Konstante sannheter for skiftende tider
Vi, som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, må motstå de farer som omgir oss og våre familier.
Mine kjære brødre og søstre, både dere jeg ser og dere som er forsamlet utover verden, jeg ber om deres tro og bønner når jeg skal utføre mitt oppdrag og det privilegium det er å tale til dere.
Jeg begynner med å rose dere alle. I vår utfordrende verden er Kirkens ungdom de beste noensinne. Den tro, tjeneste og de gjerninger våre medlemmer gir til kjenne, er prisverdig. Vi er et folk fylt av bønn og tro som alltid søker å være anstendige og ærlige. Vi tar vare på hverandre. Vi prøver å vise vår neste kjærlighet.
Men, for at vi ikke skal blir selvtilfredse, vil jeg sitere fra 2. Nephi i Mormons bok.
«På den dag skal [djevelen] … lulle dem inn i en verdslig trygghet, så de sier: Alt er vel i Sion, ja, Sion trives, alt er vel. Og på denne måten bedrar djevelen deres sjeler.»1
Noen har sagt at vårt selvtilfredshets-tre har mange grener, og hver vår springer flere knopper ut i blomst.
Vi har ikke råd til å være selvtilfredse. Vi lever i farlige tider. Tegnene ses overalt. Vi er ytterst oppmerksomme på de negative strømninger i samfunnet som sniker seg inn på tradisjonelle familier. Til tider fremstiller TV og filmer verdslige og umoralske helter og heltinner og forsøker å fremheve enkelte skuespillere som idealer, mens deres liv er alt annet enn eksemplariske. Hvorfor skulle vi følge en blind veiviser? Radioer gjaller ut en masse nedsettende musikk med vulgære tekster, farlige oppfordringer og beskrivelser av nær sagt all tenkelig ondskap.
Vi, som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, må motstå de farer som omgir oss og våre familier. Til hjelp med denne beslutningen gir jeg en rekke forslag og noen eksempler fra mitt eget liv.
Jeg begynner med familiens hjemmeaften. Vi har ikke råd til å neglisjere dette himmel-inspirerte programmet. Det kan gi åndelig vekst til hvert familiemedlem, hjelpe ham eller henne til å stå imot de fristelser som fins overalt. Det man lærer i hjemmet, er det som varer lengst. Som president Gordon B. Hinckley og hans forgjengere har uttalt: «Hjemmet er grunnleggende for en rettferdig livsførsel, og intet annet kan erstatte det eller ivareta dets helt nødvendige funksjon.»2
Dr. Glenn J. Doman, en kjent forfatter og medisinsk autoritet, skrev: «Det nyfødte barnet er en nesten nøyaktig kopi av en tom … datamaskin, om enn datamaskinen overlegen på nesten alle områder… Det som legges inn i barnets [hjerne] de første åtte årene av dets liv, vil med sannsynlighet bli der… Hvis man legger inn feilinformasjon i barnets sinn [i denne perioden], er det ytterst vanskelig å slette den.» Dr. Doman tilføyde at den mest mottakelige alderen i et menneskes liv er når det er to eller tre år.3
Jeg liker denne tanken: «Ditt sinn er et skap, og du fyller hyllene.» La oss forvisse oss om at våre skaphyller, og våre familiemedlemmers hyller, er fulle av ting som vil trygge våre sjeler og gjøre oss rustet til å vende tilbake til vår Fader i himmelen. Slike hyller skulle være velfylte med kunnskap om evangeliet, tro, bønn, kjærlighet, tjeneste, lydighet, eksempel og vennlighet.
Så vil jeg si litt om gjeld. Det ligger i tiden å låne, vi får mengder av tilbud om kredittkort i posten hver uke. Vanligvis tilbyr de svært lav rente, og det kan gjelde for en kortere periode, men det man vanligvis ikke er klar over, er at etter den tid øker renten drastisk. Jeg vil dele med dere en uttalelse av president J. Reuben Clark jr., som for mange år siden var medlem av Det første presidentskap. Den inneholder en tidløs sannhet. Han sa:
«Det er en regel i finansverdenen over hele jorden at man må betale renter av lånte penger…
Renter sover aldri, de blir aldri syke og dør aldri. De blir aldri innlagt på sykehus, de arbeider på søn- og helligdager og tar aldri ferie. De reiser aldri på besøk og foretar heller ingen andre utflukter. De morer seg aldri, blir aldri permittert eller oppsagt på arbeidet. De har aldri kortere arbeidsdag. …Når du en gang har satt deg i gjeld, er rentene din trofaste følgesvenn hvert eneste minutt både dag og natt. Du kan ikke unngå dem eller slippe bort fra dem, og du kan ikke avskjedige dem. De gir ikke etter hverken for trygling, befaling eller ordre, og hver gang du kommer i deres vei, krysser deres kurs eller unnlater å oppfylle deres krav, knuser de deg.»4
Mine brødre og søstre, jeg er forferdet over reklame jeg ser og hører som tilbyr forbrukslån til huskjøp. Enkelt sagt er dette 2. prioritets pantelån på bolig. Hensikten med å reklamere for slike lån er å friste oss til å låne mer for å få mer. Det som aldri nevnes, er det faktum at hvis man ikke skulle være i stand til å klare denne «annen» nedbetaling på huset, risikerer man å miste huset.
Unngå den filosofi og unnskyldning at det som før var luksus, nå er nødvendigheter. De er ikke nødvendigheter med mindre vi selv gjør dem til det. Mange av dagens unge ektepar ønsker å starte med flere biler og samme slags hus som mor og far arbeidet et helt liv for å skaffe. Følgelig havner de i langsiktig gjeld på grunnlag av to inntekter. Kanskje oppdager de for sent at forandringer inntreffer, kvinner får barn, sykdom kommer snikende til noen familier, man mister jobben, det skjer naturkatastrofer og andre ting, og man greier ikke lenger å betale pantelånet som er basert på to inntekter.
Det er nødvendig at vi lever innenfor rammen av våre midler.
Så har jeg følt meg tilskyndet til å tale til mødre, fedre, sønner og døtre.
Jeg vil si til enhver mor, enhver far – vær en god lytter. Kommunikasjon er så livsviktig i dag i vår travle verden. Ta deg tid til å lytte. Og til dere barn, snakk med deres mor og far. Det kan være vanskelig å innse det, men deres foreldre har gjennomgått mange av de samme utfordringene som dere har i dag. Ofte ser de det store bildet mye tydeligere enn dere kan. De ber for dere hver dag og har rett til inspirasjon fra vår himmelske Fader for å gi dere råd og veiledning.
Mødre, del på huslige plikter. Det er ofte lettere å gjøre alt selv enn å overtale barna til å hjelpe til, men det er så nødvendig at de lærer betydningen av å gjøre sin del.
Fedre, jeg vil råde dere til å vise deres hustru kjærlighet og vennlighet. Vær tålmodig overfor dine barn. Ikke overdriv din gavmildhet, for de må lære å ta seg frem på egen hånd i verden.
Jeg vil oppmuntre dere til å være tilgjengelig for barna. Jeg har hørt det bli sagt at ingen mann, når døden nærmer seg, noen gang har sagt at han ønsket han hadde tilbragt mer tid på kontoret.
Jeg liker følgende eksempel, hentet fra en artikkel med tittelen «En dag på stranden» av Arthur Gordon. Han sa:
«Da jeg var i 13-årsalderen og min bror 10, hadde far lovet å ta oss med på sirkus. Men ved lunsjtid kom det en telefon: en presserende sak krevde hans nærvær nede i byen. Vi stålsatte oss mot skufelsen. Så hørte vi ham si: “Nei, jeg kommer ikke ned. Det må vente.”
Da han kom tilbake til bordet, smilte mor [og sa]: “Sirkuset kommer tilbake, vet du.”
“Det vet jeg,” sa far. “Men ikke barndommen.”»5
Mine brødre og søstre, tiden sammen med deres barn glir av sted. Utsett ikke samværet med dem nå. En annen har sagt det slik: Lev kun for morgendagen, og du kommer til å ha en mengde tomme gårsdager i dag.6
Foreldre, hjelp deres barn å sette seg mål for skolegang og yrke. Lær deres sønner manérer og respekt for kvinner og barn.
President Hinckley har sagt: «Den opplæring vi gir en ny generasjon, vil være bestemmende for hvordan verden vil være om noen år. Hvis dere er bekymret for fremtiden, se da til hvordan dere oppdrar deres barn.»7
Apostelen Paulus’ uttalelse til hans kjære Timoteus vil være passende: «Vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet!»8
Foreldre, lev slik at deres barn vil se dere som et eksempel verdig til etterfølgelse.
Jeg formaner alle familier: Søk deres herkomst. Det er viktig å kjenne, i den grad det er mulig, de som kom før oss. Vi oppdager noe om oss selv når vi lærer om våre forfedre.
Jeg husker at jeg som gutt hørte om hva som skjedde mine aner på Miller-siden. Våren 1848 sluttet mine tippoldeforeldre, Charles Stewart Miller og Mary McGowan Miller, seg til Kirken i sitt hjemland, Skottland, forlot sitt hjem i Rutherglen og reiste over Atlanterhavet. De kom frem til havnen i New Orleans og reiste oppover Mississippi til St. Louis i Missouri sammen med en gruppe hellige, og kom dit i 1849. Et av deres 11 barn, Margaret, ble min oldemor.
Da familien kom til St. Louis med planer om å tjene penger nok til å komme seg til Saltsjødalen, rammet en koleraepidemi området. Familien Miller ble hardt rammet. I løpet av to uker døde mor, far og to av deres sønner. Min oldemor, Margaret Miller, var 13 år gammel på den tiden.
På grunn av alle dødsfallene i området fantes det ikke kister å oppdrive – for noen pris. De eldste overlevende guttene demonterte familiens oksebinger for å snekre kister til sine døde familiemedlemmer.
De gjenlevende ni foreldreløse Miller-barna og mannen til en av de eldste døtrene forlot St. Louis våren 1850 med fire okser og én vogn, og kom til slutt frem til Saltsjødalen samme året.
Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til disse og andre edle forfedre som elsket evangeliet og som elsket Herren så høyt at de var villige til å ofre alt de hadde, til og med sitt eget liv, for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg er så takknemlig for tempelordinansene som binder oss sammen for all evighet.
Jeg understreker hvor nødvendig det arbeidet er som vi utfører i Herrens templer for våre avdøde slektninger.
For bare to måneder siden i dag kom medlemmer av min familie sammen i Salt Lake tempel for å utføre beseglinger for noen av våre avdøde forfedre. Dette var en av de mest åndelige erfaringer vår familie har hatt sammen, og vi ble enda mer glad i hverandre og føler oss mer forpliktet til å leve verdig vår arv.
For mange år siden da vår yngste sønn, Clark, tok en religionsklasse ved Brigham Young University, spurte læreren ham under en forelesning: «Clark, kan du nevne et eksempel på samvær med din far som du husker best?»
Læreren skrev senere til meg og fortalte om svaret Clark hadde gitt klassen. Clark sa: «Da jeg var diakon i Det aronske prestedømmet, dro far og jeg på fasanjakt til Malad i Idaho. Det var en mandag – den siste dagen i fasanjaktsesongen. Vi vandret gjennom mange enger på leting etter fasaner, men vi så bare noen få, og dem bommet vi på. Far så på klokken og sa til meg: “Clark, la oss ta patronene ut av våpnene og legge dem i grøften her. Så kneler vi ned og holder bønn.” Jeg tenkte at far ville be om å finne flere fasaner, men jeg tok feil. Han forklarte at eldste Richard L. Evans i De tolvs quorum var alvorlig syk og at klokken 12 denne spesielle mandagen skulle medlemmene i De tolvs quorum – uansett hvor de befant seg – knele ned og på en måte forenes i en inderlig troens bønn for eldste Evans. Vi tok av oss luene og ba.»
Jeg husker godt hendelsen, men jeg drømte ikke om at min sønn iakttok meg, og bygget sitt personlige vitnesbyrd.
Flere år senere hadde vi en ung avisgutt som ikke alltid leverte avisen slik han skulle gjøre det. Istedenfor å legge avisen på terrassen, slengte han den skjødesløst inn i buskene eller enda nærmere gaten. Noen på ruten hans bestemte seg for å sende et klageskriv. En dag kom en delegasjon til huset vårt og ba min hustru, Frances, om å skrive under på klagen. Hun avslo og sa: «Men han er jo bare en liten gutt, og avisene er så tunge for ham. Jeg ville aldri kritisere ham, for han gjør så godt han kan.» Men klagen ble undertegnet av mange av de andre på avisruten og sendt til guttens overordnede.
Ikke mange dager etter kom jeg hjem fra arbeidet og fant Frances i tårer. Da hun endelig klarte å si noe, fortalte hun at hun nettopp hadde fått vite at legemet til den lille avisgutten var blitt funnet i familiens garasje, der han hadde tatt sitt eget liv. Kritikken hadde åpenbart tårnet seg opp og hadde blitt for mye for ham. Hvor takknemlige vi var for at vi ikke hadde tatt del i kritikken. Hvilken verdifull lærepenge dette alltid har vært med hensyn til ikke å dømme og å alltid behandle andre med vennlighet.
Frelseren skulle være vårt eksempel. Slik det står skrevet, gikk han frem «i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker».9 Han «gikk omkring og gjorde vel … fordi Gud var med ham.»10
Husk at ofte fremstår Guds visdom som tåpelig for mennesker, men den største enkeltstående lekse vi kan lære i jordelivet, er at når Gud taler og mennesket adlyder, vil man alltid gjøre det som er riktig.
Måtte vi alltid følge Fredsfyrsten, som bokstavelig viste veien vi skal følge, for ved å gjøre det vil vi overleve disse turbulente tider. Hans guddommelige plan kan redde oss fra farer som omgir oss på alle kanter. Hans eksempel viser veien. Når han sto overfor fristelse, skydde han den. Da han ble tilbudt verden, avslo han. Da han ble bedt om å gi sitt liv, ga han det.
Tiden er inne. Dette er stedet. Må vi følge ham, er min bønn, i Jesu Kristi navn, amen.