Et hellig kall til å tjene
Når man utfører sin plikt, får man en følelse av lykke og fred.
Også jeg ønsker å si velkommen til dem som har blitt kalt til nye oppgaver under denne konferansen, og jeg gratulerer hjerteligst dem som har blitt avløst med heder fra sin tjeneste. Verket går fremover. Vi er glad i dere alle.
Mine brødre, det er en ære å få privilegiet å tale til dere i kveld. For en glede å se dette praktfulle konferansesenteret helt fullt av både unge og eldre som har Guds prestedømme. Jeg vet at lignende grupper er samlet rundt omkring i verden, og det gjør at jeg føler et overveldende ansvar. Jeg ber om at Herrens inspirasjon vil lede mine tanker og inspirere mine ord.
President Joseph F. Smith uttalte følgende om prestedømmet. Han sa: «Det hellige prestedømme er den myndighet som Gud har overdratt menneskene, ved hvilken man kan forkynne Guds vilje… Den er hellig og må holdes hellig av folket. De skulle ære og respektere den uansett hvem som har den.»1
Prestedømmets ed og pakt gjelder oss alle. For dem som bærer Det melkisedekske prestedømme, er det en erklæring om kravet til oss om å være trofaste og lydige mot Guds lover og å foredle de kallene som blir gitt oss. For dem som bærer Det aronske prestedømme, er det en erklæring om fremtidige plikter og ansvar, for at de kan forberede seg her og nå.
President Marion G. Romney, et tidligere medlem av Det første presidentskap, sa: «Enhver bærer av Det melkisedekske prestedømme skulle flittig og høytidelig gi akt på følgene av denne eden og pakten som han har inngått. Overholdes ikke dens forpliktelser, vil det utvilsomt medføre skuffelse, sorg og lidelse.»2
President Spencer W. Kimball la til: «Man bryter sin prestedømspakt ved å overtre bud – men også ved å unnlate å utføre sine plikter. Følgelig, for å bryte denne pakten behøver man ikke foreta seg noen ting.»3
En kjent prest sa: «Mennesker vil arbeide hardt for penger. De vil arbeide hardere for andre mennesker. Men mennesker vil arbeide aller hardest når de er engasjert i en sak … En plikt blir aldri verdig utført før den utføres av en som gladelig ville ha gjort mer om han kunne.»4
Når man utfører sin plikt, får man en følelse av lykke og fred. Poeten skrev:
Jeg sov og drømte at livet var glede.
Jeg våknet og så at livet var plikt.
Jeg handlet, og sannelig…
Plikt var glede.5
Pliktens kall kan komme i stillhet når vi som har prestedømmet, tar imot oppdrag vi får. President George Albert Smith, den beskjedne, men likevel så effektive lederen, sa: «Først og fremst er det deres plikt å lære hva Herren ønsker, og så ved [deres] hellige prestedømmes kraft og styrke foredle deres kall slik i deres medmenneskers nærvær … at folk vil være glad for å følge dere.»6
Hva vil det si å foredle et kall? Det vil si å bygge det opp i verdighet og betydning, å gjøre det hederlig og rosverdig i alle menneskers øyne, å gjøre det større og sterkere, å la lyset fra himmelen skinne gjennom det så andre mennesker kan se det.
Og hvordan foredler man et kall? Ganske enkelt ved å utføre den tjeneste som er forbundet med det. En eldste foredler kallet han er ordinert til som eldste, ved å lære hva hans plikter som eldste er, og deretter utføre dem. Som med en eldste er det også med en diakon, en lærer, en prest, en biskop og hver enkelt som har et embede i prestedømmet.
Poeten og forfatteren Robert Louis Stevenson ga oss følgende påminnelse: «Jeg vet hva glede er, for jeg har gjort godt arbeid.»
Brødre, la oss huske kong Benjamins råd: «Når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste.»7
La oss strekke oss ut for å redde dem som trenger vår hjelp og løfte dem opp på en høyere og bedre vei. La oss fokusere våre tanker om behovene til prestedømsbærere og deres hustruer og barn som har blitt mindre aktive. Måtte vi lytte til deres hjerters uuttalte budskap. Dere kjenner det nok igjen: «Led meg, før meg, gå du med meg, så jeg finner frem. Lær meg alt jeg gjøre må så himlen blir mitt hjem.»8
Reaktiveringsarbeidet er ingen oppgave for den dovne eller dagdrømmeren. Barn vokser, foreldre blir eldre, og tiden venter ikke på noen. Ikke utsett en tilskyndelse, men gjør noe med den, så vil Herren åpne veien.
Ofte kreves tålmodighetens himmelske dyd. Som biskop følte jeg meg en dag tilskyndet til å ringe en mann hvis hustru var noenlunde aktiv, i likhet med barna. Denne mannen hadde imidlertid aldri vist interesse. Det var en varm sommerdag da jeg banket på nettingdøren til Harold G. Gallacher. Jeg kunne se at bror Gallacher satt i stolen sin og leste avisen. «Hvem er det?» spurte han, uten å se opp.
«Din biskop,» svarte jeg. «Jeg har kommet for å bli kjent med deg og oppfordre deg til å komme på møtene sammen med familien din.»
«Nei, jeg er for opptatt,» lød det foraktelige svaret. Han så aldri opp. Jeg takket ham for at han hadde lyttet og gikk min vei.
Kort tid etter flyttet familien Gallacher til California. Årene gikk. Så, som medlem av De tolvs quorum, arbeidet jeg på kontoret en dag da sekretæren min ringte og sa: «En bror Gallacher som en gang tilhørte din menighet, vil gjerne snakke med deg.»
Jeg svarte: «Spør om det er den Harold G. Gallacher som bodde sammen med familien sin i Vissing Place, på hjørnet av West Temple og Fifth South.»
Hun sa: «Det er han.»
Jeg ba henne sende ham inn. Vi hadde en hyggelig samtale om hans familie. Han sa: «Jeg har kommet for å be om unnskyldning for at jeg ikke reiste meg fra stolen og slapp deg inn den sommerdagen for lenge siden.» Jeg spurte ham om han var aktiv i Kirken. Med et smil svarte han: «Jeg er rådgiver i biskopsrådet. Din invitasjon til å komme til kirken og mitt negative svar plaget meg slik at jeg bestemte meg for å gjøre noe med det.»
Harold og jeg snakket med hverandre ved en rekke anledninger før han døde. Familien Gallacher og deres barn hadde mange kall i Kirken.
President Stephen L. Richards, som var president David O. McKays rådgiver, erklærte: «Prestedømmet blir vanligvis ganske enkelt definert som “Guds kraft delegert til mennesket”.» Han fortsetter: «Jeg tror denne definisjonen er nøyaktig. Men av praktiske grunner liker jeg å definere prestedømmet relatert til tjeneste, og jeg kaller det ofte “den fullkomne plan for tjeneste”. Det er et redskap for tjeneste, og den mann som unnlater å bruke det, vil lett miste det, for det har blitt tydelig sagt oss ved åpenbaring at den som forsømmer det, “skal ikke være verdig til å bestå”.»9
I januar hadde jeg privilegiet å være vitne til en gjennomgripende tjenestegjerning for en kvinne som hadde bodd i min menighet da jeg var biskop for mange år siden. Hun heter Adele, og hun og hennes to voksne døtre – den ene av dem er funksjonshemmet – har i mange år bodd i Rose Park-området i Saltsjødalen. Adele, som er enke, har strevd økonomisk, og hennes liv har ofte vært vanskelig.
Jeg hadde blitt oppringt av en som arbeidet i organisasjonen Gingerbread House Project, og invitert til avdukningen av Adeles hjem. Renoveringen var gjennomført på litt over tre døgn av mange snille og storsinnede mennesker, som alle jobbet frivillig med materialer som var donert av en rekke lokale bedrifter. Under fornyelsen av sitt hjem hadde Adele og hennes to døtre oppholdt seg i en by mange mil unna, hvor de hadde blitt litt bortskjemt.
Jeg var tilstede da limousinen med Adele og hennes døtre kom. Gruppen som hadde ventet på dem, omfattet ikke bare familie og venner, men også mange av håndverkerne som hadde arbeidet dag og natt med prosjektet. Det var tydelig at de var fornøyd med resultatet og ivrige etter å se reaksjonen til Adele og hennes døtre.
Kvinnene gikk ut av bilen med bind for øynene. For et gripende øyeblikk det var da bindene ble fjernet og Adele og hennes døtre snudde seg og fikk se sitt nye hjem. De ble helt lamslått av det fantastiske arbeidet som var gjort, blant annet var det en ombygget fasade, et påbygg og et nytt tak. Det ytre så nytt og plettfritt ut. De klarte ikke å holde tårene tilbake.
Jeg fulgte Adele og andre inn i hjemmet og ble forundret over hva de hadde fått til for å forskjønne og forbedre omgivelsene. Veggene var malt, og gulvbelegget var skiftet. Det var nye møbler, nye gardiner, nye draperier. Kjøkkeninnredningen var skiftet. Det var nye benkeplater og nye hvitevarer. Hele huset var fornyet fra gulv til tak. Hvert rom var plettfritt og vakkert. Adele og døtrene var helt overveldet. Men like intense og rørende var ansiktsuttrykkene til dem som hadde arbeidet så innbitt med å fornye huset. Tårene rant da de så den gleden de hadde gitt Adele og døtrene. Ikke bare var en enkes bør blitt lettere, men utallige andre ble berørt i prosessen. Alle var bedre mennesker etter å ha deltatt i denne anstrengelsen.
President Harold B. Lee, en av de store lærerne i Kirken, ga oss dette lettforståelige rådet om prestedømmet: «Når en mann blir prestedømsbærer, blir han Herrens representant. Han skulle tenke på sitt kall som om han utførte et oppdrag for Herren.»10
Noen av dere er kanskje sjenerte av natur eller føler dere uskikket til å kunne ta imot et kall. Husk at dette arbeidet ikke bare er ditt og mitt. Det er Herrens arbeid, og når vi går Herrens ærend, brødre, har vi krav på Herrens hjelp. Husk at Herren vil forme ryggen i forhold til byrden som blir lagt på den.
Det formelle klasserommet kan iblant virke skremmende, men noe av den mest effektive undervisning finner ofte sted på andre steder enn i møtehuset eller klasserommet. Jeg husker godt en vår for noen år siden da medlemmer i min menighet og en nabomenighet tok med seg alle bærere av Det aronske prestedømme, som ivrig så frem til en årlig utflukt til minne om Det aronske prestedømmes gjengivelse. Ved denne anledningen reiste vi med buss 15 mil nordover til gravlunden i Clarkston, Utah. Der, i disse fredelige og vakre omgivelsene, samlet vi ungdommene rundt graven til Martin Harris, et av de tre vitnene til Mormons bok. Der vi sto rundt den vakre granittsøylen som markerer graven, talte eldste Glen L. Rudd, som da var biskop i den andre menigheten, om livet til Martin Harris og leste hans, Oliver Cowderys og David Whitmers vitnesbyrd i Mormons bok. De unge mennene lyttet oppmerksomt i visshet om at de sto ved graven til en som hadde sett en engel og faktisk sett platene med sine egne øyne. De rørte ærbødig ved gravstenen og grunnet over ordene de hadde hørt og følelsene de hadde hatt.
Så gikk vi et lite stykke til en pionergrav. På gravstenen sto navnet John P. Malmberg og verset:
Et lys i vår familie er borte.
En stemme vi elsket har stilnet.
En plass står tom i våre hjerter
som aldri kan fylles.
Vi snakket med guttene om offer og hengivenhet for sannheten. Plikt, ære, tjeneste og kjærlighet – dette ble lært ved den gravstenen. Jeg kan se for meg guttene som tok frem lommetørkleet for å tørke bort en tåre. Jeg kan ennå høre snufsene som vitnet om at hjerter ble rørt og beslutninger tatt. Jeg tror alle ungdommene bestemte seg for å være en pioner – en som går foran og viser andre veien.
Gruppen gikk deretter til en park i nærheten og spiste lunsj. Før vi begynte på hjemturen, stoppet vi utenfor det vakre Logan tempel. Det var en varm dag. Jeg foreslo at guttene skulle legge seg på den store plenen og sammen med meg stirre opp på den blå himmelen med hvite, bølgende skyer som ble ført av gårde av en jevn bris. Vi beundret dette vakre og storslåtte pionertemplet. Vi snakket om hellige ordinanser og evige pakter. Lærdommer ble høstet. Hjerter ble berørt. Pakter og løfter ble mye mer enn ord. Ønsket om å være verdig til å gå inn gjennom templets dører satte seg fast i de unge hjertene. Tankene gikk til Mesteren. Vi følte hans nærvær. Hans milde innbydelse: «Følg meg» ble på et vis både hørt og følt.
Til alle som villig tar imot kall til å tjene, gis løftet: «Jeg, Herren, er barmhjertig og nådig mot dem som frykter meg og finner behag i å hedre dem som tjener meg i rettferdighet og sannhet inntil enden.
Stor skal deres lønn bli, og evig skal deres herlighet være.»11
Min oppriktige bønn er at vi alle må kvalifisere oss for dette guddommelige løftet, i Jesu Kristi, vår Frelsers navn, amen.