Noen tanker om slektshistorie
Sommeren 1979 ble jeg overrasket over å finne ut at noen av min mors bøker og papirer var lagret i et uthus hos noen medlemmer i min hjemby London, Ontario. Jeg reddet det jeg kunne fra flere smuldrende pappesker, og fant noen delvis utfylte anetavler for min familie, noen familiegruppeark og noen granskningsnotater. Den virkelige skatten var imidlertid en personlig historie på fire sider som var skrevet av min mor, som døde da jeg var 11. Denne storartede håndskrevne historien beskriver hennes barndom i England på 1930-tallet og hennes liv under 2. verdenskrig. Da jeg fant disse opptegnelsene, vekket det min interesse for slektshistorie og vendte mitt hjerte til mine forfedre.
Nesten to år senere, i april 1981, døde min far uventet. Blant eiendelene hans fant jeg en ring med initialene hans, CMY, men jeg kunne ikke huske at jeg noensinne hadde sett den på hånden hans. Han må ha brukt denne ringen som ung mann, mens han tjenestegjorde på en minesveiper i det kanadiske Sjøforsvaret under krigen.
Nå som han var død, var jeg den eneste gjenlevende på min én side lange anetavle, så jeg måtte sette min lit til andre slektninger for å få mer informasjon. En av disse var Betty, en svigerinne av min bestefar som fremdeles bodde i familiens hjem i Bexleyheath, Kent, England. Jeg hadde alltid håpet å få besøke henne og lære mer om min mors familie, men som enslig collegestudent hadde jeg ikke økonomi til det. Nå, med det beskjedne beløpet jeg arvet etter min far, hadde jeg råd til en tur over Atlanteren for å besøke henne.
Den dagen jeg kom til tante Betty for første gang, var jeg nervøs. Ville hun forstå mitt store ønske om å lære mer om tidligere generasjoner? Jeg så på min fars ring, som nå var på min høyre hånd, idet den gjenspeilte seg i vinduet på dobbeltdekkerbussen jeg kjørte i. Dette ga meg oppmuntring, som om hånden hans hvilte på kneet mitt som støtte for mitt ærend.
Heldigvis tok tante Betty godt imot meg og ga meg mange nye og nyttige detaljer om min familie, herunder det faktum at min tippoldefar hadde bygget det huset hun bodde i. Den natten sov jeg til og med i min bestefars barnerom. Jeg hadde aldri møtt ham, men av bildene hun viste meg, så jeg at jeg var slående lik ham. Hun var så generøs at hun ga meg noen av disse gamle familiebildene, brevene og en bibel med oversikt over fullstendige navn, fødselsdatoer og fødesteder til to generasjoner av mine forfedre fra 1830-tallet og fremover.
Det har gått over 25 år siden den regntunge septemberettermiddagen i England, da mine nølende skritt førte meg fra busstoppet til en uviss velkomst i mine forfedres hjem. Siden den gang har jeg funnet en skattkiste av informasjon fra slektninger om mine forfedre på begge sider av Atlanteren, noe som har gjort meg i stand til å sørge for at deres tempelordinanser har blitt utført.
Jeg vil alltid huske da jeg kom frem til hoveddøren til Oaklands Road 32 og så mitt eget speilbilde i glasset. Nå vet jeg at det kjente ansiktet jeg så i speilbildet, ikke var ulikt det unge ansiktet til min bestefar som ønsket meg velkommen hjem.