In memoriam: et tillegg til Liahona
President James E. Faust
En kjær hyrde
31. juli 1920 – 10. august 2007
James E. Faust hadde alltid et lyttende øre for sine fryktsomme lam. Som liten glemte han en kveld å lukke kjæledyret sitt inn i uthuset da det ble uvær.
«Jeg visste at jeg burde hjelpe lammet mitt, men jeg ville selv ligge trygt, varmt og tørt i sengen min. Jeg sto ikke opp, slik jeg skulle ha gjort,» fortalte han på prestedømsmøtet under en generalkonferanse. «Neste morgen gikk jeg ut og fant lammet mitt død. En hund hadde også hørt brekingen og drept det.»
«Jeg var sønderknust,» sa han. Han forsto at han ikke hadde vært noen god hyrde. Farens kjærlige irettesettelse gjorde det enda verre: «Min sønn, kunne jeg ikke stole på at du tok vare på bare ett eneste lam?»1
Den dagen bestemte James seg for at han ville gjøre sitt beste for aldri å neglisjere sin oppgave om han skulle få anledning til å være hyrde igjen. Som heltidsmisjonær i Brasil, hengiven ektemann og far, vel ansett advokat, politisk leder, medlem av De tolv apostlers quorum og annenrådgiver i Det første presidentskap husket han sin beslutning. Til siste slutt av sitt virke, som endte 10. august 2007 da han døde som følge av høy alder, var president Faust alltid trofast mot Herrens formaning: «Fø mine lam!» (Johannes 21:15).
Familie og tro
James Esdras Faust ble født i Delta, Utah, 31. juli 1920 og var en av George A. og Amy Finlinson Fausts fem sønner. Familien flyttet senere til Salt Lake City, der George arbeidet som advokat og distriktsdommer. Både hjemme og på besteforeldrenes gård i indre Utah opplevde den unge James kjærlighet og støtte i en Kristus-orientert familie, og ble formet av dyder som ærlighet, hardt arbeid og tjeneste.
«Ingen mann har hatt en bedre far enn jeg,»2 sa han. Om sin mor fortalte han: «Hun var en dypt åndelig engel av en kvinne som til fulle levde et Kristus-lignende liv.»3
Som voksen bestrebet president Faust seg på å hedre og ta etter sine foreldres eksempel ved å prioritere familien og Kirken. «Det finnes intet større ansvar enn det å være ektemann og far,»4 sa han. Om Kirkens misjon erklærte han: «Intet i verden kan måles mot dette verk.»5
Etter videregående skole, der han utmerket seg i fotball og friidrett, ble han kalt til å virke i Brasil misjon fra 1939 til 1942. Mens han var i Brasil, fikk han stor kjærlighet til Guds barn og deres ve og vel. «Jeg ble født delvis fargeblind,» fortalte han. «Jeg har lært å elske alle mennesker i de land jeg har vært som misjonær, soldat eller generalautoritet, uansett hvilken hudfarge de har. Jeg håper å kunne være en disippel … spesielt for de ydmyke, nedtrykte, fattige, plagede, trengende og de fattige i ånden. Jeg vet at hvis vi glemmer disse, kan vi på ingen måte være [Herrens] disipler.»6
Seks uker etter at han kom hjem fra misjon, sluttet president Faust seg til Den amerikanske hærs luftbårne styrker. Mens han var på permisjon i 1943, giftet han seg med Ruth Wright, som han hadde kjent siden videregående, i Salt Lake tempel. Mens han var borte under 2. verdenskrig, skrev han til henne hver eneste dag.7 En av ekteparet Fausts venner, eldste Joseph B. Wirthlin i De tolv apostlers quorum, sa: «Deres ekteskap er mønstergyldig.»8
Hans dype hengivenhet for Ruth og deres 5 barn, 25 barnebarn og 27 oldebarn og hennes usvikelige støtte til ham var åpenbar for alle som kjente dem.
«Jeg ønsker av hele mitt hjerte at mine barn skal vite at jeg ikke kan lykkes i dette kall hvis jeg ikke også lykkes som deres far, og at de vil være det viktigste i mitt liv,»9 sa han etter at han ble kalt som assistent til De tolv apostlers quorum i 1972. Da han var blitt oppholdt til De tolv apostlers quorum seks år senere, var hans første tanke å finne Ruth,10 som han sa «er en like stor del av meg som mitt hjerte og min sjel».11
Et moralsk kompass
Kort tid etter at han hadde søkt om opptak ved offiserskolen i 1942, ble president Faust innkalt til en opptakskommisjon. Nesten samtlige spørsmål kommisjonen stilte, gjaldt hans normer og tro. Røkte han? Drakk han? Ba han? Selv om han fryktet at han fremsto som en lite aktuell kandidat, besvarte president Faust hvert spørsmål uten å nøle. Så ble han spurt om moralnormene ville senkes i krigstid.
«Jeg skjønte at her var det en sjanse til kanskje å godtgjøre noe og vise meg liberal,» sa han. «Jeg hadde mistanke om at de som stilte dette spørsmålet, ikke selv etterlevde de normene jeg var oppdratt etter. Så slo det meg at jeg kanskje kunne si at jeg hadde min egen tro, men ikke ønsket å dytte den på andre. Men det var som om jeg så ansiktene til de mange som jeg hadde undervist om kyskhetsloven som misjonær. Til slutt sa jeg ganske enkelt: ”Jeg tror ikke det finnes noen dobbelt moralnorm.” »12
Til hans overraskelse besto han utspørringen og ble opptatt ved offiserskolen.
«I hele mitt lange liv har jeg aldri prøvd å skjule hvem jeg er og hva jeg tror,» sa han under den siste generalkonferansen han deltok i. «Jeg kan ikke huske en eneste gang det har skadet min karriere eller at jeg har mistet verdifulle venner ved at jeg ydmykt har tilkjennegitt at jeg er medlem av Kirken.»13
Ærlighet, som president Faust kalte «et moralsk kompass», tjente ham vel under hans 24 år lange advokatpraksis. Hans integritet – og hans omdømme som rettferdig, for å ta kloke avgjørelser og vise medfølelse og omtanke for andre – gjorde ham høyt anerkjent blant kolleger og ledet til anledninger til tjeneste yrkesmessig og samfunnsmessig. Han var medlem av Utah’s lovgivende forsamling fra 1949 til 1951, president for Utah advokatforeningen fra 1962 til 1963, medlem av president John F. Kennedys juridiske komité for sivile rettigheter og rasemessig uro, og medlem av Utahs konstitusjonelle revisjonskommisjon.
President Fausts unike innfølingsevne og dyktighet hjalp ham også i hans effektive virke som effektiv biskop, høyrådsmedlem, stavspresident, regionalrepresentant, assistent for De tolv, sytti og apostel. Eldste Neal A. Maxwell (1926-2004) bemerket at «han i hvert av disse kall demonstrerte at en god leder alltid er en god lytter».14
Brobyggeren
Til tross for at han er beskjeden og snar til å avvise at han har æren for noe, har president Faust bidratt i betydelig grad til Kirken i løpet av sine tiår i dens tjeneste. Som medlem av Kirkens komité for informasjon og samfunnskontakt bragte han med seg juridisk ekspertise i atskillige politiske saker av moralsk karakter, deriblant lovforslaget om totalisatorgambling i Utah. Han gjorde seg også til talsmann for å forandre Kirkens logo slik at den skulle fremheve Jesus Kristus. Han ledet også Kirkens beslutning om å engasjere et verdensomspennende reklamefirma som har hjulpet Kirken å spre sitt budskap, korrigere feiloppfatninger og bedre forholdet til media.
Han var også brobygger i forholdet til medlemmer og ledere av andre trossamfunn. I dette arbeidet lot han seg sjelden støte, men var snar til å vise tålmodighet, vennlighet og forståelse.
Ved en kommunal begivenhet som han og søster Faust var tilstede ved, var det en leder i et annet trossamfunn som kritiserte Kirken. Søster Faust minnes: «Jeg ble mer og mer opprørt etter hvert som han talte, men Jim bare lyttet tålmodig. Etterpå gikk han bort til mannen og sa: ”Pastor, hvis du føler det slik, må vi gjøre noe galt. Jeg vil gjerne at vi spiser lunsj sammen så du kan fortelle meg hva som bekymrer deg.” Det gjorde de, og de to har vært gode venner siden da.»15
I 1980-årene hadde president Faust et tett samarbeid med president Howard W. Hunter (1907-95), som da var medlem av De tolv apostlers quorum, og eldste Jeffrey R. Holland, daværende rektor ved Brigham Young University, om å gjøre deres visjon om BYU Jerusalem Center for studier om Det nære østen til virkelighet. President Faust og president Hunter arbeidet seg gjennom intense forhandlinger og langvarig motarbeidelse når det gjaldt tomteleie og oppsyn med oppføringen av senteret.
Et øyenvitne til prosessen sa: «Eldste Faust var i sannhet en fredens mann som alltid søkte utveier til å berolige våre ofte opphissede jødiske venner som ville ha oss ut av Jerusalem, eller til å dempe uroen blant siste-dagers-hellige i Jerusalem som noen ganger ble krenket av motstanden.16
Snar til å hjelpe
Enten han arbeidet i Brasil som tilsynsfører for området Syd-Amerika fra 1975 til 1977, presiderte over Den internasjonale misjon i 1977 som medlem av presidentskapet for De syttis første quorum, betjente Kirkens medlemmer som apostel fra 1978 eller virket som annenrådgiver til president Gordon B. Hinckley fra 1995, søkte president Faust alltid å utvise vennlighet og broderskap.
Hans konferansetaler gjenspeilet ofte Frelserens to store påbud: å elske og tjene Gud og å elske og tjene Hans barn. Med varme, humor og visdom bragte president Faust med seg en bestefaderlig verdighet til talerstolen, til velsignelse for alle som hørte hans vitnesbyrd og ga akt på hans råd.
«Det største av alt i verden [er] å frelse ethvert av vår Faders barn,»17 sa han. «Den største tilfredsstillelse i livet får vi ved å yte tjeneste for andre.»18
I sitt budskap fra Det første presidentskap i august 2007 sa president Faust at han håpet «å gi alle medlemmer, enten de er gifte eller enslige, anledninger til å utvikle seg og oppnå lykke». Han nevnte lignelsen om den gode hyrde og tilføyde: «Å søke etter den som trenger vår hjelp innebærer at vi må gjøre en innsats på mange måter.»19
I sin siste generalkonferansetale vitnet han om tilgivelsens helbredende kraft. «For alle oss som ”forlater våre skyldnere” [Joseph Smiths oversettelse, Matteus 6:13], selv dem som har begått alvorlige forbrytelser, gir forsoningen fred og lindring,» sa han. «La oss huske at vi må tilgi for å få tilgivelse… Av hele mitt hjerte og hele min sjel tror jeg på den helbredende kraft som kan komme til oss når vi følger Frelserens råd om å tilgi ”alle mennesker” [L&p 64:10].»20
Vitnesbyrd
Gjennom hele sitt virke bar president Faust ofte vitnesbyrd om Mormons bok, gjenopprettelsen, profeten Joseph Smith og de myndighetsnøkler som Kirkens president innehar. «Det er president Hinckleys røst vi har behov for å høre i dag, hans råd vi trenger å følge,» erklærte han, «så det beste kan skje oss».21
President Faust bar også et glødende vitnesbyrd om Frelseren da han skrev teksten til sangen «This Is the Christ» og vitnet: «De av oss som har det hellige apostelembede, ønsker alltid å ivareta vårt ansvar ved å vitne om Frelserens guddommelighet. Jeg føler meg tvunget til å gjøre det. Jeg har hatt et vitnesbyrd hele livet. Men jeg har nylig fått et overveldende vitnesbyrd om dette verks guddommelighet. Dette urokkelige vitnesbyrdet er sikrere enn noensinne før i mitt liv.»22
President Faust glemte aldri det redde lammet fra barndommen. Og han glemte aldri sin beslutning som forvalter for hjorden. Ved å bestrebe seg på å bli som Den gode hyrde, som han hadde et «urokkelig»23 vitnesbyrd om, ble hans liv hans beste tale – talen om en elsket hyrde.
MILEPELER I PRESIDENT JAMES E. FAUSTS LIV
31. juli 1920
Født i Delta, Utah. Sønn av George A. og Amy Finlinson Faust
1937–39
Begynte på University of Utah i Salt Lake City
1939–42
Var på misjon i Brasil
21. april 1943
Giftet seg med Ruth Wright i Salt Lake tempel
1942-45
Tjenestegjorde under 2. verdenskrig i Den amerikanske hærs luftbårne styrker som løytnant
1948
Avgangseksamen fra University of Utah med bachelor og dr.juris grad. Begynte advokatpraksis i Salt Lake City.
8. mai 1949
Oppholdt som biskop i Big Cottonwood menighet
1949-51
Medlem av Representantens hus, Utah
18. mars 1956
Oppholdt som president for Cottonwood stav
31. mai 1962
Valgt som president for Utah State Bar
1962
Utnevnt av president John F. Kennedy som medlem av juridisk komité for sivile rettigheter og rasemessig uro
14. desember 1968
Kalt som regionalrepresentant
Januar 1970
Oppnevnt til styremedlem i Deseret News
6. oktober 1972
Oppholdt som assistent til De tolv apostlers quorum
1. oktober 1976
Oppholdt til presidentskapet for De syttis første quorum
Juni 1977
Kalt til å presidere over Den internasjonale misjon
30. september 1978
Oppholdt til De tolv apostlers quorum
12. mars 1995
Beskikket til annenrådgiver i Det første presidentskap
27. april 1998
Mottok brasiliansk æresborgerskap – en æresbevisning som bare tildeles noen få ledere i verden
2000
Innviet syv templer: Oaxaca Mexico, Tuxtla Gutiérrez Mexico, Medford Oregon, Memphis Tennessee, Nashville Tennessee, San José Costa Rica og Oklahoma City Oklahoma
10. august 2007
Døde i Salt Lake City, Utah 87 år gammel
DET FØRSTE PRESIDENTSKAP GIR HYLLEST UNDER BEGRAVELSEN
«Hans visdom var dyp og gjennomgripende. Den var en følge av lang erfaring på mange områder. Han bragte med seg advokatens hjerne og en Kirkens leders barmhjertighet… Han hadde en aldri sviktende tro på sannheten av det gjengitte evangelium. Det fantes ikke tvil i hans sjel om Joseph Smiths profetiske kall. Han næret ingen tvil om Mormons boks gyldighet…
Hans bortgang har vært preget av fred og skjønnhet og lys. Fred være med hans minne. Vi er alle rikere på grunn av vårt samvær med ham.»
President Gordon B. Hinckley
«Han var en erfaren mann, en mann med visdom, en mann med kjærlighet. Han var en troens mann, en bønnens mann, men mest av alt var han en Guds mann. Det var ingen brist i hans rustning, det fantes ikke svik i hans sjel, det var ingen lyte i hans karakter.
President Faust elsket Herren av hele sitt hjerte og hele sin sjel og tjente ham av hele sin kraft helt til jordelivets slutt… Han var en sannhetens forkynner. Han etterlot seg en arv av ære og kjærlighet. Gud velsigne hans minne.»
President Thomas S. Monson, førsterådgiver i Det første presidentskap