Leksjoner fra Mormons bok
Se hen til Herren
Mens min mann og jeg tjenestegjorde i området Asia, gikk vi ofte opp Wan Chai Gap, en tursti nær vårt hjem i Hong Kong. Oppstigningen er bratt og vanskelig, spesielt på varme, fuktige sommerdager.
Én lørdag merket jeg at jeg ikke nøt turen. Den virket mer som en straff enn som mosjon. Jeg så i bakken nesten hele turen, og det føltes som om vi aldri skulle nå toppen.
Jeg oppdaget noe interessant den dagen. Når jeg så ned, kunne jeg bare se en liten del av bakken. Der jeg trasket i vei, så jeg ingenting annet enn den smale stien. Men når jeg kikket opp, hadde jeg en nydelig utsikt foran meg. Jeg så trær med knallgule blomster. Jeg så fugler som fløy og sang vakre melodier. Jeg så Tai Chi-elever som rytmisk åpnet fargerike vifter som en del av sitt mosjonsprogram. Snart nådde vi målet vårt, Stubbs Road, og bakenfor så jeg en knallblå himmel og hvite bomullsskyer.
Se hen til Herren
Når vi ser ned og fokuserer på det snevre perspektivet våre omstendigheter gir oss, går vi kanskje glipp av mange av de mulighetene Herren har i vente for oss. Lar vi våre omstendigheter begrense vårt perspektiv, eller ser vi opp mot Herren, som kan utvide vårt perspektiv?
Utfordringer – som dårlig helse, tap av en av våre kjære, ulykker, skilsmisser eller økonomiske tilbakeslag – er en del av alles liv. Vi møter alle uventede vanskeligheter. Å reagere positivt på disse vanskelighetene er en stor utfordring.
I Til styrke for ungdom lover Det første presidentskap: «Herren vil gjøre mye mer ut av ditt liv enn du selv kan. Han vil gi deg større muligheter, utvide din horisont og gi deg styrke. Han vil gi deg den hjelp du trenger for å kunne takle dine prøvelser og utfordringer.»1
Mosiahs sønner forsto dette prinsippet og så hen til Herren når de sto overfor vanskelige omstendigheter. I Almas bok leser vi:
«De hadde mange lidelser, de led mye både på legeme og sjel … [og de led også] på grunn av åndelige anstrengelser…
Og det skjedde at de reiste mange dager i villmarken, og de fastet mye og ba mye om at Herren ville gi dem en del av sin Ånd som kunne følge dem og være hos dem, så de kunne være et redskap i Guds hender til om mulig å bringe sine brødre, lamanittene, til kunnskap om sannheten, til kunnskap om deres fedres ugudelige tradisjoner som ikke var riktige» (Alma 17:5, 9).
Istedenfor å fokusere på sine lidelser søkte de måter å være redskaper i Guds hender på for å bygge opp og velsigne andre. Som svar på deres faste og bønn og deres tro og gjerninger ga Herren dem den hjelp de trengte i sine vanskelige omstendigheter.
Mot til å gå fremad
Jeg var 37 år gammel da jeg ble beseglet til min mann i Salt Lake tempel. Mine enslige år bød på mange unike utfordringer. Jeg hadde alltid trodd at jeg skulle gifte meg og få barn før jeg fylte 25, men befant meg i omstendigheter som var svært forskjellige fra mine planer.
Mang en gang tok jeg meg selv i å stirre ned i bakken og fokusere på meg og mine omstendigheter. Mitt perspektiv var snevert. Livet virket vanskelig og urettferdig. Jeg ble mismodig. Jeg mistet min selvtillit.
Jeg husker imidlertid et viktig punkt i mitt liv, da jeg i likhet med Mosiahs sønner så hen til Herren. Jeg hadde alltid holdt meg aktiv i Kirken og hatt kunnskap om sannheten (se 1. Timoteus 2:4; 2. Timoteus 3:7), men jeg ønsket mer. Jeg bestemte meg for å studere Skriftene flittigere, be oftere og inderligere og leve mer verdig til Åndens veiledning. Jeg lengtet etter å være et «redskap i Guds hender», slik Mosiahs sønner var det.
Det krevde mot å dra ut (se Alma 17:12) og søke nye muligheter. Jeg satte meg karrieremål, og jeg tok en høyere universitetsgrad for å bedre mine jobbmuligheter. Jeg valgte å flytte fra en menighet for enslige til en familiemenighet. Jeg engasjerte meg, gikk på familiepikniker og middager og programmer for voksne. Jeg ble med i menighetskoret. Jeg ble godt kjent med biskopen. Han var en klok og forståelsesfull mann som ga meg kall som var til velsignelse for meg.
Ved å gå ut som besøkende lærerinne og delta på aktiviteter i Hjelpeforeningen ble jeg venner med mange kvinner, og de inviterte meg ofte til sine familieaktiviteter. Men jeg ventet ikke til jeg ble inkludert. Jeg søkte muligheter til å bli inkludert. Jeg meldte meg frivillig til å passe barna deres, og jeg inviterte familiene deres på middag. Deres barn ble mine barn.
Jeg innså også at det beste stedet å vise og motta kjærlighet på, er i ens egen familie. Min bror hadde tre barn, og jeg ble interessert i deres liv, skolearbeid og aktiviteter.
Ettersom jeg bidro med noe, fikk jeg større selvtillit, og jeg fant livet mer interessant og givende idet jeg så hen til Herren. Akkurat som jeg så trærne, blomstene, fuglene og menneskene langs stien når jeg så opp mot Wan Chai Gap, kunne jeg se nye muligheter for mitt liv når jeg så hen til Herren.
Etter hvert som jeg fortsetter å se hen til Herren, ser jeg at han utvider min begrensede, jordiske horisont til et evig perspektiv. Gjennom svar på bønner har jeg funnet ut at Herren kjenner meg, elsker meg og er oppmerksom på meg og mine omstendigheter. Denne kunnskapen har gitt meg tro på at han vil fortsette å hjelpe meg gjennom fremtidige prøvelser og utfordringer, så lenge jeg ser hen til ham for å søke muligheter og velger «rettferdighet og lykke, uansett hvordan [mine] omstendigheter er».2