Huset i ORKANEN
«Påkall Guds navn og be om beskyttelse» (se 3. Nephi 4:30).
Basert på erfaringer i forfatterens liv
Vinden ulte og fikk palmetrærne til å svaie da bestemors bil kom frem til Ana Luisas hus. «Grip sakene deres, piker, og gå inn,» sa bestemor. «Jeg skal finne noen steiner og legge dem bak bilhjulene.»
«Hvorfor?» spurte Rebecca.
«Så bilen kanskje ikke blåser bort,» svarte bestemor.
Rebecca og Sarah så på hverandre med store øyne.
Pikene husket ikke den forrige orkanen som hadde herjet i Puerto Rico åtte år tidligere, da Sarah var to og Rebecca bare ett år. Men de visste at elven Arecibo hadde laget oversvømmelse i nabolaget deres og at en mengde hus var blitt ødelagt. Nå var orkanen Georges underveis, og det var blitt varslet at denne orkanen kunne bli enda verre.
«Nå, piker, er dere klar for orkanen Georges?» spurte Ana Luisa da de kom inn gjennom hoveddøren.
«Bror Soto kom hjem til oss i morges og spikret planker over alle vinduene. Bestemor sier at vi må be om at alt skal gå bra,» sa Sarah.
«Det er riktig,» sa Ana Luisa. «Vår himmelske Fader vil passe på oss.»
Ana Luisa var en venn fra deres nye kirke. Selv om pikene var engstelige, gjorde Ana Luisas trøstende ord og den kjente duften av ris og bønner i det koselige huset hennes at de følte seg bedre.
Misjonærsøstrene, som hadde undervist bestemor og pikene i evangeliet for bare tre måneder siden, tilbragte også kvelden hos Ana Luisa. «Vi skal ha det morsomt,» sa søster Lewis, en av misjonærene, «som et selskap, bare med virkelig dårlig vær.»
En stund var det som et selskap. De spiste middag, gumlet så i seg småkaker og hørte på radio. Med korte mellomrom hørte de brak utenfra. Rebecca og Sarah lurte på om bestemors bil likevel var blåst bort, men det var for mørkt til å se det.
Senere blafret lyset og ble borte. Da Rebecca gjorde rare grimaser i skinnet fra lommelykten, sa bestemor: «Nå passer det nok fint å gå til sengs.»
Etter at Sarah og Rebecca hadde fått på seg pyjamasene, ropte bestemor dem inn i stuen igjen. «Vi skal holde bønn sammen,» sa bestemor. Søster Lewis ba vår himmelske Fader om å beskytte dem alle under orkanen og også beskytte Rebecca og Sarahs hus. Pikene følte seg roligere da de hørte søster Lewis be.
* * *
Da Sarah neste morgen fikk vridd opp metallsprossene foran vinduet, så Ana Luisas gate ut som den tilhørte en annen planet. Bestemors bil sto der fremdeles, men noen trær var falt ned, og metallplater fra forskjellige hustak lå på Ana Luisas plen. Duer subbet hjelpeløst nedover fortauet, de var for tunge av regnvann til å fly. «Når Ana Luisas gate ser slik ut,» spurte Sarah nervøst Rebecca, «hvordan tror du da vår gate ser ut?»
Tidlig samme morgen hadde bestemor kjørt over for å sjekke huset deres. Ved lunsjtid kom hun endelig tilbake. «Nabolaget er oversvømt,» sa hun. «Jeg kunne ikke engang komme i nærheten av gaten vår.»
Rebecca hadde lyst til å gråte. Sarah spurte: «Hva skal vi gjøre, bestemor?»
«Hvis det er i orden for Ana Luisa, blir vi værende her noen dager til. Kanskje vannet har sunket innen da så vi kan dra hjem.»
* * *
Alle i kirken ønsket å hjelpe bestemor, Rebecca og Sarah. Ana Luisa laget middag til dem, og misjonærsøstrene kom med klær som søster Lewis’ familie hadde sendt. Biskop Espinosa kom til og med for å gi bestemor en velsignelse da hun følte seg dårlig. Men det var hardt ikke å være hjemme hos seg selv og enda hardere ikke engang å vite om deres hus eksisterte lenger.
Etter åtte dager var gatene i deres nabolag endelig ryddet. Sarah og Rebecca satt med bilbeltene på i baksetet i bestemors bil og var både spente og nervøse. Der de kjørte avgårde, så de hus hvor vegger hadde blåst ned. Ødelagte bord, gjennomvåte madrasser og skitne kjøleskap lå forlatt ved siden av veien.
«Tenk om huset vårt er borte?» sa Rebecca.
«Da vil vår himmelske Fader hjelpe oss å finne et nytt,» svarte bestemor.
Gatene i nabolaget deres var fremdeles fulle av tykk, svart gjørme, så de måtte kjøre svært langsomt. Endelig svingte bestemor rundt hjørnet og inn i deres gate.
«Jeg ser det!» Ropte Rebecca. «Huset vårt er der fremdeles!»
«Det er et hull i taket,» påpekte Sarah.
Inne luktet alt muggent. Pikene satte madrassene sine opp mot veggen for å lufte dem, og hjalp bestemor å tørke opp vannet som var kommet inn gjennom hullet i taket. «Kan vi være her i natt, bestemor?» spurte Rebecca.
«Jeg tror ikke det. Vi må vente noen netter til inntil vi har fått reparert taket.»
Rebecca sukket og sank ned på den fuktige sofaen. «Jeg skulle ønske vi kunne bli her.»
«Jeg er bare glad for at huset vårt står her fremdeles,» sa Sarah.
«Vår himmelske Fader lyttet til våre bønner,» sa bestemor. Hun så ut gjennom døren og pekte så ut på gaten. «Jeg tror at han fremdeles lytter.»
En stor lastebil med en kran kom kjørende opp til huset. Biskop Espinosa og bror Soto hoppet ut sammen med noen andre menn fra menigheten deres.
«Trenger dere hjelp?» ropte biskopen. «Kanskje noen til å reparere taket?»
Sarah og Rebecca grep tak i hendene deres og hvinte. «Betyr det at vi kan bli værende, bestemor? Kan vi sove her i natt?»
Bestemor smilte og nikket. «Velkommen hjem, piker.»
Melody Warnick er medlem av Ames menighet, Ames Iowa stav.
«Den beskyttelse som er lovet [de] trofaste …, er en realitet i dag, som den var på Bibelens tid.»
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum: «Bibelhistorier og personlig beskyttelse», Lys over Norge, jan. 1993, s. 37.