Kom til templet
Omtrent i begynnelsen av det 20. århundre arbeidet to misjonærer i fjellområdet i det sydlige USA. En dag da de gikk langs et høydedrag i fjellet, så de folk samle seg på en åpen plass i nærheten av en hytte et stykke nede i fjellskråningen.
De fant ut at det skulle være begravelse. En liten gutt hadde druknet. Foreldrene hadde sendt bud etter presten for at han skulle si noen ord ved begravelsen til den lille gutten. Eldstene sto litt på avstand for å følge med på høytideligheten. Den lille gutten skulle begraves i graven som allerede var klargjort nær hytten. Presten sto foran den sørgende faren og moren, og de andre samlet seg, og han begynte sin tale. Hvis foreldrene ventet å bli trøstet av denne presten, ble de skuffet.
Han skjente alvorlig på dem fordi de ikke hadde fått den lille gutten døpt. De hadde utsatt det på grunn av det ene og det andre, og nå var det for sent. Han fortalte dem uten omsvøp at deres lille gutt måtte gå til helvete. Han sa at det var deres feil, at de måtte påta seg skylden – de hadde påført sin sønn uendelig pine.
Da talen var slutt og graven tildekket, forlot vennene, naboene og slektningene stedet. Eldstene gikk bort til de sørgende foreldrene. «Vi er Herrens tjenere,» sa de til den hulkende moren, «og vi kommer med et budskap til dere.»
Mens de sørgende foreldrene lyttet, utfoldet de to unge eldstene et glimt av evighetene for dem. De leste fra åpenbaringene, og for disse ydmyke, sørgende foreldre bar de vitnesbyrd om gjengivelsen av forløsningens nøkler for både levende og døde.
Jeg kritiserer ikke den omreisende predikanten. Jeg føler faktisk litt med ham, for han gjorde så godt han kunne med det lys og den kunnskap han hadde mottatt. Men det finnes mer enn det han hadde å gi. Det er evangeliets fylde.
Veien misjonærene forklarte dette ydmyke paret, var mer enn omvendelse og dåp. For når tiden er inne, vil denne veien føre dem som vil følge den, til de hellige rom i det hellige tempel. Der kan medlemmer av Kirken som gjør seg berettiget til det, delta i de mest opphøyede og hellige av frelsende ordinanser som er åpenbart til menneskeheten. Der kan vi bli tvettet og salvet, instruert og begavet og beseglet. Og når vi har mottatt disse velsignelsene for oss selv, kan vi motta dem på vegne av dem som døde uten å ha fått den samme muligheten.
Jeg håper å gi dere større forståelse av hvorfor vi bygger templer og hvorfor ordinanser og seremonier blir utført der.
Å være i templet er et privilegium
Det er et privilegium å tre inn i det hellige tempel. Hvis du er verdig ifølge normene som er fastsatt, skulle du absolutt komme for å motta dine egne velsignelser. Og deretter skulle du komme igjen og igjen og igjen for å gjøre de samme velsignelsene tilgjengelige for andre som døde uten anledning til å motta dem på jorden.
Du skulle ikke komme til templet før du er verdig, før du har innfridd kravene som Herren har fastsatt. Men du skulle komme så snart du er kvalifisert, om ikke nå.
Læren som ligger til grunn for arbeidet i det hellige tempel, gjør mer enn noe annet at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige skiller seg ut fra og overgår enhver annen religiøs organisasjon på jordens overflate. Vi har noe som intet annet kirkesamfunn har. Vi kan gi noe som de ikke kan tilby.
Den hjertesorg disse sørgende foreldre hadde, kan bare lindres ved denne kirkes læresetninger. Disse læresetningene dreier seg om ordinansene i det hellige tempel.
Orden i alle ting
For å forklare noe av betydningen av ordinansene begynner jeg med 3. trosartikkel: «Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser.»
Ordet ordinans betyr «en religiøs eller seremoniell fremgangsmåte», «en fastsatt seremoni».1 Hva med evangeliets ordinanser? Hvor viktige er de for oss som er medlemmer av Kirken? Kan du bli lykkelig, kan du bli forløst, kan du bli opphøyet uten dem? Svar: De er mer enn tilrådelige eller ønskelige, mer enn nødvendige, også mer enn vesentlige eller livsviktige, de er helt avgjørende for oss alle.
Enhver siste-dagers-hellig må stille seg selv følgende spørsmål: Er mitt liv i orden? Har jeg alle de ordinanser i evangeliet som jeg skulle besitte på dette stadiet av mitt liv? Er de gyldige?
Hvis du kan svare bekreftende på disse spørsmålene, og hvis ordinansene er gitt under den beseglende makts og myndighets innflytelse, vil de forbli intakte for evig. I så fall er ditt liv inntil nå i riktig orden. Da vil det være klokt av deg å tenke på din familie, både levende og døde, og stille de samme spørsmålene.
Tempelordinansene
Ordinansene vi utfører i templene, omfatter tvetting, salving, begavelse og besegling – både besegling av barn til foreldre og besegling av ektepar, noe som vanligvis omtales som tempelekteskap.
Her er et kort sammendrag av den informasjon som er offentlig tilgjengelig når det gjelder tempelordinansene.
Ordinansene tvetting og salving omtales i templet ofte som forberedende ordinanser. Det vil være tilstrekkelig for vårt formål å si bare følgende: Tvetting og salving er forbundet med begavelsen og er stort sett av symbolsk natur, men lover absolutte, umiddelbare velsignelser så vel som fremtidige velsignelser. Herren har sagt om disse ordinansene: «Sannelig sier jeg dere, hvordan skal deres tvettinger bli godkjent av meg hvis dere ikke utfører dem i et hus som dere har bygget til mitt navn?» (L&p 124:37).
I forbindelse med disse ordinansene vil du i templet bli offisielt ikledd tempelkledningen og bli lovet strålende velsignelser i forbindelse med den. Det er viktig at du lytter omhyggelig når disse ordinansene blir forrettet, og at du prøver å huske velsignelsene som blir lovet og betingelsene som gjelder for at de skal realiseres.
Å begave er å berike, å gi en annen noe som varer lenge og er av stor verdi. I templets begavelsesordinanser «blir mottakerne begavet med kraft fra det høye», og «de mottar belæring om Herrens hensikter og planer».2
President Brigham Young (1801-77) sa om begavelsen: «Jeg vil gi dere en kort definisjon. Deres begavelse er å motta alle ordinanser i Herrens hus som er nødvendige for at dere, etter å ha forlatt dette liv, skal kunne gå tilbake til Faderens nærhet, passere englene som står vakt, og kunne gi dem nøkkelordene, tegnene og kjennetegnene henhørende til Det hellige prestedømme, og oppnå deres evige opphøyelse uten hensyn til jord og helvete.»3
Begavelsens velsignelse kreves for full opphøyelse. Enhver siste-dagers-hellig skulle søke å være verdig denne velsignelsen og motta den.
Beseglingsordinansen er den ordinans som binder familier sammen for evig. Tempelekteskap er en beseg-lende ordinans. Barn født til par som er beseglet i templet, er født i pakten. Når et par har blitt viet ved en borgerlig seremoni og deretter beseglet i templet et år eller mer senere, blir barn som ikke er født i pakten, beseglet til paret i en kort og hellig ordinans.
Det har alltid gjort inntrykk på meg at ordinansene i templet blir forrettet ærbødig og omhyggelig. De er ikke kompliserte eller ekstravagante, men er typisk nok like enkle som evangeliets prinsipper.
I denne kirke har vi tilstrekkelig myndighet til å utføre alle de ordinanser som er nødvendige for å forløse og opphøye hele den menneskelige familie. Og fordi vi har nøklene til den beseglende makt, vil det vi binder i rett orden her, være bundet i himmelen. Disse nøklene – nøklene til å besegle og binde på jorden og få det bundet i himmelen – er Guds ypperste gave til oss. Med denne myndighet kan vi døpe og velsigne, vi kan begave og besegle, og Herren vil anerkjenne våre handlinger.
Ordinanser må tilbys de døde
Den omreisende predikanten som jeg nevnte tidligere, hadde ikke noe svar på spørsmålet om hva som skjer med dem som døde uten dåp. Hva med dem? Hvis det ikke finnes noe annet navn under himmelen ved hvilket mennesket kan bli frelst (og det er sant), og de har levd og gått bort uten engang å høre dette navnet, og hvis dåp er nødvendig (og det er den) og de døde uten engang å bli spurt om de ville akseptere den, hvor er de nå?
Det spørsmålet er vanskelig å forstå, men det beskriver de fleste i den menneskelige familie. Spør med andre ord hvilken makt som ville etablere én Herre og én dåp og så la det skje at de fleste av den menneskelige familie aldri får anledning til å bli influert av dens læresetninger? Med dette spørsmålet ubesvart må det synes som den store majoritet av menneskeheten går tapt, inkludert den lille gutten som druknet – i strid med enhver rimelig anvendelse av loven om rettferdighet eller barmhjertighet.
Hvis en kirke ikke har svar på dette dilemmaet, hvordan kan den da hevde å være Herrens kirke? Han er helt sikkert ikke villig til å avskrive majoriteten av den menneskelige familie fordi de aldri ble døpt på jorden.
Med all fornuft kan ikke de som forvirret innrømmer i frustrasjon at de ikke har noe svar på dette spørsmålet, hevde å ha myndighet til å administrere Herrens saker på jorden eller føre tilsyn med det arbeid som alle mennesker må bli frelst ved.
Ett av kjennetegnene som skiller oss fra resten av verden og identifiserer oss som Herrens kirke, er at vi tilbyr dåp og andre ordinanser for våre avdøde forfedre.
Hver gang jeg tar for meg spørsmålet om dem som døde uten dåp, gjør jeg det med den dypeste ærbødighet, for det angår et hellig arbeid. Dette er lite kjent for verden, men er fantastisk i sine muligheter og overgår alt menneskene kunne ha drømt om, det er guddommelig, inspirert og sant. Det er svaret.
Med riktig myndighet kunne en person på jorden bli døpt for og på vegne av en som ikke hadde fått anledning til dette før han eller hun døde. Den personen ville så akseptere eller forkaste dåpen i åndeverdenen, ifølge sitt eget ønske.
Dette arbeid kom som en solid bekreftelse på noe svært grunnleggende – at det er liv etter døden. Fysisk død er ikke noe mer en avslutning enn fødselen var begynnelsen. Det store forløsningsverk fortsetter på den andre siden av sløret så vel som her på jorden.
Vi har fått myndighet til å utføre dåp og andre tempelordinanser stedfortredende for de avdøde, slik at disse nødvendige ordinanser vil ha blitt utført når de hører evangeliet forkynt og ønsker å akseptere det.
Kom til templet
Enhver siste-dagers-hellig er ansvarlig for dette arbeidet. Det er sannsynligvis ingen annen læresetning som skiller denne kirke så mye fra andre religioner som denne gjør. Vi har åpenbaringene. Vi har disse hellige ordinanser.
Jeg sier til dere alle: «Kom til templet.» Du ser kanskje frem til den store anledningen du har én gang i livet til å reise dit for å motta din egen begavelse, til å motta dine egne velsignelser og til selv å inngå pakter med Herren. Du har kanskje allerede vært der en eller to ganger. Kanskje du reiser dit ofte. Du er kanskje også tempelarbeider. Uansett situasjon: Kom til templet!
Om nødvendig, sett ditt liv i orden. Be inderlig! Påbegynn nå den svært vanskelige og noen ganger svært nedslående reise som omvendelse er. Bestem deg helt og fullt for at du vil gjøre alt du kan for å hjelpe til med tempelarbeid og det slektshistoriske arbeid som understøtter det, og hjelpe hver levende sjel og hver sjel på den andre side av sløret så godt du overhodet kan og med alle ressurser du har til rådighet.
Kom til templet!
Tilpasset fra The Holy Temple (1980)