Mammas dagbok
Mor hadde bodd sammen med meg i nesten fem år. Av kjærlighet og takknemlighet var jeg glad for at jeg kunne ta vare på henne slik hun hadde tatt vare på meg i så mange år. Men jeg savnet hennes smil og vittige kommentarer. Jeg lengtet etter at hun igjen skulle få oppleve den glede og begeistring hun hadde følt da vi dro på bilturer sammen. Det hadde ikke spilt noen rolle hvor vi kjørte. Mor la alltid merke til blomstene, fuglene på telefonledningene eller barna som lekte.
Jeg savnet det samværet vi hadde gledet oss over mens vi skrelte poteter, brakk bønner eller leste sammen. Jeg lengtet etter å snakke med henne om barndomsminner og oppdatere henne om mine søsken og hennes barnebarn. Hun hadde alltid likt når familiemedlemmer stakk innom, ikke minst barnebarna. Men nå hadde hennes demens forandret ting. Hun var ikke lenger sikker på hvem jeg var, bortsett fra at jeg var en spesiell person som tok seg av henne.
Det hadde vært en spesielt vanskelig dag med mor. Hun ga meg de vanlige tomme blikkene når jeg prøvde å få i gang en samtale, og mistroiske blikk når jeg prøvde å hjelpe henne. Jeg var utslitt og frustrert da jeg satte meg i sofaen for å tenke. Jeg begynte å lese høyt fra en av mors dagbøker i håp om at det ville underholde henne og at hun kanskje ville huske litt. Dette viste seg å være håpløst, men jeg leste videre for meg selv, og minnene strømmet på.
På disse sidene ga mor gjentatte ganger uttrykk for den glede hun hadde følt når familiemedlemmer kom på besøk, og det tomrommet hun hadde følt når de dro. Hun skrev om hvor vanskelig det hadde vært for henne da far ble syk, og etter lengre tids sykdom hadde etterlatt henne som enke da hun var 59 år gammel. Hun skrev om hvordan hun savnet far og hvor bekymret hun var for min eldre bror, som var rammet av den samme sykdommen.
Mor skrev om gode og givende opplevelser som å undervise i Kirken og delta i aktiviteter for enslige voksne. Hun skrev om den tilfredsstillelse hun hadde følt da hun reiste til Dilkon, Arizona, for å undervise i evangeliet en gang i uken på et reservat for navahoindianere. Dette fikk meg til å tenke på at hun alltid hadde vært opptatt av å være pålitelig når noen stolte på en. Iblant var oppføringene hennes korte fordi hun hadde hjulpet noen. Dette minte meg om hvor ofte hun hadde gitt mat eller gaver til noen hun trodde trengte hjelp eller oppmuntring. Mange ganger i hennes oppføringer bar hun vitnesbyrd om evangeliet.
Jeg ble spesielt rørt over den sorg og bekymring hun uttrykte da min datter ble født med Downs syndrom og tilhørende komplikasjoner. Hadde hun virkelig tatt seg av våre andre barn i nesten en måned mens min mann og jeg dro frem og tilbake til sykehuset, mens Debra Sue gjennomgikk en åpen hjerteoperasjon og relaterte komplikasjoner? Ja! Og hun hadde gjort det da hun var 70 år gammel!
Jeg husket at hun alltid hadde vært der for meg når jeg trengte henne. I årenes løp hadde jeg opplevd at om hun ikke kunne være sammen med meg personlig, holdt hennes trofaste brev og bønner meg oppe.
Mens jeg sang salmer for å hjelpe mor å sovne den kvelden, følte jeg en overveldende kjærlighet til min tapre, alltid selvoppofrende mor, og dyp takknemlighet for ordene i hennes dagbok som hadde gitt henne tilbake til meg.