2005
Vennlighet
Mai 2005


Vennlighet

Vennlighet er kjernen i et celestialt liv. Det er med vennlighet en Kristus-lik person behandler andre.

For mange år siden da jeg ble kalt til biskop, ønsket jeg at biskopsrådet skulle besøke de mindre aktive i Kirken for å se om det var noe vi kunne gjøre for å bringe evangeliets velsignelser inn i deres liv.

En dag besøkte vi en mann i 50-årene som var en vel ansett mekaniker. Han sa at siste gang han var i kirken, var som liten gutt. Noe hadde hendt den dagen. Han hadde vært uskikkelig i klassen og lagde mer bråk enn han burde. Læreren ble sint, slepte ham ut av klassen og ba ham om ikke å komme tilbake.

Det gjorde han heller aldri.

Det forundret meg at et uvennlig ord uttalt over 40 år tidligere kunne ha slik en gjennomgripende virkning. Men det hadde det. Og som et resultat hadde denne mannen aldri gått i kirken igjen. Det hadde heller ikke hans kone eller barn.

Jeg ba ham om unnskyldning og sa hvor lei meg jeg var for at han hadde blitt behandlet slik. Jeg sa hvor leit det var at ett forhastet ord for så lenge siden skulle forhindre hans familie i å nyte de velsignelsene som kommer av aktivitet i Kirken.

«Etter 40 år,» sa jeg, «er det på tide at Kirken ordner opp.»

Jeg gjorde mitt beste for å få dette til. Jeg forsikret ham om at han var velkommen og at vi trengte ham. Jeg ble glad da denne mannen og hans familie til slutt kom tilbake til kirken og ble sterke og trofaste medlemmer. Denne gode broren ble en spesielt effektiv hjemmelærer fordi han forsto at noe så lite som et uvennlig ord kunne få konsekvenser for et helt liv og kanskje lenger.

Vennlighet er kjernen i storhet og det grunnleggende karaktertrekket til de beste mennene og kvinnene jeg har møtt. Vennlighet er et pass som åpner dører og former venner. Den bløtgjør hjerter og former forhold som kan vare et helt liv.

Vennlige ord er ikke bare oppbyggende i det øyeblikket de uttales, men de kan bli med oss i mange år. En dag mens jeg gikk på college, ble jeg gratulert av en mann som var syv år eldre enn meg, med min prestasjon under en fotballkamp. Han sa ikke bare hvor godt jeg hadde gjort det i kampen, men han hadde sett at jeg hadde vist god sportsånd. Selv om denne samtalen fant sted for over 60 år siden, og selv om det er høyst usannsynlig at han som roste meg, husker denne samtalen, husker jeg ennå de vennlige ordene jeg fikk høre den dagen av Gordon B. Hinckley, som senere ble Kirkens president.

Egenskapene omtenksomhet og vennlighet er uadskillelig knyttet til president Hinckley. Da min far døde i 1963, var president Hinckley den første som kom hjem til oss. Jeg glemmer aldri hans vennlighet. Han ga min mor en velsignelse og lovet blant annet at hun hadde mye å se frem til og at hun ville få et godt liv. Disse ordene har trøstet min mor og meg, og jeg kommer aldri til å glemme hans vennlighet.

Vennlighet er kjernen i et celestialt liv. Det er med vennlighet en Kristus-lik person behandler andre. Vennlighet skulle gjennomsyre alle våre ord og handlinger på arbeidet, på skolen, i kirken og særlig i våre hjem.

Jesus, vår Frelser, var personifiseringen av vennlighet og medlidenhet. Han helbredet de syke. Han brukte mye av sitt liv på å betjene den ene eller de mange. Han talte medfølende til kvinnen fra Samaria som ble sett ned på av mange. Han instruerte sine disipler om å la de små barn komme til ham. Han var vennlig mot alle som hadde syndet. Han fordømte bare synden, men ikke synderen. Han lot tusenvis av nephitter komme frem og kjenne på naglemerkene på hans hender og føtter. Men hans vennligste handling var hans sonoffer som befridde alle fra dødens virkning, og alle fra syndens virkning på betingelse av omvendelse.

Profeten Joseph Smith var et eksempel på vennlighet mot alle, både unge og gamle. Et barn som fikk føle profetens vennlighet, mintes:

«Min eldre bror og jeg var på vei til skolen, som lå nær bygningen som var kjent som Josephs teglstensbutikk. Det hadde regnet dagen før, og bakken var svært gjørmete, spesielt langs den gaten. Min bror Wallace og jeg satte begge [føttene] fast i gjørmen og kom ikke løs. Små barn som vi var, begynte vi naturligvis å gråte, ettersom vi trodde vi måtte bli der. Men da jeg kikket opp, så jeg alle barns kjærlige venn, profeten Joseph Smith, komme mot oss. Han fikk oss snart opp på høyere og tørrere grunn. Deretter bøyde han seg ned og fjernet gjørmen fra våre små, tunge sko, tok lommetørkleet sitt opp fra lommen og tørket våre tårevåte ansikter. Han talte vennlig og oppmuntrende til oss og sendte oss av gårde til skolen glade og fornøyde.»1

Ingenting kan erstatte vennlighet i hjemmet. Dette lærte jeg av min far. Han lyttet alltid på mors råd. Dermed ble han også en bedre, klokere og snillere mann.

Jeg har prøvd å følge min fars eksempel ved å lytte til min hustrus synspunkter. Jeg setter pris på hennes meninger. Når for eksempel min kone innleder en setning med ordene: «Jeg ville trodd at du ville …» følger jeg straks med og begynner å tenke etter om det er noe jeg kan ha gjort galt. Det hender at jeg allerede før min hustru har fullført setningen, har planlagt min fantastiske unnskyldning.

Min hustru er virkelig et eksempel på vennlighet, mildhet og medlidenhet. Hennes innsikt, råd og støtte har vært uvurderlig for meg. På grunn av henne er jeg også blitt en klokere og snillere mann.

Det du sier, stemmeleiet, sinnet eller roen i dine ord, disse tingene blir lagt merke til av dine barn og andre. De ser og lærer både de vennlige og de uvennlige tingene vi sier eller gjør. Ingenting avdekker vårt sanne jeg bedre enn hvordan vi behandler hverandre i hjemmet.

Jeg lurer ofte på hvorfor noen føler at de må kritisere andre. De får det vel i blodet, og det blir så naturlig at de ofte ikke engang tenker over det. De synes å kritisere alle – måten søster Jones leder musikken på, måten bror Smith holder en leksjon eller steller hagen.

Selv når vi ikke tror vi gjør noen skade med våre kritiske bemerkninger, får det ofte konsekvenser. Jeg blir minnet om en gutt som ga en bidragskonvolutt til sin biskop og sa den var til ham. Biskopen, som brukte dette som en undervisningsmulighet, forklarte for gutten at han skulle ha angitt på bidragsseddelen om det gjaldt tiende, fasteoffer eller noe annet. Gutten insisterte på at pengene var til biskopen personlig. Da biskopen spurte hvorfor, svarte gutten: «Fordi min far sier du er en av de fattigste biskopene vi har hatt.»

Kirken er ikke et sted hvor fullkomne mennesker kommer sammen for å si noe fullkomment, tenke fullkomne tanker eller ha fullkomne følelser. Kirken er et sted hvor ufullkomne mennesker kommer sammen for å gi hverandre oppmuntring, støtte og tjeneste mens vi streber etter å vende tilbake til vår himmelske Fader.

Hver enkelt av oss slår inn på forskjellige veier på jorden. Alle går fremover i sitt eget tempo. Fristelser som plager din bror, er kanskje slett ingen utfordring for deg. Sterke sider du har kan virke som en umulighet for en annen.

Se aldri ned på dem som er mindre fullkomne enn deg. Bli aldri irritert fordi en annen ikke kan sy like bra som deg, ikke kan kaste like bra eller ro eller hakke like bra som deg.

Vi er alle barn av vår himmelske Fader. Vi er her i samme hensikt, nemlig å lære å elske ham av hele vårt hjerte, vårt sinn og vår styrke, og å elske vår neste som oss selv.2

En måte du kan måle din verdi i Guds rike på, er å spørre: «I hvilken grad hjelper jeg andre til å leve opp til sine muligheter? Støtter jeg andre i Kirken, eller kritiserer jeg dem?»

Hvis du kritiserer andre, svekker du Kirken. Hvis du bygger andre opp, bygger du opp Guds rike. Slik vår himmelske Fader er vennlig, skulle vi også være vennlige mot andre.

Eldste James E. Talmage, en mann som huskes for sine doktrinære læresetninger, viste stor vennlighet mot en nabofamilie i vanskeligheter. De var totalt fremmede for ham. Før han ble apostel, som ung far, ble han oppmerksom på de store lidelsene i en nabos hjem, hvis store familie var rammet av den fryktede sykdommen difteri. Han brydde seg ikke om at de ikke var medlemmer av Kirken. Hans vennlighet og nestekjærlighet drev ham til handling. Hjelpeforeningen prøvde fortvilet å finne noen som kunne hjelpe, men ingen ville fordi sykdommen var så smittsom.

Da han kom dit, fant James ett lite barn som allerede var dødt, og to andre som led kraftig på grunn av sykdommen. Han skred øyeblikkelig til verket og gjorde rent i det skitne huset, klargjorde det lille liket for begravelse og vasket og hjalp de andre syke barna. Han brukte en hel dag på dette. Da han kom tilbake neste morgen, så han at enda et barn hadde dødd den natten. Et tredje barn led fortsatt fryktelig. Han skrev i dagboken sin: «Hun klynget seg til halsen min mens hun ofte hostet [bakterier] mot ansiktet og klærne mine… Men jeg kunne ikke legge henne fra meg. Den siste halvtimen før hun døde, vandret jeg omkring på gulvet med den lille i mine armer. Hun døde i smerter kl. 10.» Alle de tre barna døde i løpet av 24 timer. Han hjalp så familien med begravelsesarrangementet og talte ved gravene deres.3 Alt dette gjorde han for en familie med fremmede. For et eksempel på Kristus-lik vennlighet!

Når vi er fylt av vennlighet, er vi ikke dømmende. Frelseren sa: «Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere bli ettergitt.»4 Han sa også at «med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt.»5

«Men,» spør dere, «hva om folk er uforskammet?»

Vær glad i dem.

«Og hvis de er ubehagelige?»

Vær glad i dem.

«Men hva om de fornærmer meg? Jeg må da gjøre noe da?»

Vær glad i dem.

«Opprørske?»

Svaret er det samme. Vær vennlig. Vær glad i dem.

Hvorfor? I Skriftene sa apostelen Judas at vi skulle ha barmhjertighet mot noen og være utslagsgivende.6 Hvem vet hvor stor innflytelse vi kan få om vi bare er vennlige?

Mine brødre og søstre, Jesu Kristi evangelium favner om mer enn jordelivet. Vårt arbeid her er bare en skygge av større og ufattelige ting som skal komme.

Himmelen åpnet seg for profeten Joseph Smith. Han så den levende Gud og hans Sønn Jesus Kristus.

I dag vandrer en profet, president Gordon B. Hinckley, om på jorden og gir rettledning for vår tid.

Slik vår himmelske Fader elsker oss, skulle vi også elske hans barn.

Måtte vi være forbilder på vennlighet. Måtte vi alltid leve opp til Frelserens ord: «Av dette skal dere kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.»7 Disse sannhetene vitner jeg om i Jesu Kristi hellige navn, amen.

Noter

  1. Margarette McIntire Burgess, i Juvenile Instructor, 15. jan. 1892, 66-67.

  2. Se Markus 12:30-31.

  3. Se John R. Talmage: The Talmage Story: Life of James E. Talmage—Educator, Scientist, Apostle (1972), s. 112-114.

  4. Lukas 6:37.

  5. Matteus 7:2.

  6. Se Judas 1:22.

  7. Johannes 13:35.