Jeg følte meg hjemme
Jeg vokste opp i Russland i en sammensveiset og kjærlig familie. Mine foreldre arbeidet hardt, og jeg bodde hos min farmor, Anastasia Vasiljevna Ustavsjikova. Hun var alltid travelt opptatt i kjøkkenet, der hun laget nydelige blomster til å sette på hatter, og leste. Hun leste alle slags bøker, men jeg husker spesielt at hun leste i Bibelen. Hun pleide å fortelle meg om Gud og hvordan hun elsket ham og så frem til å møte ham. Hun sa at hvis vi ville etterleve Guds bud, ville vi vende tilbake til ham og arve et av hans riker. Dette minnet har vært godt for meg hele livet.
Mitt liv før jeg sluttet meg til Kirken, er en historie med mange prøvelser og erfaringer. Men jeg likte alltid å høre min bestemors enkle, oppriktige bønner. Hun begynte med ordene «Himmelske Fader», og jeg fikk gåsehud.
I juni 1993 kom jeg til min mors hjem i St. Petersburg, der en venninne oppfordret meg til å studere engelsk sammen med henne. Vi ringte et telefonnummer vi fant i avisen, og en ung kvinne svarte. Hun ba oss komme midt på dagen neste dag. Hun het Tatjana. Etter leksjonen ba vi henne ut til te eller kaffe. Vi ble forbauset da vi hørte: «Jeg drikker ikke te eller kaffe.»
«Hvorfor?»
«Jeg er siste-dagers-hellig.»
«Hva er det?» spurte jeg.
«Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Hvis dere er interessert, kan dere komme til oss søndag formiddag klokken 11.»
Hun skrev ned adressen. Jeg var svært interessert i å finne ut hva slags kirke dette var.
Uken gikk langsomt, men endelig ble det søndag. Møtene ble holdt på en musikkskole. Noen unge menn sto ved inngangen, og de smilte. Da de fant ut at jeg kom for første gang, fulgte de meg inn i møtesalen. Det var mange mennesker der, men jeg følte ikke at jeg hørte til der. Men jeg likte åpningssalmen svært godt, og så skjedde et mirakel. En mann gikk frem i salen, og hans første ord i bønnen var «Himmelske Fader». Det var det jeg hadde søkt etter. Plutselig følte jeg meg hjemme. Jeg hadde funnet fred.
Etter møtet kom to unge damer bort til meg.
«Blir du allerede undervist av misjonærene?» spurte de.
«Nei.»
«Kan vi lære deg om evangeliet?»
«Naturligvis,» svarte jeg. «Det ville jeg bli svært glad for.»
Under en av diskusjonene begynte de å fortelle meg om tre riker. Jeg stanset dem og sa: «Kan jeg få fortelle dere hva min bestemor sa til meg da jeg var liten?» Nå var det deres tur til å bli forbauset. Jo mer vi snakket, desto mer ønsket jeg å lære. 15. august spurte misjonærene om jeg ville bli døpt.
«Ja.» Det var allerede det jeg ønsket.
Dåpen skulle finne sted i en innsjø søndagen etter, 22. august. Været hadde vært varmt og tørt. Men mandag 16. august begynte det å regne jevnt, og temperaturen sank sterkt. Fredag morgen våknet jeg med svært betente mandler. Hele halsen var sår, og jeg hadde feber. Jeg tenkte at det ville gå over før søndag.
Misjonærene kom lørdag for å intervjue meg. Eldste Parker, en ung og svært høy misjonær, stilte meg spørsmålene. Vi ble også enige om at han skulle døpe meg. Jeg sa ingenting om at jeg var syk.
Dåpsdagen opprant. Da jeg våknet, fant jeg ut at halsen fremdeles var vond. Da forsto jeg for første gang i mitt liv hva Herren ønsket av meg. Jeg sa til meg selv: «Jeg vil gjøre hva som helst for ham. Jeg vil bli døpt. Alt vil gå bra. Vannet vil være varmt, og sykdommen vil forsvinne etter at jeg er døpt.»
På vei til innsjøen fortalte jeg søstrene hvordan jeg hadde det. Begge så inn i munnen min og sa der de sto godt innpakket i regnkapper: «Dette er ingen spøk. Skal vi flytte alt til et basseng?»
«Nei, nei.» Jeg var fast bestemt på å gjennomføre planene våre.
Det var vakkert da vi kom frem. Innsjøen lå som et speil uten den minste krusning. Det var rundt hundre meter fra omkledningsrommet til vannet. Det hadde regnet hele uken, og det var gjørmet. Da jeg kom ut fra omkledningsrommet, så jeg eldste Parker i hvite klær gå tillitsfullt gjennom sølen mot vannet. Det var et betagende syn.
Vi sto i en sirkel og sang en salme. Vi kunne se vår egen ånde, men vi brydde oss ikke lenger om været. Da jeg tok mitt første skritt ut i vannet, visste jeg at jeg gjorde det rette. Det føltes varmt. Og da jeg kom opp fra vannet, var jeg lykkelig og frisk. Alle lo og gråt. Jeg hadde tatt mitt første skritt på veien hjem. Vår himmelske Fader elsker oss og gir oss prøvelser. Han venter at vi skal ta riktige avgjørelser og ikke tvile på det som er godt.
Jeg vil huske denne mirakuløse dagen resten av mitt liv. Den vil leve i mitt hjerte sammen med minnene om min bestemor, som sådde frøet som spirte så mange år etter hennes død.
Marina Petrova er medlem av Kortrijk gren, Antwerpen Belgia stav.