Tjeneste i Kirken
Hvordan takle kritikk i våre kall
En interessant velsignelse og utfordring i en legkirke er at vi må være tålmodige med hverandre og oss selv mens vi lærer og vokser i våre kall. Da jeg kom opp i en vanskelig og følelsesladet situasjon i mitt kall – en situasjon som involverte flere medlemmer i menigheten – taklet jeg den så godt jeg kunne og gikk videre. Jeg trodde jeg var ferdig med den vanskelige hendelsen.
Jeg tok feil. Ikke alle i menigheten var enige i hvordan episoden skulle ha blitt taklet, og dette ble gjenstand for stor diskusjon. Noen var enige i det jeg hadde gjort. Andre mente jeg hadde gjort en stor tabbe. Jeg var lei meg, men siden jeg hadde gjort mitt beste, prøvde jeg å ikke bry meg for mye om det.
Men da jeg kort tid etterpå ble avløst, føltes det som et kraftig slag. Jeg visste naturligvis at kall i Kirken ikke er permanente, men på grunn av tidspunktet følte jeg det som mine ledere klandret eller straffet meg for det som hadde hendt.
Saumfaringen syntes mer intens enn noensinne, og jeg var ikke sikker på om jeg ønsket å se noen i menigheten på en stund. Uken etter at jeg var blitt avløst, holdt jeg meg derfor hjemme fra kirken. Det gjorde jeg også uken etterpå – og uken deretter. Jo lenger jeg holdt meg borte, dess vanskeligere syntes det å vende tilbake.
Etter en tid begynte jeg å tenke over hva som hadde skjedd. Jeg innså at selv om dette var en smertefull situasjon, var det ikke verdt å sette mine pakter på spill. Var Kirken sann, eller var den det ikke?
Kanskje hadde jeg taklet situasjonen i mitt kall riktig, kanskje ikke. Sannheten er at vi alle lærer, og vi gjør alle feil.
Så hardt det enn var å innrømme det, spilte det kanskje egentlig ingen rolle i den store sammenheng hvem som hadde rett eller hvem som tok feil. Men det som ville bety noe, var om jeg holdt mine pakter. Det ville bety noe – både for min familie og meg – at jeg var tilstede i kirken, fornyet mine pakter på nadverdsmøtet og fortsatte å tjene. Og det ville bety noe hvordan jeg reagerte på prestedømsmyndighet.
Jeg vendte tilbake til kirken. Kort tid etterpå mottok jeg et annet kall. Dette kallet – og kall jeg har hatt siden – krevde at jeg samarbeidet med noen av dem som hadde kritisert det jeg hadde gjort. Det har vært vanskelig. Men jeg er glad for at jeg ikke har latt deres kommentarer hindre meg i å nyte godt av velsignelsene som følger med aktivitet i Kirken.