Fra misjonsmarken
En tom døpefont
Hvordan kunne vi ha en dåp uten vann til døpefonten?
Klokken var 7:45 en regnfull augustmorgen her i Freetown, Sierra Leone, Vest-Afrika. Vi (heltidsmisjonærene i Freetown distrikt) hadde planlagt et dåpsmøte og var fast bestemt på å gjennomføre det, enten det regnet eller solen skinte. Da fikk jeg en telefon fra bror Allieu, et medlem i grenen vår, men jeg forsto ikke helt hva han sa, for han snakket hurtig på krio, det lokale språket. Jeg ba ham trekke pusten og snakke langsomt. Han gjorde det og sa: «Eldste Naeata, det er ikke vann til døpefonten. Jeg beklager. Det finnes ikke vann.»
Jeg takket ham for beskjeden og fortalte de andre eldstene den dårlige nyheten. Straks begynte vi å tenke over hvordan vi fremdeles kunne utføre denne hellige ordinans. Da minnet eldste Agamah oss på fossen og dammen oppe i fjellet i nærheten på et sted som het Mellow. Alle eldstene var enige om å prøve å ha dåpen der, så vi fikk tillatelse til å gjøre det.
Da alle samlet seg senere på formiddagen nedenfor fjellet, gikk det klart opp for gruppen hvilken enorm oppgave som lå foran oss. Men den besluttsomme forsamlingen viste ikke noe tegn til å nøle med å sette i gang. Menn og kvinner og også barn vandret av gårde og snakket muntert sammen oppover den våte og glatte stien. Vi kom gradvis høyere opp og tok en kort omvei for å krysse elven.
Underveis begynte iveren å avta hos noen da det begynte å regne sterkere, men vi fortsatte håpefullt fremover. Men det syntes som den ujevne stien aldri tok slutt. Endelig kom vi til målet vårt. Vi var glade, men det fortsatte å styrtregne ned over oss. Da vi forberedte oss til dåpsmøtet, søkte vi tilflukt for regnet under et stort mangotre.
Vi åpnet med å synge salmen «Guds ånd som en ild» (Salmer, nr. 2). Etter åpningsmøtet gikk vi til stedet for dåpen. Vannet strømmet fra fossen og ned i dammen der vi ville utføre den hellige ordinansen.
En far gikk ut i dammen og hjalp sin sønn ut i vannet da regnet plutselig stanset. Solstrålene brøt gjennom skyene og lyste opp dammen. Vi kunne føle Åndens nærvær. Etterpå døpte faren sin sønn, en ektemann sin hustru, og deretter døpte eldstene sine undersøkere. Solen fortsatte å skinne, og det gjorde også smilene i våre ansikter.
Vi avsluttet med å synge «Kom, følg med meg» (Salmer, nr. 94). Ja, vi fulgte virkelig Ham. Vi fulgte Frelseren oppover og nedover fjellet, over fulle, rennende bekker, oppover de bratte og våte stiene og gjennom regnet. Og de som ble døpt, fulgte i sannhet Frelserens eksempel da de gikk ned i dåpens vann.
Illustrasjon: Allan Garns