Hun savnet Michael
«Den som elsker Gud, skal også elske sin bror» (1. Johannes 4:21).
Basert på en sann historie
«Der er spiret!» ropte Natalie. Hun likte å gå i kirken. Søndag var den beste dagen i uken, unntatt én ting – hun var så lei for at broren, Michael, ikke ville gå i kirken sammen med resten av familien.
Da Natalie satt stille på nadverdsmøtet, tenkte hun på Michael. Da han pleide å gå i kirken, likte Natalie å sitte ved siden av ham mens hun så i bildebøkene sine om Jesus. Etter nadverdsmøtet pleide Michael å ta henne i hånden og følge henne til Primær. «Ser deg senere, Søs,» sa han alltid. Men Michael hadde ikke vært i kirken på lang tid.
Natalie ønsket at hun kunne binde ham med hoppetauet sitt og dra ham til kirken i den lille, røde vognen sin, men hun visste at han ikke ville like det. Hva annet kunne hun gjøre?
I Primær hilste søster Chang muntert på klassen. «Jeg er så glad for at dere alle er her i dag,» sa hun. «Jeg blir så glad for å se deres smilende ansikter. Men hvem mangler?»
Natalie så seg rundt i rommet. Hun rakte opp hånden. «Jed,» ropte hun. «Jed er ikke her i dag.»
«Det har du rett i,» sa søster Chang. «Jed var ikke her forrige uke heller.»
«Kanskje han er syk,» foreslo Lisa.
«Kanskje han er bortreist,» sa Boyd.
«Kanskje han bare ikke hadde lyst til å komme,» sa Natalie stille.
«Vi må la ham vite at vi er glad i ham og savner ham når han er borte,» sa søster Chang.
«Hvordan kan vi gjøre det?» spurte Natalie.
«Vi skal fortelle ham det,» sa søster Chang. «Små ting kan ofte være veldig viktige. Jeg har laget et kort som dere skal skrive navnene deres på, og alle kan tegne et spesielt bilde til Jed.»
Natalie bestemte seg for å tegne et bilde av et fjell og trær, for hun visste at Jed likte å være ute. Så spurte Natalie læreren om hun kunne få tegne et bilde til for å ta med hjem.
Da Natalie kom hjem fra kirken, fant hun Michael på rommet hans der han lyttet til musikk. «Hei, Søs,» hilste han. «Hva vil du?»
Natalie ga ham et sammenbrettet papirark. «Jeg har laget et kort til deg.»
«Til meg?» smilte Michael. «Hvorfor? Det er ikke bursdagen min eller noe.»
«Søster Chang hjalp meg å skrive på innsiden. Det står: ”Jeg savner deg når du ikke er i kirken sammen med oss. Jeg er glad i deg.” Og så skrev jeg navnet mitt.»
«Takk,» sa Michael lavt. «Det er et pent kort. Du har gjort godt arbeid.»
«Værsågod.» Natalie ga broren en klem og skyndte seg avgårde for å hjelpe mor med middagen. Hun følte seg glad. Hun var så glad i broren sin, og nå visste han det også.
Søndagen etter ble Natalie så begeistret da Michael bestemte seg for å gå i kirken. Hun holdt ham i hånden da de gikk inn i møtesalen. Hun satt stille ved siden av ham under møtet. Natalie så at Jed satt to rader lenger fremme og vinket litt til ham.
Natalie likte så godt å gå i kirken, spesielt når alle vennene og familien hennes var der. Hun bestemte seg for at hun fra nå av, hvis hun savnet noen, skulle si det, for noen ganger kan små ting være veldig viktige.
«Det er vårt ansvar … å påse at enhver som blir døpt, blir oppmuntret og får føle den gode varmen fra vår Herres evangelium.»
President Gordon B. Hinckley: «Finn lammene, fø fårene», Liahona, juli 1999, 124.