PRESIDENT, JEG ER KLAR TIL MITT MISJONÆRINTERVJU!
E n søndag mens jeg var misjonspresident i Vladivostok i Russland skjedde noe nokså forbløffende. Jeg hadde dratt til kontoret mitt for å hente noe materiell, da en 13 år gammel gutt, Vladimir, som ble kalt Vova av sine venner, banket på døren. Vova er diakon i Vladivostok første gren. Han ba om å få snakke med meg på kontoret. Han ble fulgt av søster Olga Vyachyeslavna Dryagunova. Denne søsteren snakker utmerket engelsk, og gutten hadde spurt om hun ville være tolk for ham. Vova snakker ikke noe engelsk, og jeg kan bare litt russisk.
Vova hadde vært foreldreløs, for han ble forlatt etter fødselen fordi han ble født med åpen gane. Fødselsdefekten har siden blitt delvis rettet på, men har etterlatt seg et arr. Han ble adoptert av en fantastisk kvinne som har behandlet ham som sin sønn. Gutten er alltid glad. Han smiler og ser strålende ut når han deler ut nadverden. Han gjør sine oppgaver som diakon så godt som noen jeg har sett noen gang. Han bærer regelmessig et fint og kort vitnesbyrd om at evangeliet er sant. Han er på alle måter slik en diakon bør være.
Under samtalen vår snakket Vova russisk og søster Olga oversatte. Hun fortalte meg at Vova var kommet for å fylle ut en søknad om å få reise ut som heltidsmisjonær. Jeg spurte uten antydning til smil: «Hvor gammel er han?»
Hun spurte og han svarte: «Nesten 14.»
Jeg beholdt fatningen og spurte: «Vet han at han må være 19 før han kan reise på misjon?»
Hun svarte: «Han vet det, men han ønsker ikke å være sen med å sende søknaden.»
Jeg forsikret dem om at det var god tid før vi trengte å sende misjonærsøknaden hans til Moskva og videre til Salt Lake City. Hverken grenspresidenten eller jeg skulle glemme når det var på tide for ham å fylle ut skjemaene. Jeg gikk bort til veggen hvor det hang bilder av de 44 misjonærene som var i Russland Vladivostok misjon. Jeg fortalte Vova at jeg var redd for at misjonspapirene kunne bli returnert hvis det viste seg at jeg anbefalte en 13 år gammel gutt til misjon.
Deretter forklarte jeg at siden han var på mitt kontor hvor jeg intervjuet misjonærene, mente jeg det var på sin plass å stille ham spørsmålene som vil bli stilt ham når han fyller 19, bare for å forsikre meg om at han for tiden var verdig til å reise på misjon. Så gjennomgikk jeg alle spørsmålene om verdighet som om Vova var en av mine heltidsmisjonærer, men jeg hoppet taktfull over gutt-pike-spørsmålene, for jeg mente han var for ung for dem. Dessuten ønsket jeg ikke å gjøre søster Olga forlegen.
Vova besvarte alle spørsmålene på behørig måte og med en visdom som kunne forventes av en som var dobbelt så gammel som ham. Ved nærmere ettertanke gjettet jeg meg til at han kunne ha spurt en av eldstene om hvilke intervjuspørsmål han kunne vente fra misjonspresidenten. Deretter fortalte jeg Vova at han kunne komme tilbake hvert halvår, så kunne vi gjenta intervjuprosessen.
Han spurte litt bekymret hva han skulle si for å la meg vite at han var klar til et nytt intervju om seks måneder. Gjennom søster Olga sa jeg til ham at det nå var på tide for ham å ha den første engelsk-leksjonen. Så sa jeg langsomt: «Dette er det du kan si til meg: “President, jeg er klar til mitt misjonærintervju.”»
Han gjentok tre ganger de viktige ordene han trengte å kunne.
Da jeg var klar til å avslutte intervjuet, ba Vova søster Olga stille meg et siste spørsmål. «President,» sa han, «hva vil du råde meg til å gjøre som forberedelse til misjonen?»
Jeg ble litt overrumplet. Få av mine modne eldster ville hatt visdom til å stille et så betimelig spørsmål. Jeg tenkte meg om et øyeblikk og ba ham så gjøre tre ting: For det første ba jeg ham lese i Skriftene hver dag. For det annet anbefalte jeg ham å be til sin himmelske Fader hver morgen og kveld. For det tredje ba jeg ham øve seg i engelsk.
Jeg innrømmer at det siste forslaget var litt egoistisk av meg, for jeg tenkte på hvor godt jeg ville like å snakke med ham på engelsk og stille ham spørsmål om det som lå ham på hjertet. Jeg foreslo at han skulle gå på det engelsk-kurset som misjonærene holdt gratis, men han sa at moren ikke ville la ham gå ut når det var blitt mørkt. Vi ble enige om at han skulle arbeide hardere hver dag i engelsktimene på skolen.
Da jeg senere så diakonene i korridoren etter kirketid, spurte jeg Vova om han ville gjenta for meg setningen han skulle bruke for å be om sitt neste intervju. Dette gjorde han bra. Til min store overraskelse fikk jeg så vite at alle de andre diakonene i grenen også hadde lært de magiske ordene. Hver enkelt sa mens de så rett på meg: «President, jeg er klar til mitt misjonærintervju!»
Ja, eksemplets makt! Gleden til en som var villig til å åpne sin munn og dele det han hadde lært med andre, var noe jeg prøvde å få alle mine misjonærer til å oppleve! Disse russiske diakonene var på veien mot fullkommenhet.
Mens jeg satt ved skrivebordet mitt, tenkte jeg på hva som kunne gjøres for å fremme misjonærarbeidet i Russland, dette veldige landet, om fem års tid når Vova er 19 år gammel og klar til å reise på misjon, hvis 2000 andre unge russiske diakoner forberedte seg på samme måte som Vova. Svaret finnes naturligvis i Alma 57. Der hadde en profet ved navn Helaman 2000 unge menn, og han klarte å utføre mirakler med gutter som hadde stor tro og hengivenhet og som var blitt undervist av sine mødre (se v. 21).
Tenk hvor velsignet den misjonspresidenten vil bli som får Vova som en av sine unge misjonærer.