En bønn om sikkerhet
«Jeg … ber til Gud, min Fader. Han hører og gir svar når jeg ber i tro» («Jeg ber i tro», Lys over Norge, mars 1991, Spesielt for barn, 5).
Jeg elsker naturen! Jeg liker å høre fuglesangen, løvet som rasler i vinden og lyden av havet.
Noen ganger drar min familie til stranden sammen med andre familier. Fedrene spiller volleyball, og mødrene sitter under parasoller og leker med småbarna.
En ettermiddag var jeg så begeistret da vi kom til sjøen! Sjøen var rolig, og det var små dammer spredt langs stranden. Jeg løp til vannet. Jeg ønsket å svømme som en fisk og samle skjell.
«Hold deg i nærheten, Sueli!» ropte mor mens hun samlet småbarna i skyggen under den store parasollen.
«Greit, mor,» sa jeg idet jeg gravde tærne mine ned i den våte sanden.
Jeg lette etter skjell og undersøkte de små skapningene i dammene langs vannkanten. Da jeg plasket i en av dammene, så jeg meg tilbake for å se etter familien min. Jeg kunne se parasollene langt borte. Jeg forsto at jeg hadde gått for langt bort. Jeg prøvde å svømme tilbake til stranden, men tidevannet hadde steget. Dammen ble dypere etter hvert som jeg strevde med å komme ut av den.
Jeg holdt på å bli trett, og jeg visste at jeg var i fare. Det eneste jeg klarte å tenke på, var å få hjelp fra min himmelske Fader. Jeg holdt en stille bønn. Straks jeg hadde bedt, grep en hånd tak i armen min og trakk meg i sikkerhet. Det var en av min fars venner. Jeg er takknemlig for at min himmelske Fader besvarte min bønn og rakte ut sin hånd ved å sende en som kunne hjelpe meg.
Neste gang vi var ved sjøen, holdt jeg meg i nærheten av min familie, akkurat slik jeg kan holde meg nær min himmelske Fader gjennom bønn.
Illustrasjon: Roger Motzkus