Sett pris på råd fra dem som er nedtynget av år

Eldste Stephen B. Oveson

i De sytti

Måtte vi når vi studerer Skriftene, få økt innsikt i og større forståelse av vitnesbyrdets kraft, spesielt når det bæres av dem som er [nedtynget av år].

Mine kjære brødre og søstre, når vi forbereder oss til å lytte til president Hinckleys avslutningstale på denne storartede generalkonferansen, håper jeg inderlig at vi alle må føle hvor velsignet vi er som har mottatt fra Herrens profeter og apostler den samlede visdom og formaning som, hvis vi gir akt på den og følger den, vil hjelpe oss å legge kursen stadig nærmere vår Frelser. Vi burde være spesielt takknemlige for å få leve i en tid da våre kirkeledere, selv om mange av dem er godt opp i årene, fortsetter å motta den åpenbaring og inspirasjon som driver riket fremover fra dag til dag.

Som ung mann fikk jeg en meget sterk skriftlig formaning om å være en trofast og lydig sønn, og at jeg, etter hvert som jeg ble eldre og trengte råd og veiledning, skulle gå til mine foreldre, selv om de måtte være «tynget av år», for å få visdom, trøst og veiledning fra dem. Min far døde for over 20 år siden etter å ha vært en stor og eksemplarisk kilde til visdom gjennom hele mitt liv, og vi stedte nettopp min 101 år gamle mor til hvile ved siden av sin evige ledsager forrige mandag. I sitt 100. år bekreftet hun sitt livslange vitnesbyrd med disse ordene: «Evangeliet er en livsstil. Det er en del av planen for å hjelpe oss å unngå bitterhet. Mer enn noensinne tror jeg at dette livet er godt, men at neste liv er bedre.» («Growing Old Graciously: Lessons from a Centenarian», The Religious Educator 5, nr. 1 [2004]:11.) Min mor sa ofte at hun ba for meg og vår familie hver eneste dag. Etter hvert som hun kom stadig nærmere sløret, ble hennes bønner særlig inderlige og meningsfylte for meg. Begge mine foreldre, så vel som mine kjære svigerforeldre, holdt ut eller holder ut til enden i rettferdighet. De etterlater seg en arv av hengiven plikttroskap til etterfølgelse for alle sine etterkommere.

President Ezra Taft Benson er sitert i januar 1990-nummeret av Lys over Norge, hvor han sier: «Herren kjenner de eldre blant sitt folk og elsker dem. Slik har det alltid vært, og dem har han skjenket mange av sine største ansvarsoppgaver. I forskjellige evangelieutdelinger har han ledet sitt folk gjennom profeter som var langt opp i årene. Han har trengt alderens visdom og erfaring, den inspirerende ledelse fra dem som i mange år har vist seg trofaste overfor hans evangelium.» («Til de eldre i Kirken», s. 3.)

Disse tankene har fått meg til å reflektere over de store talene, velsignelsene, vitnesbyrdene og formaningene som profeter og apostler opp igjennom tidene har gitt oss, særlig når de selv har følt at de begynner å bli gamle eller har forberedt seg på å gå «all kjødets gang». Noen av disse avskjedsordene er blant våre mest bemerkelsesverdige og oftest siterte skriftsteder. For eksempel: I Moses 6:57 sier Enok utvetydig: «Derfor, lær dine barn at alle mennesker, hvor de enn måtte være, må omvende seg, ellers kan de på ingen måte arve Guds rike, for intet urent kan bo … i hans nærhet.» Disse grunnleggende prinsippene i evangeliet ble forkynt fra Adam og Evas dager og overlevert fra generasjon til generasjon, som Skriftene vitner om, gang på gang.

Josef som ble solgt til Egypt, etterlot seg disse ordene til Israels folk: «Jeg dør, men Gud skal visselig se til dere og føre dere ut av dette land til det land han med ed lovte Abraham, Isak og Jakob» (1. Mosebok 50:24).

Flere generasjoner senere, da Josefs profeti var ved å gå i oppfyllelse, velsignet Moses alle Israels stammer og overleverte lederskapets kappe til Josva, som ledet folket inn i det lovede land. Da han nærmet seg sine siste dager, etterlot Josva seg disse udødelige ordene: «Velg i dag hvem dere vil tjene … Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren» (Josva 24:15).

Senere profeter, som Jeremia, Jesaja og Malaki, etterlot seg like uutslettelige vitnesbyrd gjennom hele sin tjenestegjerning, idet de profeterte om Messias’ komme og hans uendelige forsoning.

Vi finner et tilsvarende mønster gjennom hele Mormons bok i den vekt som legges på de siste talene til Nephi, Jakob og kong Benjamin, hvis mektige preken førte til en forandring i hjertet for en hel nasjon, for ikke å nevne de mesterlige ordene til Abinadi, som talte frimodig i full visshet om at hans dager var talte: «Lær dem at forløsning kommer gjennom Kristus, Herren, som i sannhet er Den Evige Fader» (Mosiah 16:15). Listen fortsetter med Alma og hans sønn Alma, samt Helaman, Helamans sønn, som ga så uvurderlige råd til sine sønner: «Og nå, mine sønner, husk, ja, husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll … [som] er en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle» (Helaman 5:12).

Disse og de andre profetene i Mormons bok, heriblant Mormon selv, skrev for vår tid, i visshet om at vi ville trenge deres kunnskap og visdom for å hjelpe oss gjennom denne farefulle tiden. Mormons bok slutter med Moronis, Mormons sønns, uforlignelige oppfordring: «Ja, kom til Kristus og bli fullkommengjort i ham, og nekt dere all ugudelighet. Og hvis dere nekter dere all ugudelighet og elsker Gud av hele deres makt, sinn og styrke, da er hans nåde tilstrekkelig for dere» (Moroni 10:32).

Vi har lignende «siste vitnesbyrd» i Det nye testamente, for eksempel som Paulus’ store uttalelse: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen» (2. Timoteus 4:7), idet han vitnet om at han hadde holdt ut til enden.

Vi får stor innsikt i utviklingen til den mektige seniorapostelen Peter i hans uttalelse: «Ikle dere ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid» (1. Peter 5:5-6).

Men den største personen gjennom alle tider å lære av, er den oppstandne Herren selv. Han befalte sine apostler og tilhengere: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» (Matteus 28:19-20).

Hvilket vell av overbevisning og kunnskap disse samlede skriftene gir oss. Kan vi finne inspirerende fellesnevnere i dem alle? Jeg mener de er lette å gjenkjenne:

At Kristus, Guds Sønn, lever og er vår Frelser og Forløser.
At vi skulle følge ham og vise vår kjærlighet til ham ved å minnes ham og ydmykt holde hans bud.
At vi, gjennom hans forsoning, er i stand til å omvende oss og bli renset.
At vi er hans paktsfolk og alltid skulle holde de paktene vi har inngått.
At vi må spre hans evangelium over hele verden.
At vi skulle ha tro, omvende oss, bli døpt, motta Den hellige ånd og holde ut til enden.

I vår evangelieutdeling gjentar gjenopprettelsens profeter gang på gang disse samme prinsippene. I John Taylors læresetninger lærer vi: «Som Menneskesønnen utholdt han alt det som var mulig for kjøtt og blod å utholde. Som Guds Sønn triumferte han over alt og steg opp til Guds høyre hånd for alltid.» («De kjenner ham: Guds profeter i de siste dager vitner om Kristus», Lys over Norge, april 1993, s. 6.)

En av mine favoritter, fra president Spencer W. Kimball: «Til vitnesbyrdene til disse mektige menn og apostler i fordums tid – våre brødre som virket for den samme Mester – føyer jeg mitt eget vitnesbyrd. Jeg vet at Jesus Kristus er Sønn av den levende Gud og at han ble korsfestet for verdens synder. Han er min venn, min Frelser, min Herre og min Gud. Av hele mitt hjerte ber jeg om at de hellige må … oppnå en evig arv sammen med ham i celestial herlighet.» («Et evig håp i Kristus», Lys over Norge, april 1979, s. 128.)

Vår profet i dag, president Gordon B. Hinckley, fortsetter å lede oss med sin mektige overbevisning, som han nylig erklærte i en tale under en stavskonferanse: «Jeg har et vitnesbyrd, reelt, brennende og levende, om dette verks sannhet. Jeg vet at Gud, vår evige Fader, lever og at Jesus er Kristus, min Frelser og min Forløser. Det er han som står i spissen for denne kirken. Alt jeg ønsker er å fremme dette verk slik han vil at det skal fremmes.» («Inspirerende tanker», Liahona, okt. 2003, 5.)

Som oppsummering av vitnesbyrdene til alle apostler og profeter både i nyere og fordums tid, har vi profeten Joseph Smiths udødelige ord:

«Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever!

For vi så ham, ja, ved Guds høyre hånd, og vi hørte røsten bære vitnesbyrd om at han er Faderens Enbårne.» (L&p 76:22-23.)

Jeg ønsker å tilføye min egen ydmyke bekreftelse av sannheten av de forannevnte vitnesbyrdene. Jeg vet at vår himmelske Fader bokstavelig er våre ånders Fader og at Jesus Kristus er vår Frelser, vår Forløser, vår Herre, og hvis vi adlyder hans bud, vår Venn (se Johannes 15:14). Måtte vi når vi studerer Skriftene, få økt innsikt i og større forståelse av vitnesbyrdets kraft, spesielt når det bæres av dem med stor visdom og fremskreden alder, er min bønn, i Jesu Kristi navn, amen.