Hunger etter ordet i Ecuador
«Velsignet er alle de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes med Den Hellige Ånd» (3 Nephi 12:6).
Ana Visbicut lener seg tilbake mot treplatene utenfor hjemmet sitt med et smil i ansiktet. Hennes barn sitter sammen med henne på en benk, og alle smiler like bredt som hun gjør. Det er en varm og solrik lørdag ettermiddag. Ana bor i Puerto Francisco de Orellana, en liten by i jungelen i det østlige Ecuador. Medlemmer av Orellana grenspresidentskap hadde nettopp kommet innom og har utilsiktet avbrutt Anas samtale med misjonærsøstrene. Men hun har ikke noe imot det. Hun ønsker dem velkommen. Hun har mye å være takknemlig for og takker overstrømmende.
Det er ikke slik at Ana ikke har hatt sin del av problemer. Hun bor alene med sine fem barn. Det er vanskelig å finne daglig arbeid. Da hun ble døpt i august 2009, var det bare ett av barna som sluttet seg til henne.
Men det neste året ble hun velsignet med at tre til av hennes barn fulgte hennes eksempel og ble døpt og bekreftet (ett av barna var ikke gammelt nok da).
Ja, Anas øyne skinner av takknemlighet. Hun har i likhet med andre medlemmer av Orellana gren oppdaget den sanne glede som følger av å etterleve Jesu Kristi evangelium.
Glede begynner med et ønske
I desember 2008 var ikke Kirken formelt organisert i Puerto Francisco de Orellana. På den tiden var det noen medlemmer som bodde der. Noen av dem hadde ikke vært i kirken på mange år.
Men noe hendte. Ånden rørte ved hjerter og forandret liv, idet fire familier ble tilskyndet til å begynne å samles for å studere Skriftene og undervise hverandre. Denne følelsen gjennomsyrer byen fremdeles.
«Folket her hungrer og tørster etter evangeliet,» sier Fanny Baren Garcia, som er medlem av grenen.
Denne hungeren inspirerte medlemmer i Puerto Francisco de Orellana til å kontakte Kirken og be om tillatelse til å forrette nadverden. «Vi kom ikke til dem,» minnes Timothy Sloan, tidligere president for Ecuador Quito misjon. «De ringte til meg. Ønsket om å handle ifølge disse følelsene – å følge Frelserens oppfordring i hele Mormons bok om å utøve tro på ham og omvende seg – fantes allerede. Det er et budskap til oss alle.»
Et lignende ønske fantes i hjertene til dem som flyttet til Puerto Francisco de Orellana. Tidlig i januar 2009 overveiet Marco Villavicencio – nåværende grenspresident – og hans hustru, Claudia Ramirez, et jobbtilbud som ville kreve at de flyttet til Puerto Francisco de Orellana fra sitt hjem i Machala, på den andre siden av Ecuador.
«Mitt første spørsmål,» sier president Villavicencio, «var: “Er Kirken der?” Min hustru og jeg drøftet det med familien, og vi ba for å få vite om vi skulle flytte. Straks tilbudet kom, hørte vi at Kirken var blitt etablert i Puerto Francisco de Orellana. Vi flyttet hit i februar 2009, og grenen ble organisert i september samme år.»
Gleden ved tjeneste
Ønsket om å komme til Kristus fører naturlig til et ønske om å tjene. Jesu Kristi evangelium forandrer både dem som gir og dem som mottar. Denne gjensidige prosess finner sted når hjertet er ydmykt, sinnet åpent og tjeneste blir ytet. Tjeneste har spilt en viktig rolle i Kirkens vekst i Puerto Francisco de Orellana og har styrket dem som har gjort tjeneste.
«Hva føler jeg for mitt kall?» spør Clara Luz Farfán, som i september 2010 ble kalt til å virke i Hjelpeforeningen. «Lykkelig, fordi jeg vet jeg kan hjelpe andre søstre å komme til kirken og styrke de nye søstrene som har blitt døpt.»
Den samme følelsen har alle medlemmene av grenen opplevd. Lourdes Chenche, Hjelpeforeningens president, sier at å styrke søstrene krever en innsats, men det er en innsats hun gjør med glede: «Som et presidentskap og som medlemmer av Hjelpeforeningen besøker vi søstrene. Vi holder oss nær dem når de har problemer. Vi sørger for mat når det er behov for det. Vi lar dem vite at de ikke er alene, at vi får hjelp av Jesus Kristus og grenen. Og vi lærer dem at de må gjøre sin del – be, studere Skriftene og forberede seg. Vi ber sammen med dem, vi trøster dem, og vi elsker dem høyt.»
Men søstrene gjør ikke arbeidet alene. «Vi snakker med grenspresidenten for å se hva som kan gjøres,» tilføyer Lourdes. «Vi forteller ham og grensrådet om deres behov så vi kan beslutte hva vi trenger å gjøre.»
Søstrenes forpliktelse om å gjøre sin del er en felles følelse i grenen. I et tjenesteprosjekt for å hjelpe en familie i grenen «deltok vi alle,» sier Lourdes. «Barna, ungdommen, de voksne, Hjelpeforeningen, misjonærene. Det var en svært oppbyggende erfaring. Jeg vet at når vi “er i [våre] medmenneskers tjeneste, er [vi] jo i [vår] Guds tjeneste” [Mosiah 2:17]. Når jeg gjør tjeneste, er det som jeg gjør det for Jesus Kristus. Det er det Guds rike dreier seg om.»
Fellesskapets gleder
Det er noe ubestridelig styrkende ved enhet, denne følelsen av å tilhøre helliges samfunn. Vi høster velsignelser når vi blir «de helliges medborgere og Guds husfolk», (Efeserbrevet 2:19) og vi lever som medlemmer av en familie som «er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette, ja, og er villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst» ( Mosiah 18:8-9).
Fanny forklarer: «Jeg tror vår styrke kommer av at vi som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige føler oss som en familie. Og jeg tror at å tjene hverandre har utrettet mye godt. Vi gir det som trenges, og dette har gjort at vi føler enhet. Vi mottar hver ny person som kommer til kirken, med åpne armer. Vi ønsker dem velkommen. Jeg tror en klem sier mer enn tusen ord.»
Anas erfaring bekrefter dette. Som enslig mor til fem har hun konstant en økonomisk utfordring med å prøve å forsørge familien når det ikke er lett å finne arbeid, og denne anstrengelsen kan være følelsesmessig og åndelig utmattende. Fellesskapet med grenens medlemmer har vært et viktig bidrag for hennes familie i vanskelige tider. «Medlemmene kommer og leser i Skriftene sammen med meg,» sier Ana. «De våker over meg. Når vi strever, er de der. Det er svært viktig for nye medlemmer.»
Denne fellesskapsfølelsen er delvis grunnen til at grenen har vokst så raskt. Fra 28 medlemmer på grenens første søndag økte tilstedeværelsen til 83 bare et år senere, inkludert omkring 12 besøkende som ikke var medlemmer.
Grenens ledere brukte lørdagen før sin grenskonferanse til å besøke medlemmer og personer som undersøkte Kirken. De leste i Skriftene for dem og oppmuntret dem til å bli bedre.
En bror som nylig ble døpt, ble omvendt ved å studere Skriftene – han leste både på egen hånd og sammen med medlemmene og misjonærene. «Mormons bok er nøkkelen,» sier han. «Den er nøkkelen for meg.» Han har funnet glede i Kirken. Evangeliet er så tiltrekkende på ham at han begynte å betale tiende før han ble døpt.
Men vennskap går lenger enn til å dele evangeliet med andre. Det kan forandre en livsstil.
«Før jeg sluttet meg til Kirken,» sier Bernabé Pardo, en annen ny konvertitt, «var de eneste vennene jeg hadde, folk som gikk ut sammen for å drikke. Men nå som jeg er medlem, har jeg mange venner – virkelige venner. De innbyr meg til å lese Mormons bok sammen med seg. De inviterer meg hjem til familiens hjemmeaften. De gjør tjenester for hverandre. Jeg har deltatt i tjenesteprosjekter sammen med dem. Mitt liv er fullstendig annerledes nå. Jeg har mottatt mange, mange velsignelser. Jeg betaler tiende, og Herren har velsignet meg.»
Det er en livsstil som ikke er begrenset til voksne. «Vi underviser alltid de unge kvinnene om kraften i fellesskap, om å hilse på hverandre og involvere andre,» sier Claudia Ramirez. «Når noen kommer til kirken for første gang, er mottakelsen det som gjør inntrykk på dem. Så vi forklarer de unge kvinnene hvor viktig hver sjel er for Herren. Dette har vært en stor hjelp. Og vi setter oss mål sammen med de unge kvinnene for Personlig fremgang. Dette motiverer dem så de kan dele sitt vennskap med andre.»
President Villavicencio forklarer at «vi prøver å praktisere president Gordon B. Hinckleys anmodning om at enhver ny konvertitt trenger å næres ved Guds gode ord, en venn og en ansvarsoppgave».1
Ana er annenrådgiver i Primærs presidentskap. Hennes sønn Jorge er førsterådgiver i lærernes quorum.
«Vi gir dem en ansvarsoppgave,» sier president Villavicencio, «en anledning til å lære i lederstillinger, til å ha noen som hjelper dem videre.»
Gleden ved å bli forandret
For Claudia førte tjeneste i evangeliet til at hennes selvtillit økte noe. «Jeg ble døpt da jeg var åtte år gammel,» sier Claudia. «Vi gikk alltid i kirken. Men etter hvert som jeg ble eldre, så jeg mange dårlige ekteskap. Jeg tenkte mye på disse, og var bekymret for at jeg aldri kunne gifte meg, for det ville ikke falle heldig ut. Jeg var redd for å betro mitt liv til noen, det ville være for vanskelig. Men da jeg kom hjem fra misjon, tenkte jeg ikke på samme måte. Å undervise i læren forandrer en.»
Claudia og Marco Villavicencio var venner før hun reiste på misjon. Ikke lenge etter at hun kom hjem, var de i templet sammen med noen venner. Noe spesielt fant sted. «Det føltes som Herren besvarte mine bønner og at dette var en mann jeg kunne gifte meg med,» forklarer Claudia. «Min største velsignelse er at jeg har en god ektemann.»
Glede ved å etterleve evangeliet
«Vår lykke beror ikke på materielle eiendeler,» sier Oscar Reyes, 15 år, «men på hvordan vi lever. Derfor helligholder jeg sabbatsdagen, for det behager Gud. Og derfor vil jeg reise på misjon, og derfor liker jeg å tjene andre.»
Ved å etterleve evangeliet har medlemmer av Orellana gren funnet ekte glede. «Jeg er svært lykkelig,» forteller Lourdes. «Selv om jeg er svært langt borte fra min familie, har jeg en familie her også, en åndelig familie. Jeg har et sterkt vitnesbyrd om dette verk. Jeg vet at Jesus Kristus lever og at han vil velsigne oss hvis vi er lydige.»
Det er en glede som fyller deres liv uansett hvilke utfordringer livet byr på. Det er gleden som følger en rettferdig livsførsel.
T.v.: Ana Visbicut og hennes barn fryder seg over evangeliet. Over: Medlemmer av Orellana gren samles til en grenskonferanse i 2010.
Under t.v.: Grenspresident Marco Villavicencio med sin hustru, Claudia, og deres sønn. Nedenfor t.h.: Clara Luz Farfán er tilstede ved en temakveld sammen med andre medlemmer av grenen.
President Villavicencio og andre medlemmer prater med Lourdes Chenche, Hjelpeforeningens president og Seminar-lærer.
F.v.: President Villavicencio sammen med Bernabé Pardo, en ny konvertitt; et møte i Hjelpeforeningen; Fanny Baren Garcia med sin mann, Ricardo, og deres barn; en klasse i evangeliets lære.
Fotografier: Joshua J. Perkey