Primær-sanger velsignet meg
Jeg regnet ikke med å få noe igjen for mitt kall som musikkleder. Nå er det vanskelig å tenke seg et område av livet hvor jeg ikke har fått noe igjen for det.
Hun har bare 24 timer igjen å leve, og selv om hun overlever, vil hun være lam fra øynene og ned, uten mulighet til å bli bedre.» Dette var den dystre dommen legene ga min familie i mars 2004. Bare 30 år gammel hadde jeg blitt rammet av et slag som gjorde meg ute av stand til å snakke eller røre meg. I disse mørke, ensomme timene hentet jeg imidlertid håp fra mine opplevelser i mitt tidligere kall som musikkleder i Primær.
Jeg har alltid elsket musikk og følt styrken i ordene i salmene. Likevel, da jeg før mitt slag ble kalt til musikkleder i Primær, var jeg veldig engstelig. Hvordan kunne jeg ha noen innflytelse på barna? Min bakgrunn som musikklærer hadde lært meg å sette mål for min undervisning, så jeg bestemte meg for å prøve å hjelpe barna å føle Ånden mens vi sang. Når vi sang sanger som «Før vi ble født»,1 ble jeg forundret over hvor sterk Den hellige ånds tilstedeværelse i rommet var og over barnas dypsindige, gjennomtenkte spørsmål om teksten.
En av de undervisningsmetodene jeg likte best, var å bruke tegnspråk. Jeg fant ut at barna forsto sangene bedre når vi drøftet hvordan tegnene ga en visuell fremstilling av ordene. Jeg likte virkelig å høre barna synge og se dem gjøre tegnene til «Jeg prøver å ligne Jesus».2 Budskapet ga gjenklang i mitt hjerte, og jeg følte ofte at jeg var den som nøt godt av den ånd barna innbød. Jeg kunne føle mitt vitnesbyrd vokse, og jeg følte meg virkelig velsignet av Herren.
Velsignelsene av mitt kall som musikkleder i Primær, begrenset seg imidlertid ikke til Primær-rommet. Med kallet fulgte behovet for å øve og spille musikken hjemme, slik at jeg kunne være forberedt til hver søndag. Som et resultat av dette ble mine egne barn mer glad i Primær-musikken. Teksten i disse sangene førte med seg en fredfylt og rolig ånd, som trøstet barna når de hadde det vondt og dysset dem i søvn hver kveld. De insisterte på å høre Barnas sangbok-CD-ene3 i bilen – selv om det bare var en kort kjøretur – og dermed begynte de å lære seg mange av sangene utenat.
Det var imidlertid ikke før etter slaget mitt at jeg ble klar over de omfattende virkningene av denne musikken i mitt liv. Etter å ha sunget og hørt Primær-sanger så mye i tiden før slaget, oppdaget jeg at det var de som holdt meg gående gjennom mine prøvelser. I mine mørkeste timer ba og sang jeg «Et barns bønn»4 inni meg. Når jeg ropte ut som barnet i første vers: «Himmelske Fader, si meg er du der?» svarte han barmhjertig med å forsikre meg om at jeg ikke var alene og at han virkelig var der, slik vi synger om i andre vers av sangen. For en styrke og oppmuntring!
Under rekonvalesensen kom min mann og mine barn til sykehuset og holdt familiens hjemmeaften, hvor de ofte sang «Her fins kjærlighet».5 Det var den siste sangen jeg hadde lært Primær-barna, og det var vidunderlig å høre mine barn synge den, i visshet om at jeg hadde plantet disse frøene. Når de sang, kunne jeg kjenne meg igjen i moren i sangen, som ba på sine knær (å, som jeg ønsket at jeg også kunne knele!). Hennes bønn til vår himmelske Fader var også min. Jeg følte også den samme takknemligheten for prestedømsmyndighet i mitt hjem. Selv om jeg ikke kunne uttrykke disse følelsene til min familie, uttrykte Primær-sangen følelsene for meg.
Det er nå nesten fire år siden jeg ble rammet av slaget, og jeg har gjenvunnet langt flere evner enn legene regnet med at jeg ville. Jeg kan bevege høyre arm litt, noe som lar meg skrive på datamaskinen og kjøre en elektrisk rullestol. Jeg bruker en modifisert form for tegnspråk – som jeg lærte første gang i mitt kall i Primær – til å kommunisere. På grunn av dette kan jeg fremdeles «synge» Primær-sanger sammen med mine barn og uttrykke mine følelser til familie og venner.
Før slaget hadde jeg alltid tenkt å synge i dåpen til mine barn. I august 2005 ble mitt eldste barn, Zach, døpt. Jeg var i stand til å bruke min høyre hånd til å klimpre frem «Når jeg døpes»6, mens min mann støttet meg på pianobenken. Det føltes godt å kunne uttrykke mine dypeste følelser om dåp gjennom musikk og på en måte som Zach ville forstå.
Da jeg begynte i mitt kall som musikkleder i Primær, trodde jeg ikke at jeg ville ha noe igjen for kallet. Men det har jeg utvilsomt hatt! Primær-sangene har velsignet meg med en bedre forståelse av evangeliets prinsipper, et styrket vitnesbyrd, evnen til å kommunisere med familien og styrken til å holde ut. Tekstene og melodiene i Primær-sangene er kanskje enkle, men deres budskap og kraft er betydelig.
Vi forstår kanskje ikke alltid hvorfor Herren har gitt oss et bestemt oppdrag. Likevel må vi stole på Herren og sette vår lit til ham og hans tilskyndelser. Jeg er så takknemlig for at jeg var musikkleder i Primær før slaget mitt! De sangene jeg ikke lenger kan synge, kan fremdeles formidle mine følelser for evangeliet til andre. Hver gang jeg hører mine barn synge Primær-sanger, vet jeg at deres vitnesbyrd blir styrket og at de deler min kjærlighet til Herren og hans evangelium.