og tale på nadverdsmøter er til velsignelse både for deg og dem som lytter. Når du taler i Jesu Kristi navn, virker Den hellige ånd gjennom deg. Vår himmelske Fader taler ikke bare gjennom Skriftene og profeter og apostler, men også gjennom deg for å besvare en annens spørsmål, styrke en annens svakheter eller minske en annens tvil.
Da biskopen ba meg dele mitt vitnesbyrd på nadverdsmøtet etter at jeg var blitt døpt, var jeg nervøs og følte meg utilstrekkelig. Jeg hadde aldri talt for en forsamling.
“Er dette virkelig nødvendig?” spurte jeg biskopen.
“Ja!” sa han.
På nadverdsmøtet vitnet jeg om at min himmelske Fader elsker meg og at han besvarte mine bønner ved å hjelpe meg å finne det gjengitte evangelium. Da jeg sto ved talerstolen, følte jeg Den hellige ånd så sterkt. Jeg følte meg velsignet ved å være medlem av Kristi sanne kirke. Mitt hjerte svulmet av glede og fred. Min himmelske Fader endret min frykt for å tale til en vakker erfaring.
Neste måned fikk jeg anledning til å holde tale på nadverdsmøtet. Igjen var jeg nervøs – hvem var jeg som skulle undervise dem som visste mer om evangeliet? Men jeg ba om at Den hellige ånd ville hjelpe meg å tale. Igjen ble jeg grepet av Ånden, og jeg følte at min himmelske Fader var fornøyd med min dåp og at mine synder var tilgitt.
Jeg vet av erfaring at jeg er Guds dyrebare barn og at han elsker meg. Å tale på et nadverdsmøte var en verdifull anledning for meg til å tjene Gud ved å vitne om at Jesus Kristus har gjenopprettet sin kirke på jorden.
Pamella Sari, døpt i Indonesia i 2012
Tjeneste i Kirken
Et kall i Kirken hjelper deg å lære evangeliet og gir deg et ansvar som får deg til å komme til kirken, og som hjelper deg å tjene andre, også når du strever.
Su’e Tervola, døpt på Hawaii, USA, in 2008
Å være besøkende lærerinne og hjemmelærer gir anledninger til å føle og se sann Kristus-lignende barmhjertighet. Dette gir opplevelser i ydmykhet og kjærlighet som kan forandre deg for alltid. Som vår himmelske Faders barn er vår tjeneste nødvendig for å bidra til å spre gode gjerninger i hele hans vingård.2
Cheryl Allen, døpt i Michigan, USA, i 1980
Like etter at jeg var blitt døpt, kalte grenspresidenten meg til Unge menns president. Det var utmerket å være sammen med de unge og hjelpe dem å lære om evangeliet. Samtidig som jeg underviste, lærte jeg. Dette var det første av en rekke kall jeg mottok. Med hver ny ansvarsoppgave var jeg fornøyd og glad for de nye utfordringene. President Thomas S. Monson har sagt: “Husk at den Herren kaller, den gjør Herren kvalifisert.”3 Jeg måtte ha tillit til og tro ydmykt at jeg ville være i stand til det. Og på mindre enn seks måneder som medlem fikk jeg den store anledning til å bli kjent med programmene i Kirken.
Germano Lopes, døpt i Brasil i 2004