En kjøretur til kirken
Da jeg var syv år gammel, ble min mor og far venner med en mindre aktiv familie i menigheten som besto av en enslig mor og hennes to sønner. Min eldre bror, John, og jeg var på samme alder som de to guttene, Robin og Shannon, så det passet fint at vi ble venner.
Familien hadde ikke bil, så far tilbød seg å hente dem der de bodde i en by i nærheten, og kjøre dem til og fra kirken. Jeg minnes de dagene far tok med min bror og meg som følge når han skulle hente dem. Jeg likte det ikke den gangen, men tross mine klager fortsatte far å kjøre dem til de ble aktive i kirken og fikk bil selv. Robin og Shannon ble snart døpt og bekreftet, og moren begynte å komme til Hjelpeforeningen. På den tiden forsto jeg ikke hvilke positive følger denne tjenestegjerningen ville få.
Noen måneder før jeg begynte i åttende klasse, døde min far. For å gjøre min sorg tyngre var jeg usikker med hensyn til mitt utseende og mangel på venner. Jeg begynte å gi etter for fortvilelse og brukte matpausen til å gå hjem og tilbake igjen fordi jeg ikke orket å sitte alene.
Samme år flyttet familien vi var blitt venner med, inn i vår skolekrets, og Shannon begynte på min skole. Vi ble straks venner. Jeg følte meg akseptert og var ikke lenger så bedrøvet. Å vite at det var en som likte å være min venn, styrket min selvtillit og mitt selvbilde. Jeg trengte ikke lenger å være alene i spisepausen.
Vårt vennskap vokste i løpet av videregående skole. Da våre eldre brødre reiste bort for å studere og reiste på misjon, ble Shannon og jeg surrogatbrødre. Vi mottok vår ørne-speiderbelønning samtidig, studerte ved samme universitet, reiste på misjon samme sommer og ble romkamerater etterpå. Vi giftet oss begge i Salt Lake tempel med skjønne kvinner, og våre første barn ble født med mindre enn tre måneders mellomrom.
En kveld like før Shannon skulle gifte seg, begynte vi å snakke om vår barndom. Jeg fortalte ham hvordan han hadde hjulpet meg å overvinne min usikkerhet og takle min fars død. Det var hans vennskap, tilføyde jeg, som hadde hjulpet meg å snu om på livet mitt. Shannon fortalte meg så at hvis ikke min far hadde kjørt hans familie til kirken, ville han ikke ha kommet til kirken, reist på misjon og blitt beseglet i templet.
Jeg følte sterkt Åndens innflytelse under den samtalen da jeg forsto hvilke velsignelser en enkel skyss til kirken hadde på vårt liv. Da jeg tenkte på Shannons vennskap, innså jeg at min far ikke bare hadde bidratt til å redde Shannons familie, men han forberedte også en venn som bidro til å redde hans egen sønn.