Jeg forsvarte min tro
Karlina Peterson, Idaho, USA
I løpet av mitt første år ved college ble jeg klar over det faktum at mitt liv som student ikke ville være så skjermet som tidligere. Heller ikke ville det som jeg verdsatte, bli akseptert.
Jeg fant ut at jeg skilte meg sterkt ut når jeg avslo å ta del i aktiviteter som jeg visste ville skade meg fysisk eller mitt forhold til min himmelske Fader. Men jeg fryktet kritikk for å være medlem av Kirken og unngikk derfor emnet.
En dag i en ettermiddagstime ledet læreren en diskusjon om hvordan unge utvikler seg når de stadig blir diskriminert. En pike bak meg svarte at dette fikk henne til å tenke på siste-dagers-hellige. Jeg krympet meg, for når Kirken ble bragt opp i en time, fulgte det vanligvis upassende bemerkninger.
Da jeg stålsatte meg mot fornærmende uttalelser, spurte læreren om det var noen siste-dagers-hellige i klassen. Jeg ble forskrekket av spørsmålet, og da jeg så meg rundt i rommet, oppdaget jeg at alle reagerte på samme måte. Før jeg fikk tenkt meg om, rakte jeg hånden opp fra den behagelige stillingen på pulten. Jeg hørte det ble hvisket over hele rommet.
“En”, sa læreren. Ordet ga gjenklang i ørene mine. Etter lang taushet ble jeg bedt om å kommentere debatten om siste-dagers-hellige er kristne. Jeg var ikke fremmed for spørsmålet og var forberedt på å svare.
“‘Vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, [og] vi forkynner om Kristus” (2 Nephi 25:26), svarte jeg tillitsfullt. “Vi er virkelig kristne.”
Hviskingen opphørte, men jeg følte at alle stirret på meg. Jeg trodde at jeg ville føle meg alene. I stedet følte jeg det som Frelseren hadde satt seg ned ved siden av meg og lagt sin hånd på min. Ikke noe annet betydde noe, for jeg var fylt av glede som styrket mitt vitnesbyrd om ham. Jeg hadde forsvart min tro.
Jeg fortalte klassen mer om hvorfor siste-dagers-hellige er kristne. Så kom jeg til å tenke på den gangen president Thomas S. Monson fortalte om evangeliet på en busstur. Av denne erfaringen oppmuntret han medlemmene til å “være tapre og beredt til å stå for det vi tror på”.1 Da jeg tenkte på hans ord, forsto jeg at jeg hadde gjort det jeg var mest redd for å gjøre.
Jeg vet ikke om noe av det jeg sa endret noens mening om Kirken, men vi trenger ikke frykte for å stå frem og fortelle om evangeliet – hvor vi enn er. Selv om vi ikke velsigner noen andre, vil vi alltid styrke vårt vitnesbyrd og vårt forhold til vår himmelske Fader.