Onkel Gilbertos hukommelse
Da jeg begynte å lære om ordinansarbeid for de døde, ble jeg inspirert av den store kjærlighet min mann viste sin bestemor ved å påse at det ble utført tempelordinanser for henne. Dette motiverte meg til å lære mer om mine egne forfedre. I årene siden har mange brødre og søstre, innbefattet dem som er på slektssenteret i nærheten av mitt hjem i Guadalajara i Mexico, hjulpet meg å lære å gjøre arbeidet for mine forfedre.
I 1991 mottok jeg min patriarkalske velsignelse og fikk instruksjoner om at jeg skulle være opptatt av mine avdøde slektninger og arbeide ivrig for dem. Jeg satte meg som mål å gjøre dette, noe som førte til daglige samtaler med mine foreldre, som ikke var medlemmer av Kirken. Jeg stilte ofte spørsmål om familien, men mor kunne bare fortelle meg om mine besteforeldre.
En dag fortalte mor meg at onkel Gilberto, min fars bror, hadde hatt et hjerteanfall. «Jeg vet at han ville like å snakke med deg,» sa mor. «Han har god hukommelse og kunne gi deg mye informasjon om familien.»
Da jeg ringte ham på sykehjemmet der han bodde, tok hans hustru telefonen og fortalte meg at onkel var svært dårlig og ikke kunne snakke. Jeg ønsket god bedring og sa til henne at jeg ville be for dem og deres familie.
Dagen etter ringte jeg sykehjemmet igjen. Til min overraskelse tok min onkel telefonen.
«Onkel Gilberto!» sa jeg. «Jeg ringte for å fortelle at jeg har bedt inderlig om at du skal komme deg, og at jeg er glad i deg.»
«Mange takk, Bibi,» svarte han. «Da jeg våknet i morges, følte jeg meg mye bedre. Fortell hva du holder på med.»
Jeg fortalte ham at jeg så gjerne ville få vite navnene på familiemedlemmer fra Arabia og Libanon. Mor hadde rett angående min onkels hukommelse. Han husket navn, datoer og steder for fire generasjoner av min fars side av familien.
Da jeg la på røret, følte jeg at denne samtalen var den siste vi ville ha i dette liv. Jeg fikk rett. Men Herren hadde velsignet oss begge så jeg kunne få opplysninger jeg trengte for å forene vår familie – både nå og i evighetene.