Et verk jeg skulle utføre
Herren sendte en engel til Joseph Smith for å fortelle ham at han skulle utføre et verk. Dette verket fortsetter i dag med oss.
Jeg husker en familiens hjemmeaftenleksjon da jeg var liten og min far fortalte oss om engelen Moronis besøk til profeten Joseph Smith. Han sa at etter en oppriktig bønn viste en engel seg ved Josephs seng. Engelen var et sendebud fra Gud, hans navn var Moroni, og han fortalte Joseph at Gud hadde et verk han skulle utføre (se Joseph Smith – Historie 1:33). Jeg husker at min far sa: «Joseph sa ikke: “Å nei, engel, jeg ville bare vite hvilken kirke som var sann. Jeg visste ikke at jeg måtte gjøre noe!”» Men selvfølgelig måtte Joseph gjøre noe. Han hadde et spesielt kall fra Herren.
Det Joseph gjorde var utrolig. Han begynte livet som en vanlig bondegutt, men gjennom ham ble Mormons bok bragt frem og oversatt, prestedømmet og dets nøkler ble gjengitt til jorden, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ble organisert, og hellige templer begynte å bli bygget. På grunn av Joseph Smith er alle de ordinanser som vår himmelske Faders barn trenger for å bli frelst, nå på jorden. Dette var den miraklenes tid som omtales i Moroni (se Moroni 7:35-37), og det store og strålende verk som ble forutsagt til Nephi for mange århundrer siden (se 1. Nephi 14:7).
Det verk som Joseph innledet, ble videreført av Kirkens første medlemmer som hadde tro på Herren Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium. Ved deres innsats begynte Jesu Kristi evangelium å utbres over hele jorden. De utførte i sannhet et strålende verk.
Men miraklenes tid er ikke over, og det strålende verket fortsetter fremdeles. Da vi ble døpt, ble vi alle en del av dette verket.
Når jeg i året som har gått, har besøkt medlemmer av Kirken, har jeg sett at Herrens pakt blir opprettet på jorden gjennom enkle menneskers tro og gjerning (se L&p 1:17-23).
Det er en ung kvinne i Korea som er det første medlem av Kirken i sin familie. Hun holdt sin velbrukte Personlig fremgang-bok i hånden og sa at hun drømte om å få en evangelieorientert familie. En Unge kvinners president i Armenia følger trofast Unge kvinners program selv om hun ikke har Kirkens instruksjonshåndbok på sitt eget språk.
Medlemmer i Russland reiser regelmessig til templet. De sparer sine rubler og reiser i dagevis med buss, tog og båt for å komme til nærmeste tempel i Sverige.
Min ni år gamle niese Kimberly snakket så begeistret om Kirken til sin venninne at venninnen sa: «Jeg har lyst til å bli med i din kirke. Hvor melder jeg meg inn?»
De unge mennene og unge kvinnene i min egen menighet får lederegenskaper og -ferdigheter. De er villige til å synge, spille musikkinstrumenter, holde taler, delta i tjenesteprosjekter og mye annet for å være en del av dette strålende verk.
Så var det den unge mannen i Bogotá som sa: «Jeg taler på vegne av de unge mennene i Colombia. Vi er verdige, og vi forbereder oss til å tjene!»
Jeg har vært på steder der Kirken er liten og der det er mange medlemmer, der den er ny og der den er vel etablert, men det ansvar enhver av oss har, er det samme: vi er en del av Jesu Kristi sanne, gjengitte evangelium. Vi har et verk å utføre. Vi tjener på enkle måter, vårt vitnesbyrd vokser, og vi er en del av denne miraklenes tid.
Jeg har selv vært vitne til det gjengitte evangeliums mirakel. Da jeg var liten pike, flyttet min familie til São Paulo i Brasil, der min far var blitt kalt til å presidere over den brasilianske misjon. Det var en spennende tid for meg og et fint sted å vokse opp. En lek mine brødre og jeg likte, var å kle oss ut og late som vi var misjonærer. Vi tilbragte timer med å skrible ned våre egne misjonærbrosjyrer og «forkynne» og «forflytte» over hele gårdsplassen. I fem år dreide kveldens samtaler rundt middagsbordet seg om misjonærarbeid, og jeg lyttet oppmerksomt til historier om tro som misjonærer fortalte. Selv i den alderen visste jeg at jeg var delaktig i et stort verk.
Det var bare omkring 3000 medlemmer av Kirken i Brasil da vi kom dit. Jeg husker at jeg var i en svært liten Primær sammen med noen få andre barn. Vi sang de samme fem sangene hver uke, for det var de eneste som var oversatt til portugisisk. To av mine yndlingssanger var «A Luz Divina», eller «Guds klare lys» (Salmer, nr. 192) og noe om en kanin midt ute i skogen (se «The Little Rabbit», Children’s Friend, juni 1955, 257).
På mange måter lignet våre erfaringer på de tidlige pionerers. Vi hadde ikke salmebøker eller bilder, heller ikke leksjonsbøker sendt fra Kirkens hovedkvarter. Alt som trengtes for å undervise i evangeliet på portugisisk, ble skrevet og trykt i misjonshjemmet vårt. Alle, også barna, måtte hjelpe til med å sette sammen nyhetsbrev fra misjonen og leksjoner. Det var ingen som sendte Kirken til oss. Profeten sendte oss ikke stavspresidenter eller biskoper. Han sendte ikke Hjelpeforenings-presidenter eller ungdomsprogrammer. Kirken i Brasil ble laget av samme materiale som pionerene begynte med. Materialet som Kirken skulle bygges med, var i folket.
I løpet av våre år i Brasil opplevde vi stor vekst i Kirken. Tusener ble siste-dagers-hellige. Snart ble misjonen delt, distrikter og grener ble organisert, og nye møtehus ble bygget. De nye medlemmene var entusiastiske, og de vokste i tro og fikk mer erfaring i evangeliet.
Det gikk mange år, og så ifjor reiste jeg tilbake til Brasil for å overvære gjeninnvielsen av São Paulo tempel. Da fikk jeg vite at det var 187 staver i Brasil. Det er nå 26 misjoner, 4 templer og nesten 1 million medlemmer der. Tenk dere min overraskelse da jeg gikk inn på en stadion hvor det var mer enn 60 000 medlemmer som var kommet for å høre president Gordon B. Hinckley og feire tempelinnvielsen. For meg var det et mirakel å se tusener unge danse og synge sammen. Mens jeg så på denne glade markeringen, gjentok jeg for meg selv: «Dette er utrolig! Dette er et mirakel! Hvordan har dette miraklet skjedd?»
Jeg undret meg hele natten over det jeg hadde sett. Så under tempelinnvielsen neste morgen traff jeg igjen min Primær-lærer, søster Gloria Silveira. Da forsto jeg hvordan miraklet hadde kommet i stand. Som ny konvertitt og uten tidligere erfaring i Kirken var søster Silveira kommet til Primær forberedt til å bære sitt enkle vitnesbyrd og lære meg trosartiklene på portugisisk. Hun og hen- nes mann, Humberto, er fremdeles trofaste. De har hatt mange kall i Kirken gjennom årene, og de tjener fremdeles. Da jeg så søster Silveira, innså jeg at Kirken i Brasil har vokst på grunn av henne og tusener andre som henne. Hun og bror Silveira er representative for mennesker overalt som har tro på Herren Jesus Kristus og hans evangelium. De har vokst i kunnskap og ferdighet, og de har tjent i Kirken (se L&p 88:80). De har delt evangeliet med venner (se L&p 30:5). De arbeider i templet (se L&p 138:48). De lærte sine barn riktige prinsipper (se L&p 68:28). Av deres 43 etterkommere har 15 vært på heltidsmisjon. Deres barnebarn gifter seg nå i templet, og deres oldebarn er fjerde generasjon i familien Silveira som er med i det strålende verk som Joseph Smith innledet. På grunn av dem har troen tiltatt på jorden. De er et eksempel på det mirakel Herren talte om da han sa at hans evangelium skulle forkynnes av de svake og enfoldige (se L&p 1:23), og at ved små og enkle midler kan store ting skje (se 1. Nephi 16:29).
Herren sendte en engel til Joseph Smith for å fortelle ham at han skulle utføre et verk. Dette verket fortsetter i dag med oss og ledes av president Gordon B. Hinckley, en levende profet, som har sagt: «Dette verk er strålende. Det vil være til velsignelse for enhver mann, kvinne, gutt og pike som aksepterer det.» («Misjonærtjeneste», Verdensomspennende opplæringsmøte for ledere, 11. jan. 2003, 21.) «Gud være lovet for sin strålende tildeling av vitnesbyrd, myndighet og lære som er forbundet med denne gjenopprettede Jesu Kristi Kirke.» («Den enestående grunnvoll for vår tro», Liahona, november 2002, 81.) I Jesu Kristi navn, amen.