President Grants eksempel
Send arkene deres frem til kateteret, er dere snill.» Heidi snudde seg for å ta imot Mollys ark. Hun elsket å se på Mollys nydelige håndskrift før hun sendte det videre. Det virket som om bokstavene hennes fløt i hverandre helt fullkomment. Heidi så på sitt eget ark og var flau for å vise noen den stygge håndskriften. Hun la sitt ark under Mollys og sendte dem fremover.
«Mamma, kan du skrive leksene for meg?» spurte Heidi idet hun kom inn døren. Hennes mor hadde også vakker håndskrift. Kanskje hun ikke ville bli så flau om moren skrev leksene for henne.
«Hvorfor vil du at jeg skal skrive leksene dine? Har du brukket armene?» ertet moren.
Heidi fortalte moren sin om Mollys vakre håndskrift. «Jeg skulle ønske jeg hadde øvd mer på skjønnskrift ifjor.» Heidi satte seg ved bordet og la ansiktet i hendene.
«Heidi,» sa moren, «hvis du arbeider hardt nok med det, kan håndskriften din bli like fin som hvem som helst andres. Du må bare bestemme deg for det.»
Heidi var ikke så sikker. Hun så for seg Mollys håndskrift og tenkte at det var umulig at hennes noensinne kunne bli som Mollys.
«Husker du profeten Heber J. Grant?» spurte mor.
Heidi kikket opp. «Ja. Vi lærte om ham i Primær.»
«Han hadde stygg håndskrift da han var ung. Han ønsket virkelig å bli bedre, så han øvde og øvde til håndskriften hans ble så fin at han fikk en pris for sin skrivedyktighet.»
Heidi ble helt forundret. Hun så opp til profetene, men hun hadde aldri tenkt på at de kunne ha problemer akkurat som hennes da de var unge. Hun bestemte seg for at om Heber J. Grant kunne forbedre håndskriften sin, kunne hun også.
På skolen dagen etter arbeidet Heidi hardt med håndskriften. Det var vanskelig til å begynne med. Hun måtte bli igjen etter skolen for å bli ferdig med de skriftlige oppgavene sine, men historien om president Heber J. Grant motiverte henne til å fortsette.
Det gikk flere uker før Heidi begynte å se noen forbedring. Hun brukte fremdeles lang tid på oppgavene sine, men håndskriften begynte å bli bedre.
Én dag la Molly merke til det. «Heidi, du har virkelig fin håndskrift,» sa hun.
«Takk!» Heidi rødmet. Hun kunne ikke unngå å smile.
Den kvelden festet Heidi en lapp til moren på kjøleskapet. Den var skrevet med nydelig håndskrift.