HØYPRESTENES QUORUM
Den femte artikkelen i en serie om prestedømsquorumer og deres formål.
Å bli ordinert til høyprest i Det melkisedekske prestedømme er en stor ære og et stort ansvar, for eksemplet for disse som har dette embedet, er Frelseren selv. Apostelen Paulus skrev til hebreerne: «For enhver yppersteprest blir uttatt blant mennesker og innsatt for mennesker til tjeneste for Gud… Og ingen tiltar seg selv denne ære, men han blir kalt av Gud, likesom Aron. Slik gav heller ikke Kristus seg selv den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag… Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis» (Hebreerbrevet 5:1, 4-6). På samme måte som Frelseren ikke selv påtok seg denne ære, men ble kalt av Gud, slik blir også alle høyprester kalt i Herrens kirke. Det er deres ansvar å ha Frelseren som sitt forbilde i livet, å bære vitnesbyrd ved ord og gjerning om hans store forsoning og sannheten av hans evangelium.
En kort historie
Alltid når evangeliet i sin fylde har vært på jorden gjennom menneskehetens historie, har Herren kalt høyprester til å presidere over hans verk.
-
Adam, Enok, Noah, Melkisedek, Abraham, Moses og andre rettferdige menn ble ordinert til høyprester (se Alma 13, L&p 84:6-17, 107:41-53).
-
Etter Moses’ tid trakk Herren Det melkisedekske prestedømme bort fra jorden unntatt fra noen visse trofaste menn.
-
Blant folket i Mormons bok var de presiderende åndelige autoriteter høyprester (se Alma 8:23, 30:20-23).
-
Under sitt jordiske virke var Jesus Kristus den presiderende høyprest på jorden (se Hebreerbrevet 3:1). Og som den store høyprest ga Frelseren et evig offer og «fant en evig forløsning» for oss (se Hebreerbrevet 9:11-12). Han fortsetter å presidere over sin kirke.
-
I tidenes fyldes evangelieutdeling fant den første ordinasjon til en høyprests embede sted under en konferanse i Kirtland i Ohio i juni 1831. Da ble 23 menn ordinert til høyprester.
-
En tid ble det organisert quorumer av høyprester i hver menighet, og hvert quorum hadde sitt eget presidentskap. Men i 1877, like før sin død, ga president Brigham Young instrukser om at stavspresidenter skulle ha ansvaret for disse quorumene.
-
I 1956 begynte stavspresidenter å fungere som presidenter for høyprestenes quorumer i sine respektive staver.
-
I desember 1975 klargjorde Det første presidentskap at høyprestenes grupper i menighetene fungerer som en del av høyprestenes quorum i staven, med stavspresidenten som quorumspresident og hans rådgivere i stavspresidentskapet som rådgivere i quorumet. Høyprestenes gruppeledere i menighetene virker under stavspresidentens ledelse.
Plikter for høyprestenes quorumer
President Joseph F. Smith (1838-1918) sa at «det er høyprestenes quorums plikt å undervise i prinsippene for ledelse, enhet, fremme og vekst i Guds rike. De er faktisk i stor grad folkets fedre. Stavspresidenter og deres rådgivere, biskoper med rådgivere, patriarker og alle som er ordinert til en høyprests embede i Det melkisedekske prestedømme, regnes til høyprestenes quorumer… De skulle være forenet med quorumet på en slik måte at de tilfører det all den kraft til det gode de er i stand til.»1
Høypresters ansvar
«Høypresters rettigheter og ansvar er å presidere og å ha all myndighet som eldster har (se L&p 107:10). Brødre ordineres til høyprester når de kalles til et stavspresidentskap, høyråd eller biskopsråd, eller for øvrig når stavspresidenten bestemmer det.»2
Høyprester skulle være verdige til stor tillit. De som ordineres til dette prestedømsembedet, skulle være hederlige menn med tro og integritet. De skulle være pålitelige og hengivne overfor Kirken, så man kan stole på at de vil forsvare evangeliet under alle forhold.
En av de viktigste ansvarsoppgaver høyprester har, er å være hjemmelærere. Som hjemmelærere «representerer [de] Herren, biskopen og … gruppelederne. De støtter og betjener alle i familiene de besøker. De forsøker å opparbeide vennskap og respekt, og viser dem ekte omsorg og kjærlighet… Hjemmelærerne er Kirkens første kilde til hjelp for medlemmer. De rådfører seg med familiens overhode om familiens behov og hvordan de best kan hjelpes. De tilbyr hjelp når medlemmer er arbeidsløse, syke, ensomme, flytter eller har andre behov.»3
President Joseph F. Smith forkynte at alle høyprester skulle «være et eksempel som det er verdt å ta etter både for gammel og ung, og … sørge for å være en lærer i rettferdighet, ikke bare ved forskrift, men enda mer ved eksempel – og la de yngre nyte godt av moden alders erfaring og derved bli en personlig kraft i samfunnet hvor [han] bor… De som har dette embedet, er som regel menn i moden alder med variert erfaring… Deres erfaring … er resultatet av mange år i Kirkens tjeneste, og de skulle benytte denne visdom til beste for alle som de omgås.»4
Høypresters rolle i forbindelse med tempelarbeid og slektshistorisk arbeid
Gruppeledere og quorumsmedlemmer er et eksempel med hensyn til å utføre tempelarbeid og slektshistorisk arbeid, innbefattet regelmessige tempelbesøk i den grad omstendighetene tillater det. De hjelper medlemmer å forberede seg til å motta sine egne tempelordinanser. De oppmuntrer også medlemmene til å finne frem til sine avdøde slektninger og utføre tempelordinanser for dem. Eldstenes quorumspresidenter og høyprestenes «gruppeledere påser at læresetningene, prinsippene og velsignelsene i forbindelse med å forløse de døde blir gjennomgått regelmessig på prestedømsmøtet og ved hjemmelærerbesøk. De oppmuntrer også medlemmene til å lære sine barn hvor viktig templet er… Under biskopens ledelse koordinerer høyprestenes gruppeleder tempelarbeidet og det slektshistoriske arbeidet i menigheten.»5
Høyprester er menn som er modne i evangeliet og i stand til å presidere. Det er eksempel for brødre som har mindre erfaring, spesielt for medlemmer av Det aronske prestedømme. Sammen med andre prestedømsbærere skal de «undervise, forklare, formane, døpe og våke over kirken» (L&p 20:42). Høyprester er en stor stabiliserende faktor i alle menigheter, grener, distrikter og staver. De hjelper til med å utføre Kirkens misjon, som er å forkynne evangeliet, fullkommengjøre de hellige og forløse de døde. Fremfor alt er de patriarker i sine hjem og familier. De er forbilder og fastsetter et mønster for rettferdighet for kommende generasjoner.