I JORDENS SENTRUM

AV MARVIN K. GARDNER

Kirkens tidsskrifter

De unge i Ecuador liker å være i sentrum – som i jordens sentrum. Evangeliet hjelper tenåringer å sette Frelseren i sentrum av sitt liv.

Hvordan er det å bo midt på jordkloden, der avstanden til Nordpolen er lik avstanden til Sydpolen, og der du kan stå med én fot på den nordlige halvkule og den andre på den sydlige? Det kan være lett å begynne å føle at du er sentrum for alt.

Men siste-dagers-hellige tenåringer som bor i nærheten av ekvator i landet Ecuador i Syd-Amerika, vet at det virkelige sentrum for alt er Jesus Kristus. Og de holder begge føttene på Herrens side av linjen.

De unges styrke i Quito

Hovedstaden Quito har litt av alt – fra den tradisjonelle koloniarkitekturen til moderne høybygg. Det kan være en utfordring å navigere gjennom de travle bygatene, i likhet med å finne veien gjennom livets fristelser. For mange tenåringer har heftet Til styrke for ungdom blitt et veikart.

«Jeg liker den delen av Til styrke for ungdom som sier at vi må kle oss sømmelig,» sier María Alejandra Cabeza de Vaca, 12. «En dag på skolen fikk vi lov til å kle oss slik vi selv ville. Jeg følte meg virkelig utilpass fordi noen av vennene mine kledde seg uanstendig. Jeg sa til en av dem: “I morgen skal jeg ta med noe til deg som vil være en stor hjelp for deg.” Jeg ga henne et eksemplar av Til styrke for ungdom . Hun leste det og sa at hun følte det var riktig, og hun ønsket ikke å kle seg uanstendig mer. Det er godt å dele det gode vi har med andre, så verden kan få vite alt det gode vi lærer.»

Alejandro Flores, 13, oppdaget hvor viktig det er både å gjøre og vite. «Sist søndag,» sier han, «ba min bestemor meg ha en leksjon på familiens hjemmeaften om klesnormer ved å bruke Til styrke for ungdom . Noen av mine søskenbarn og jeg hadde for vane å følge verdens stil, så jeg følte meg ikke vel ved å lede leksjonen. Men mine søskenbarn og jeg gjør det bedre nå med hensyn til påkledning.» Hans leksjon og eksempel bidro til å forberede hans søskenbarn til en viktig begivenhet. «De skal døpes i neste uke!» sier han.

For Christian Lizano, 14, er tjeneste et av de viktigste emner i Til styrke for ungdom . «Å yte tjeneste skulle være vår norm,» sier han, «selv noe så enkelt som å tilby en annen plassen vår på en buss. Enkle ting kan si mye om Kirkens medlemmer.»

Da Ivanessa Romero, 15, oppdaget at hun begynte å følge venners eksempel og si stygge ord, visste hun at hun trengte å forandre seg. En dag sa hun til dem: «Fra nå av kommer jeg til å kreve en penny hver gang noen bruker et stygt ord.» Etter noen få dager hadde hun samlet fire dollar! Vennene hennes sa: «Iva kommer til å bli millionær!» Ivanessa brukte Til styrke for ungdom og oppfordret vennene sine til å forandre språket sitt. «De gjør fremgang,» sier hun. I mellomtiden lærte hun noe om eksempel. «Jeg forsto at vennene mine ser etter et godt eksempel. Hver minste ting vi sier eller gjør, øver innflytelse på andre.»

Saríah Moya, 15, ble venninne med en ung pike som sa at hun og hennes familie var ateister. Men hun beundret Saríahs normer og at hun var villig til å holde fast på dem selv når hun ble kritisert. De snakket om evangeliet mange ganger, Saríah ga henne et eksemplar av Mormons bok, de ba sammen, og Saríahs venninne gikk til kirken sammen med henne. «I går kom hun til Unge kvinners aktivitet, og vi sang en salme,» sier Saríah. «Etterpå sa hun til meg: “Jeg tror virkelig på Gud.” Jeg forsto at mitt eksempel hadde hjulpet henne å finne vår himmelske Fader.»

De siste par årene har Luis Miguel Meza, 17, begynt å føle at det er avstand mellom ham og vennene han har kjent siden han begynte på skolen. «De begynte å røke og drikke og øve press på meg for å få meg til å gjøre det samme,» sier han. «Jeg måtte være sterk da jeg møtte stor kritikk.» Han ba og studerte den delen i Til styrke for ungdom som handler om å velge venner klokt. «Etter hvert som tiden gikk, ble jeg venner med folk som ikke drikker eller røker og som respekterer meg for mine normer. Jeg ser fremdeles mine gamle venner, og vi sier hei til hverandre. Men fordi jeg var villig til å ofre noe, rakte min himmelske Fader meg en hjelpende hånd.»

«Jeg pleide å gjøre det rette av gammel vane,» sier Raquel Alonzo, 17. «Jeg vokste opp i Kirken, og fordi jeg hadde lært å velge det rette, gjorde jeg det. Men jeg hadde ikke noen personlig overbevisning om det. En dag mens jeg snakket med min mor, følte jeg virkelig Herrens ånd.» Hennes mor fortalte om store ofre hun hadde gjort som ung kvinne for å være trofast mot evangeliet og reise på misjon, selv om hun gikk imot farens ønske. «Hun sa at den eneste grunnen til at hun er så lykkelig nå, er at hun har vært klok nok til å holde seg nær til Frelseren gjennom hele livet. I det øyeblikket vokste mitt vitnesbyrd mer enn noen gang. Jeg er et Guds barn, og min himmelske Fader elsker meg. Selv om verden skulle gå meg imot, vil han hjelpe meg.»

Bønnens kraft i Otavalo

Livet i fjelldalen Otavalo er ikke så hektisk som i Quito. Mange siste-dagers-hellige i Otavalo vever og broderer nydelige stoffer til gjenstander som blir solgt over hele verden. Mange gjør arbeidet for hånd. De fleste her snakker quichua hjemme og spansk ellers. Mange går en time eller mer hver vei til kirken. Ungdommen bruker uniformer på skolen, men bærer stolt tradisjonelle drakter i kirken.

Men selv om livet kan være roligere her, strever de like mye. Unge menn og kvinner oppdager at det kreves en stor innsats for å holde seg nær til Herren. Ved å gjøre en slik anstrengelse har de lært hvilken kraft bønn har.

«Da min mor ikke hadde arbeid,» sier Jéniffer Santacruz, 12, «ba jeg om at hun måtte finne seg arbeid fort. Herren hørte min bønn, og innen en dag eller to fant hun et godt arbeid.»

Den inderligste bønnen Tamía Moreta, 13, kanskje har holdt, var da hennes mor hadde vanskeligheter under en fødsel. «Jeg ba,» sa hun, «og min himmelske Fader besvarte min bønn. Mor måtte ta keisersnitt. Min lille bror er nå ett år gammel, og han og min mor er sunne og friske.»

Før hun var 10 år gammel, ba Laura Córdova, som nå er 15, om å få et vitnesbyrd. «Jeg hørte andre si at Mormons bok og Kirken var sann,» sier hun. «Derfor ba jeg om å få vite det selv. Og Herren ga meg vitnesbyrd.»

Zasha Maldonado, 15, husker at hun ble skremt av et fryktelig regnvær som oversvømmet hennes hjem. Da familiens medlemmer hektisk prøvde å redde sine eiendeler, sa et av barna at de burde be. «Vi knelte alle ned i vannet og bønnfalt vår himmelske Fader om å hjelpe oss. Etter noen minutter begynte regnet å gi seg. Vår himmelske Fader besvarte vår bønn. For ham er ingenting umulig.»

Bønn hjelper også på mindre dramatiske måter. Jesús Ruiz, 14, sier at han ofte vender seg til Herren for å få hjelp når han vever. «Noen ganger husker jeg ikke mønsteret,» sier han, «og så ber jeg Herren hjelpe meg. Han hjelper meg alltid.»

Det samme gjelder skolearbeidet. «Når jeg har en prøve på skolen,» sier Armando Arellano, 16, «ber jeg min himmelske Fader hjelpe meg å huske det jeg har lært. Han åpner mitt sinn og lar meg huske det jeg har studert.»

Yolanda Santillán, 17, sier at hennes inderligste bønner gjaldt «at jeg en dag ville være i stand til å reise til templet med min familie for å bli beseglet. Min himmelske Fader besvarte disse bønnene. Vi har vært i templet! Nå kan vi alltid være sammen.»

Det kan være en utfordring å etterleve normene som kreves for å komme til templet. Men bønn har hjulpet David Tabi, 17, å takle press fra andre. «Mine klassekamerater røker, drikker og gjør alle slike ting,» sier han. «De ber meg alltid om å gjøre det samme. Jeg hører ikke på dem. Jeg prøver å finne andre venner. Det er en gutt i klassen min som også er medlem. Vi støtter hverandre.»

Venner i Guayaquil

Guayaquil er en travel havneby. Et vakkert nytt tempel har utsikt over en del av byen og lyser opp om natten. Et annet strålende lys er det varme vennskap tenåringer tilbyr når man kommer hit – det samme ekte vennskap de tilbyr alle som trenger oppmuntring.

Da Gabriela Aguirre, 17, flyttet til Guayaquil, følte hun seg alene til å begynne med. «Jeg kjente ingen her, og jeg var lei meg fordi de andre på skolen virket så utilnærmelige. Men jeg fant venner i kirken! Der er det 14 unge kvinner, og vi holder sammen. Vi kommer også godt overens med de unge mennene. Mine virkelige venner er mine venner i Kirken.»

«Når de unge mennene og unge kvinnene i menigheten kommer sammen,» sier Tatiana Alarcón, 16, «har vi det hyggelig fordi vi er så sammensveiset. Vi er mer enn venner – vi er som brødre og søstre. Vi tar oss av hverandre.»

Og de prøver å hjelpe andre som trenger venner. De besøkte nylig et hjem for eldre. «Jeg kunne virkelig føle Kristi rene kjærlighet,» sier Tatiana. «Vi viste beboerne kjærlighet og sang for dem, og det gledet dem. De spurte når vi ville komme tilbake.»

På en fest som de unge arrangerte for mindre heldigstilte barn, «frydet barna seg over aktiviteten og gavene vi ga dem,» sier Katherine España, 14.

«Vi liker å komme sammen til selskaper, aktiviteter og dans,» sier Estefanía Gómez, 17. «Og vi kommer også sammen for å arbeide for Herren. Biskopen har kalt mange av oss til menighetsmisjonærer. Min søster er min ledsager, og vi oppmuntrer nye konvertitter og mindre aktive medlemmer. Når misjonærene underviser en familie som har en tenåring, ber de oss hjelpe. Vi besøker dem, driver fellesskapsfremmende arbeid med dem og inviterer dem til aktiviteter. På den måten har de unge konvertittene allerede venner når de kommer til kirken.»

I menigheter der det er færre unge, prøver de unge mennene og unge kvinnene likevel å hjelpe til. «Jeg er den eneste aktive unge mann i min menighet,» sier José Olivares, 14. «Derfor går jeg sammen med en bror i eldstenes quorum for å besøke de unge mennene som ikke kommer.»

«Som diakonenes quorumspresident,» sier Jared Rivera, 13, «oppfordrer jeg diakonene til å ta med seg andre til kirken, for vi trenger alle Herrens hjelp til å kjempe mot fristelser. Vi kommer til kirken før nadverdsmøtet begynner og ber om at nadverden må forløpe bra den dagen. Og vi besøker quorumsmedlemmer som ikke kommer til kirken. Vi ønsker å finne ut hvordan de har det.»

Å hjelpe til ved nadverdsbordet er en viktig måte å betjene menighetens medlemmer på, sier Alex Arancibia, 17. «Hver gang jeg kneler for å fremsi nadverdsbønnen, føler jeg godt fordi jeg hjelper andre å fornye sine pakter. Jeg føler at Herren godtar det jeg gjør. Når jeg tenker på de ansvarsoppgavene jeg har på søndager, hjelper det meg å ta riktige valg gjennom uken.»

Olmedo Roldán, 18, betrakter misjonærarbeid som et naturlig resultat av vennskap. «Noen dager etter at jeg var blitt døpt,» sier han, «leste jeg i Liahona om en ung mann som hjalp heltidsmisjonærene selv om han nettopp var blitt døpt. Så neste dag hjalp også jeg misjonærene! Og jeg elsket det. Nå har biskopen kalt meg til menighetsmisjonær, og jeg forbereder meg til å reise på heltidsmisjon. Det var gjennom misjonærarbeid vi fant Kirken. En mengde folk trenger Kirken og leter etter den. Vi kan hjelpe dem å finne den.»

«Jeg har ikke noe kall,» sier Olmedos yngre søster, Grimaneza, 14, «men jeg prøver å hjelpe til ved å drive fellesskapsfremmende arbeid. Jeg ble medlem av Kirken for bare 14 måneder siden, og jeg vet hvor viktig det er å ha venner til å støtte seg. Når det er en ny pike i kirken, setter jeg meg ved siden av henne, blir kjent med henne og oppfordrer henne til å lære mer om evangeliet. Og jeg inviterer henne til å komme til Unge kvinner sammen med meg.»

Forberedt til å tåle alt som kommer

«Som ungdommer ønsker vi noen ganger å forandre verden,» sier Diana Flores, 17, fra Quito. «Men jeg tror vi må se litt nærmere på våre hjemlige forhold og begynne med å forandre oss selv.» Diana og andre unge i Ecuador er takknemlige for den måten evangeliet lærer dem å sette Jesus Kristus og hans kirke i sentrum av sitt liv på. «Vår himmelske Fader elsker oss svært høyt,» sier hun, «og han har gitt oss alle de hjelpemidlene vi trenger, som Skriftene, evangeliet, templet, familien. Vi vet at vi er hans barn og at vi er her for å gå fremover. Vi kan ha fred og vite at vi blir forberedt til å tåle alt som kommer til oss.»

IKKE LENGER ALENE

«Lenge,» sier Jhon Tobar, 17, fra Quito, «lot jeg vennene mine lede meg, og jeg hadde ikke noe godt forhold til mine foreldre. Men jeg har lært at hvis vi mister våre foreldres og søskens tillit, er det som å bli værende alene. I morges hadde jeg et intervju med biskopen min – biskopen er min far. Nå kan jeg si at jeg har ingen bedre venn enn min egen far. Jeg er svært glad i ham. Han er mitt beste forbilde.»

BARE EN SAMMENKOMST?

«En kveld måtte jeg velge mellom en fest i kirken og en annen fest der ingen var medlemmer av Kirken,» sier Estefanía Gómez, 17, fra Guayaquil. «Jeg bestemte meg for ikke å dra til festen i kirken. Da jeg kom til den andre festen, var det tett sigarettrøk der, og alle drakk. Jeg følte meg virkelig uvel – og jeg følte meg alene. Den som jeg prøver å ha med meg, Den hellige ånd, ble værende utenfor, for han går ikke til urene steder. Etter 10 minutter ringte jeg til min bror og ba ham kjøre meg til den andre festen.

Vi trenger å benytte oss av festene og vennene vi har i Kirken. Mange av våre venner deltar kanskje på andre fester, og de sier kanskje at det bare er en liten sammenkomst. Men det er ikke bare en sammenkomst. Den utvikler seg vanligvis til noe annet – og det blir ikke godt for noe!»