Budskap fra Det første presidentskap
Vær ett
Verdens Frelser, Jesus Kristus, sa om dem som ville være en del av hans kirke: «Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine» (L&p 38:27). Og da mannen og kvinnen ble skapt, ble ikke enhet i ekteskapet gitt som et håp, det var en befaling! «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de skal være ett kjød» (1. Mosebok 2:24). Vår himmelske Fader ønsker at vi skal være forenet i våre hjerter. Denne forening i kjærlighet er ikke bare et ideal. Det er en nødvendighet.
Kravet om at vi skal være ett, gjelder ikke bare for dette liv. Det skal vare uendelig. Det første ekteskap ble forrettet av Gud i Edens hage da Adam og Eva ikke var underlagt døden. Fra begynnelsen av plantet han i menn og kvinner et ønske om å bli knyttet sammen som mann og hustru for evig for å bo sammen i familier som en fullkommen, rettferdig enhet. Han plantet et ønske i sine barn om å leve i fred med alle omkring dem.
Men med fallet ble det klart at det ikke ville bli lett å leve i enhet. Tragedien inntraff tidlig. Kain slo sin bror Abel ihjel. Adam og Evas barn hadde blitt underlagt Satans fristelser. Med dyktighet, hat og list streber Satan mot sitt mål. Det er det motsatte av vår himmelske Faders og Frelserens hensikt. De ønsker å gi oss fullkommen enhet og evig lykke. Satan, deres og vår fiende, har kjent frelsesplanen fra før skapelsen. Han vet at disse hellige, lykkelige familieforhold bare kan bestå i et evig liv. Satan ønsker å skille oss fra våre kjære og gjøre oss ulykkelige. Og det er han som sår splidens frø i menneskehjertene i håp om at vi skal splittes og skilles.
Vi har alle følt både samhørighet og adskillelse. Noen ganger har vi i familier og kanskje i andre omgivelser fått et glimt av et liv hvor en person setter en annens interesser over sine egne, i kjærlighet og med offer. Og vi vet alle noe om hvor leit og ensomt det er å være adskilt og alene. Vi trenger ikke å bli fortalt hva vi bør velge. Vi vet det. Men vi trenger et håp om at vi kan oppleve enhet i dette liv og kvalifisere oss til å beholde den for evig i den kommende verden. Og vi trenger å vite hvordan denne store velsignelsen kan finne sted, slik at vi vet hva vi må gjøre.
Vår natur kan forandres
Verdens Frelser talte om denne enhet og hvordan vår natur vil bli forandret for å gjøre det mulig. Han underviste tydelig om det i den bønnen han holdt under sitt siste møte med sine apostler før sin død. Denne himmelsk vakre bønnen er nedskrevet i Johannes’ evangelium. Det var like før han skulle gjennomføre det fryktelige offer for oss alle, det som ville gjøre evig liv mulig. Han skulle til å forlate apostlene som han hadde ordinert, og som han elsket, og som han skulle overlate nøklene til for å lede hans kirke. Så ba han til sin Fader, en fullkommen Sønn til sin fullkomne far. I hans ord ser vi hvordan familier kan bli ett, slik også alle vår himmelske Faders barn som følger Frelseren og hans tjenere, vil bli:
«Likesom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden.
Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet.
Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg,
at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg» (Johannes 17:18-21).
Med disse få ordene gjorde han det klart hvordan Jesu Kristi evangelium kan gjøre hjerter til ett. De som ville tro sannheten han forkynte, kunne akseptere ordinansene og paktene som tilbys av hans bemyndigede tjenere. Gjennom lydighet til disse ordinansene og paktene ville så deres natur bli forandret. Frelserens forsoning gjør det på den måten mulig for oss å bli helliggjort. Vi kan deretter leve i enhet, slik vi må gjøre for å ha fred i dette liv og bo sammen med Faderen og hans Sønn i evighet.
Apostlenes og profetenes tjenestegjerning var på den tiden, som den også er i dag, å lede Adam og Evas barn til enhet i troen på Jesus Kristus. Den endelige hensikt med det de forkynte, og med det vi forkynner, er å forene familier – ektemenn, hustruer, barn, barnebarn, forfedre og til slutt hele Adam og Evas familie som vil velge det.
Dere husker at Frelseren ba: «Og jeg helliger meg for dem,» altså apostlene, «for at også de skal være helliget i sannhet» (Johannes 17:19). Den hellige ånd helliggjør oss. Vi kan ha ham som vår ledsager fordi Herren gjenga Det melkisedekske prestedømme gjennom profeten Joseph Smith. Dette prestedømmets nøkler finnes på jorden i dag. Ved dets kraft kan vi inngå pakter som gjør at vi alltid kan ha Den hellige ånd hos oss.
Der hvor menneskene har denne Ånd med seg, kan vi vente å finne harmoni. Ånden planter vitnesbyrdet om sannheten i vårt hjerte, noe som forener dem som har dette vitnesbyrdet. Guds ånd skaper aldri splid (se 3. Nephi 11:29). Denne Ånd skaper aldri de følelser av adskillelse mellom mennesker som fører til strid.1 Å gi akt på Den hellige ånd fører til personlig fred og samhørighet med andre. Det forener sjeler. En forenet familie, en forenet kirke og en verden i fred avhenger av forente sjeler.
Den hellige ånd som ledsager
Selv et barn kan forstå hva det må gjøre for å ha Den hellige ånd som ledsager. Nadverdsbønnen forteller oss det. Vi hører det hver uke når vi er tilstede på nadverdsmøtet. I disse hellige stundene fornyer vi de paktene vi sluttet i dåpen. Og Herren minner oss på det løftet vi mottok da vi ble bekreftet som medlemmer av Kirken – løftet om at vi skulle kunne motta Den hellige ånd. Her er ordene i nadverdsbønnen: «De er villige til å påta seg din Sønns navn og alltid minnes ham og holde hans bud som han har gitt dem, så hans Ånd alltid kan være hos dem» (L&p 20:77).
Vi kan ha hans Ånd ved å holde denne pakten. Først lover vi å påta oss hans navn. Det betyr at vi må betrakte oss som hans. Vi vil sette ham først i livet. Vi vil ønske det han ønsker, istedenfor det vi ønsker eller det verden lærer oss å ønske. Så lenge som vi elsker det som er av verden høyest, vil vi ikke ha noen fred. Å fremholde som et ideal for en familie eller en nasjon at de vil få et behagelig liv ved hjelp av materielle goder, vil til sist splitte dem.2 Det ideal at når vi gjør mot hverandre det Herren vil vi skal gjøre, noe som følger naturlig av å påta oss hans navn, vil kunne heve oss til et åndelig nivå som er et anstrøk av himmelen på jorden.
For det annet lover vi alltid å minnes ham. Det gjør vi hver gang vi ber i hans navn. Spesielt når vi ber om tilgivelse, noe vi må gjøre ofte, minnes vi ham. I den stunden minnes vi hans offer som gjør omvendelse og tilgivelse mulig. Når vi ber inderlig, minnes vi at han er vår talsmann hos Faderen. Når vi føler at vi er tilgitt og freden kommer, minnes vi hans tålmodighet og uendelige kjærlighet. Når vi minnes dette, fylles vårt hjerte med kjærlighet.
Vi holder også vårt løfte om å minnes ham hver gang vi ber sammen som familier og når vi leser i Skriftene. I en familiebønn rundt et frokostbord kan et barn be om at et annet barn må bli velsignet slik at det må gå bra med en prøve den dagen eller med noe annet som skal gjøres. Når velsignelsene kommer, vil barnet som ble velsignet, minnes den kjærlighet som kom til uttrykk om morgenen, og godheten til talsmannen i hvis navn bønnen ble oppsendt. Hjerter vil forenes i kjærlighet.
Vi holder vår pakt om å minnes ham hver gang vi samler våre familier for å lese i Skriftene. De vitner om den Herre Jesus Kristus, for det er profeters budskap og har alltid vært det. Selv om barn ikke husker ordene, vil de huske den sanne opphavsmann, Jesus Kristus.
For det tredje lover vi, når vi tar nadverden, å holde hans bud, alle sammen. Da president J. Reuben Clark jr. (1871-1961), rådgiver i Det første presidentskap, i en generalkonferansetale ba innstendig om enhet – noe han gjorde så mange ganger – advarte han oss mot å være selektive med hensyn til hva vi vil adlyde. Han ordla seg slik: «Herren har ikke gitt oss noe som er unyttig eller unødvendig. Han har fylt Skriftene med ting vi skulle gjøre for at vi skal kunne oppnå frelse.»
President Clark fortsatte: «Når vi tar nadverden, lover vi å adlyde og holde hans bud. Det finnes ingen unntak. Det er ingen skiller, ingen forskjeller.»3 President Clark forkynte at på samme måte som vi omvender oss fra all synd, ikke bare en enkelt synd, lover vi å holde alle budene. Hvor vanskelig det enn lyder, så er det egentlig ganske enkelt. Vi underkaster oss rett og slett Frelserens myndighet og lover å være lydige mot hva enn han befaler (se Mosiah 3:19). Det er når vi underkaster oss Jesu Kristi myndighet vi vil kunne bli forenet som familier, som en kirke og som vår himmelske Faders barn.
Herren meddeler denne myndighet gjennom sin profet til ydmyke tjenere. Da kan tro gjøre vårt kall som hjemmelærer eller besøkende lærerinne til en tjeneste for Herren. Vi går for ham, på hans befaling. En vanlig mann med en tenåring som juniorledsager går inn i hjem og venter at himmelens krefter vil hjelpe dem å se til at familier er forenet, og at det ikke finnes noen uoverensstemmelser, løgn, baktalelse eller ond tale (se L&p 20:54). Troen på at Herren kaller tjenere, vil hjelpe oss å overse deres begrensninger når de irettesetter oss, noe de vil gjøre. Vi vil se deres gode hensikt tydeligere enn vi ser deres menneskelige begrensning. Det er mindre sannsynlig at vi vil føle oss krenket, og mer sannsynlig at vi er takknemlige overfor Mesteren som kalte dem.
Hindre for enhet
Det er noen bud som ødelegger enheten når de blir brutt. Noen dreier seg om hva vi sier, og noen om hvordan vi reagerer på det andre sier. Vi må ikke tale ondt om noen. Vi må se det gode i hverandre og tale godt om hverandre så ofte vi kan.4
På samme tid må vi stå imot mennesker som taler foraktelig om hellige ting, for en sikker virkning av dette er at Ånden krenkes, og derved skapes splid og forvirring. President Spencer W. Kimball (1895-1985) viste hvordan vi kan stå imot uten å skape splid da han lå på en båre og ba en sykepleier, som i et øyeblikks frustrasjon misbrukte Herrens navn:
« ”Vær så snill! Vær så snill! Det er min Herres navn du spotter.”
Det ble dødsens stille et øyeblikk. Så sa han lavt og spakt: ”Jeg beklager.” »5 En inspirert, kjærlig irettesettelse kan være en oppfordring til enhet. Hvis vi unnlater å irettesette når Den hellige ånd tilskynder til det, fører det til trette.
Hvis vi skal ha enhet, finnes det bud vi må holde som angår våre følelser. Vi må tilgi og ikke bære nag mot mennesker som har krenket oss. Frelseren var et forbilde for oss på korset: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør» (Lukas 23:34). Vi vet ikke hva som driver dem som krenker oss. Heller ikke kjenner vi alle kilder til vårt eget sinne og våre sårede følelser. Apostelen Paulus fortalte oss hvordan vi skulle elske andre i en verden med ufullkomne mennesker, også oss selv, da han sa: «Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde» (1. Korinterbrev (13:4-5). Og han advarte sterkt mot å reagere på andres feil og glemme våre egne da han skrev: «For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent» (1. Korinterbrev 13:12).
Nadverdsbønnen kan hver uke minne oss på hvordan enhetens gave kommer ved lydighet mot lovene og ordinansene i Jesu Kristi evangelium. Når vi holder våre pakter om å påta oss hans navn, alltid minnes ham og holde alle hans bud, vil vi få hans Ånd som ledsager. Det vil formilde vårt hjerte og forene oss. Men det er to advarsler som må følge dette løftet.
Den hellige ånd blir for det første bare hos oss hvis vi holder oss rene og fri fra kjærlighet til det som hører verden til. Velger vi å bli urene, drives Den hellige ånd bort. Ånden blir bare værende hos dem som velger Herren fremfor verden. «Vær rene,» (3. Nephi 20:41; L&p 38:42) og elsk Gud av hele deres «hjerte og av all … makt, sinn og styrke» (L&p 59:5). Dette er ikke forslag, men bud. Og de er nødvendige for å kunne ha Ånden som ledsager, og uten den kan vi ikke være ett.
Den andre advarselen er at vi skal vokte oss for stolthet. Den enhet som Ånden bringer en familie eller et folk, vil gi stor kraft. Sammen med denne kraften kommer verdens anerkjennelse. Enten denne anerkjennelsen medfører ros eller misunnelse, kan den lede oss til stolthet. Det vil krenke Ånden. Det finnes imidlertid en beskyttelse mot stolthet, denne sikre kilde til manglende enhet. Det er å se de rike gaver som Gud øser ut over oss, ikke bare for å vise oss sin gunst, men som en anledning for oss til å komme sammen med menneskene rundt oss i større tjeneste. En mann og hans hustru lærer å være ett ved å bruke sine likheter til å forstå hverandre og sine ulikheter til å utfylle hverandre i tjeneste for hverandre og for menneskene rundt dem. På samme måte kan vi forene oss med dem som ikke aksepterer vår lære, men som deler vårt ønske om å velsigne vår himmelske Faders barn.
Vi kan bli fredsstiftere, verdige til å kalles salige og Guds barn (se Matteus 5:9).
Gud vår Fader lever. Hans elskede Sønn, Jesus Kristus, er denne kirkes overhode, og han tilbyr fredens banner til alle som vil ta imot det. Måtte vi alle leve verdig til dette banner.