Hvem snudde hodet mitt?
Under et nadverdsmøte i Piura i Peru i 1972 så en taler som snakket om viktigheten av slektshistorisk arbeid, hele tiden på meg. På slutten av talen overrasket han meg da han erklærte: «Jeg vet at bror Rosillo kommer til å utføre dette arbeidet.»
Jeg hadde vært medlem av Kirken i mindre enn et år, men jeg satte meg som mål å begynne på min slektshistorie – ikke på grunn av det han sa, men fordi jeg ønsket å gjøre det. Jeg fikk tak i et fire-generasjonsark og begynte med å intervjue mine foreldre og slektninger for å finne ut hva de visste. Hver gang jeg arbeidet på slektshistorien, ba jeg til Herren om hjelp.
For å finne dødsdatoene til mine oldeforeldre på morssiden reiste jeg til byen Zorritos i det nordlige Peru, der de var blitt gravlagt. Gravlunden lå i utkanten av byen, og de fleste døde var blitt stedt til hvile i gravhvelv.
Jeg gikk inn på gravlunden og begynte å lete, men fant ikke noe. Jeg bestemte meg så for å dra til byen og spørre en kusine om hun var sikker på at våre oldeforeldre var blitt gravlagt der. Da hun bekreftet det, sa jeg til henne: «Da drar jeg ikke herfra før jeg har de datoene.»
Jeg dro tilbake til gravlunden og begynte en metodisk leting. Jeg gikk ned hver eneste gangsti og leste hver inskripsjon. Fremdeles fant jeg ikke gravplassene deres, så jeg knelte ned og ba Herren hjelpe meg. Så lette jeg igjen – men med samme resultat. Jeg var trett, det begynte å bli sent, og jeg trengte å dra derfra for å gjøre annet arbeid jeg hadde planlagt.
«Nå har jeg gjort mitt,» tenkte jeg for meg selv. Jeg måtte dra uten å ha fullført mitt mål.
Da jeg var klar til å dra, snudde jeg meg mot hovedporten. Men akkurat da jeg tok det første skrittet, følte jeg to hender ta tak i hodet mitt bakfra og snu det mot et bestemt sted. Øynene mine falt på en liten, skitten gravstein som lå på bakken. Jeg så bakover for å se hvem som hadde grepet fatt i hodet mitt, men det var ingen der.
Jeg gikk bort til gravsteinen, la meg ned og tørket av inskripsjonen. Med stor takknemlighet leste jeg opplysningene jeg lette etter: Isidro Garcia Rosillo, død 1. august 1934. Francisca Espinoza Berrú, død 31. januar 1954.
Mine forfedres lange ventetid på å motta sine frelsende ordinanser var over i 1980. Det var da min hustru og jeg reiste til São Paulo Brasil tempel for å motta vår begavelse. I templet ble jeg beseglet til min hustru og døpt for mine avdøde kjære.
Da jeg gikk ned i døpefonten, mintes jeg den lille gravsteinen på gravlunden. Jeg gikk ned i det rolige vannet vel vitende om at Herren hadde ledet mine skritt da jeg lette etter mine forfedre.