Ungdom
Omfavnet i Hans kjærlighets armer
Mitt forhold til min jordiske far kan ha vært svakt, men min himmelske Fader var med meg.
Da jeg var seks år gammel, ble mine foreldre skilt. Selv om jeg fortsatte å bo hos min mor, var min far fremdeles en del av mitt liv etter skilsmissen. Jeg var hos ham i helgene og en dag midt i uken.
Tross sine anstrengelser for å være en god far misbrukte han min tillit grovt da jeg var syv år gammel. Dette tillitsbruddet markerte begynnelsen til en økende distanse mellom oss. Når han ringte hjem til oss, lot jeg være å ta telefonen. Da jeg ble eldre, forlangte jeg å kunne velge selv når jeg skulle oppholde meg hos min far, istedenfor å være tvunget til å dra dit slik foreldreretten bestemte det.
Da jeg gikk på videregående skole, ble besøkene gradvis færre. Jeg besøkte ham bare to eller tre ganger i måneden. Da jeg studerte, gikk det stadig lengre tid mellom våre samtaler, og til slutt snakket jeg med ham omtrent en gang i semesteret. Mitt forhold til far var blitt mer formelt enn et ekte foreldre-barn-forhold.
I løpet av mitt annet år som student bestemte jeg meg for å snakke med ham om hendelsen i min barndom som jeg følte hadde ødelagt vårt forhold for så mange år siden. Jeg håpet på å få det gjort opp, på tilgivelse og anledning til å begynne på nytt. Jeg sendte e-post til ham med mine tanker og ventet på svar.
En tid senere mottok jeg hans svar pr. e-post. Før jeg leste fars svar, holdt jeg bønn og ba min himmelske Fader om at hans Ånd ville være med meg mens jeg leste e-posten. Dette var et så viktig øyeblikk for meg – jeg skulle se hva min far hadde å si og hvilken retning vårt forhold skulle ta. Jeg var redd og følte meg svært alene.
Ja, jeg var virkelig alene der jeg satt i rommet mitt med datamaskinen min. Jeg trengte støtte. Jeg fortsatte å be til min himmelske Fader og følte hans Ånd. Til sist fikk jeg mot til å lese.
Far svarte med en svært kort e-post der han nektet for å kunne minnes noe av det jeg fortalte, og sa at det var et virkelig dårlig tidspunkt for ham å drøfte vår fortid på.
Den måten han avfeiet noe som var så viktig for meg på, og at han ikke syntes å ønske noen forsoning såret meg dypt. Jeg følte meg forlatt av min far, forpint av sorg over det problematiske forholdet vi hadde hatt i mer enn ti år.
Der jeg satt i stolen og hulket, følte jeg Ånden rundt meg. Jeg hadde aldri følt min himmelske Faders nærhet så sterkt. Jeg følte meg bokstavelig «omfavnet i hans kjærlighets armer» (2 Nephi 1:15). Jeg følte meg beroliget og elsket der jeg satt og gråt.
Mitt forhold til min jordiske far kan ha vært svakt, men min himmelske Fader var med meg. Hans nærvær er sterkt i mitt liv. Jeg vet at han elsker meg, tar seg av meg og alltid vil ønske å ha et godt forhold til meg. Jeg vet at han er min Fader. Og Han drar ikke noe sted.
Illustrasjon: Paul Mann