Mitt tiendedekk
Min mann og jeg strevde økonomisk på grunn av en nylig forandring i arbeidssituasjonen. Han hadde gått inn i USAs hær for å videreutdanne seg og hadde gått sterkt ned i lønn. Vi klarte knapt å få endene til å møtes og hadde stor gjeld. Vi hadde klippet over kredittkortene våre for å unngå mer gjeld, hadde brukt opp alle sparepengene våre og levde av matvarelageret vårt.
Jeg har alltid hatt et vitnesbyrd om evangeliet, men levde bokstavelig talt på tro. Etter en utrolig vanskelig måned var jeg motløs på grunn av stabelen med regninger, og jeg visste at vi ikke kunne klare det. For første gang i mitt voksne liv var jeg fristet til ikke å betale tiende. Jeg tenkte: «Jeg trenger pengene mer enn Herren gjør. Beløpet jeg skal betale, er ikke engang stort nok til å betale strømregningen for stavssenteret, men det ville bety svært mye for meg.»
Etter at jeg egoistisk hadde overveiet alt pengene kunne brukes til, kom jeg til å tenke på et skriftsted: «Skal et menneske rane fra Gud, siden dere raner fra meg? Men dere sier: Hva har vi røvet fra deg? – Tienden og de hellige gaver» (Malaki 3:8). Jeg visste at jeg måtte betale tiende. Det ville ordne seg på et eller annet vis. Jeg skrev ut tiendesjekken, satte frimerke på konvolutten og puttet den i postkassen.
Neste morgen måtte jeg gjøre noen ærend. Jeg gikk til bilen, og til min store fortvilelse oppdaget jeg at et av dekkene var nesten helt flatt. Frustrert kjørte jeg til et verksted i nærheten.
Det ville koste noen få dollar å reparere det. Mens jeg satt og ventet, ba jeg om at vår himmelske Fader ville våke over oss. Noen minutter senere ropte ekspeditøren meg bort til kassen. Han fortalte at det var en spiker i dekket, og den sto slik at dekket ikke kunne repareres. Det måtte erstattes og ville koste enda mer enn jeg mentalt hadde forberedt meg på. Jeg sa: «Jeg vil se det.» Mannen viste meg tålmodig spikeren og forklarte hvorfor det ville være umulig å reparere dekket. Med tårer i øynene ba jeg ham erstatte dekket med det billigste han hadde.
Jeg satte meg igjen for å vente og tryglet i stillhet min himmelske Fader om hjelp. Vi hadde ikke råd til et nytt dekk, men vi måtte ha bilen.
Noen minutter senere ropte mannen meg bort til kassen igjen. Han forklarte at dekkene mine hadde låsemuttere, og han kunne ikke få av dekket uten nøkkelen. Jeg fortalte ham at jeg ikke hadde nøkkelen. Han ba om unnskyldning og forklarte at deres verksted ikke hadde riktig redskap til å få av dekket mitt. Han anbefalte et annet verksted. Deretter pumpet han luft inn i dekket gratis og sendte meg avgårde.
Jeg satte meg inn i bilen igjen og brast i gråt. Hvorfor skjedde dette? Vi hadde gjort alt riktig. Vi betalte vår tiende. Vi hadde et års lager. Vi prøvde å kvitte oss med gjeld. Vi gikk i kirken hver uke. Hvorfor lot Herren dette skje?
Jeg kjørte til det andre verkstedet og forklarte raskt situasjonen for reparatøren. Vi plukket ut det billigste dekket, og jeg satte meg til å vente. Etter noe som virket som en evighet, ble navnet mitt oppropt. Jeg gikk langsomt til kasseapparatet og grudde meg for det jeg skulle høre.
«Vi har kjørt dekket ditt gjennom vann ca. fem ganger,» fortalte mannen meg. «Tre av oss har lett etter spikeren. Det er ikke noe der. Du kan fremdeles bruke dekkene dine i lang tid. Det er absolutt ingen grunn til å bytte ut noen av dem.» Jeg bare stirret på mannen. Jeg hadde sett spikeren med mine egne øyne. Jeg visste at den hadde vært der. Jeg takket ham, og han sendte meg avgårde, igjen uten å kreve betaling.
Siden har vi blitt forflyttet til et nytt sted og har kjørt 13 000 km på det dekket. Jeg vet at Herren velsigner oss og at det er trygt å være lydig.
Sarah Westbrook er medlem av El Paso 1. menighet, El Paso Texas Mount Franklin stav.