Evangeliet i vårt liv
Hva har Frelseren gjort for oss? Han har gitt oss sin forsoning, sitt evangelium og sin kirke, en hellig kombinasjon som gir oss forvissning om udødelighet og mulighet for evig liv.
For noen år siden moret jeg meg med en tegneserie i avisen som viste en prest i samtale med et hippiekledd par som satt på en motorsykkel. ”Vi er kirkegjengere,” sa den ene til presten. ”Vi har gått i årevis … men har bare ikke kommet ditt ennå.”1
Mange blant våre slektninger og venner har heller ennå ikke kommet til Kirken. De kommer kanskje sporadisk, men nyter ennå ikke godt av de fulle velsignelsene ved kirkedeltakelse og tjeneste. Andre kommer kanskje regelmessig, men unngår forpliktelser og den åndelige gjenfødelsen som kommer av våre hjerters hengivenhet til Gud. Begge typene går glipp av unike velsignelser i dette livet. Og begge står i fare for å tape de mest strålende velsignelser i livet heretter.
Paulus lærte oss at Herren har gitt oss profeter og apostler ”for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme” (Ef. 4:12). De som ikke fullt ut deltar i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og samtidig søker en personlig åndelig omvendelse, går glipp av erfaringer som er vesentlige i den guddommelig etablerte lykkens store plan. Kirkens læresetninger og arbeid er vesentlige for å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv (se Moses 1:39).
Jeg ber om at mange innenfor min stemmes rekkevidde må få et åndelig vitnesbyrd om viktigheten av Kirkens misjon som går ut på å berike og opphøye Guds barn. Jeg ber spesielt om at noen som ennå ikke nyter velsignelsene av fullstendig deltakelse og engasjement i Kirken, vil streve etter å få det vitnesbyrdet og handle deretter.
For omtrent ti år siden, under en stavskonferanse i USA, ble jeg presentert for et medlem som ikke hadde deltatt i Kirken på mange år. ”Hvorfor skulle jeg komme tilbake til aktivitet i Kirken?” spurte dette medlemmet meg. Med tanke på alt Frelseren har gjort for oss, svarte jeg at det skulle være lett å ofre noe av oss selv i tjeneste for ham og våre medmennesker. Spørsmålsstilleren overveide den ideen en stund og ga så sitt forbløffende svar: ”Hva har han gjort for meg?”
Dette forbløffende svaret fikk meg til å grunne på hva folk forventer å få av Jesus Kristus, av hans evangelium og av deltakelse i hans kirke. Jeg tenkte på noen andre som sa de sluttet å gå i Kirken fordi den ”ikke dekket deres behov”. Hvilke behov er det de forventer at Kirken skal dekke? Hvis noen bare er ute etter en tilfredsstillende sosial opplevelse, vil de kanskje bli skuffet i et bestemt ward eller gren og forsøke å dekke sine behov andre steder. Man kan finne tilfredsstillende sosiale opplevelser i mange organisasjoner. Hvis de bare ønsker hjelp til å lære om evangeliet, vil de kunne nå det målet gjennom tilgjengelig litteratur. Men er dette de viktigste formålene med Kirken? Er dette alt vi kan få av Jesu Kristi evangelium?
Noen har sagt at det vi får, avhenger av hva vi søker etter. De som går i kirken bare for å få noe av verdslig art, vil kanskje bli skuffet. Apostelen Paulus skrev nedsettende om de som ikke ”tjener vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk” (Rom. 16:18). De som går i kirken for å gi til sine medmennesker og tjene Herren, vil sjelden bli skuffet. Frelseren lovet at ”den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det” (Matt. 10:39).
Kirken gir oss muligheter til å tjene Herren og våre medmennesker. Om de gis på rett måte og av de rette grunnene, vil den tjenesten belønne oss i rikere mål enn noe vi har gitt. Millioner tjener uselvisk og effektivt som ledere eller lærere i Kirkens organisasjoner, og de som gjør det, opplever forandringen som beskrives av profeten som bønnfalt oss om å ”komme til Kristus og bli fullkomne i ham” (Moroni 10:32).
Gjennom hele mitt liv har jeg vært velsignet av mitt medlemskap og min deltakelse i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det er umulig å beskrive alle måtene Kirken har velsignet meg og dem jeg er glad i, på. Men jeg skal gi noen eksempler, i det håp at dette vil forsterke den personlige innvirkningen av de prinsippene som beskrives.
Tilstedeværelse i kirken hver uke gir oss muligheten til å delta i nadverden, slik Herren har befalt oss (se L&p 59:9). Hvis vi gjør det med rett forberedelse og innstilling, fornyer deltakelse i nadverden den rensende virkningen av dåpen og kvalifiserer oss for løftet om at hans ånd alltid vil være hos oss. Én av Den hellige ånds oppgaver er å vitne om Faderen og Sønnen og lede oss til sannhet (se Joh. 14:26; 2. Ne. 31:18). Vitnesbyrd og sannhet, som er vesentlige for vår personlige omvendelse, er den utsøkte frukten av denne ukentlige fornyelsen av våre pakter. I livets daglige avgjørelser og min personlige åndelige vekst har jeg fått nyte godt av oppfyllelsen av det løftet.
Det er trist når siste-dagers-hellige ikke forstår de dyrebare velsignelsene som kommer til dem som holder budet om å oppsende sine sakramenter på sabbatsdagen. Hva finner man i livet – på innsjøene eller elvene, på steder for kommersiell rekreasjon eller ved lesning av søndagsavisen hjemme – som kan gi noe som kan sammenlignes med disse velsignelsene? Ingen fritidsaktiviteter kan sidestilles med den rensende fornyelse og åndelige veiledning og vekst Gud har lovet dem som trofast tar del i nadverden og ærer ham hver sabbatsdag. Jeg er takknemlig for oppfyllelsen av de løftene i mitt liv og bekrefter deres tilgjengelighet for alle.
Etter at jeg nådde ansvarsalderen og forsto og erfarte virkningen av personlig synd, har Jesu Kristi evangeliums læresetninger gitt meg fred og mot til å gå fremover i kunnskapen om at mine synder kan bli tilgitt og at det alltid finnes håp og barmhjertighet for dem som kommer til kort.
Da flere av mine kjære døde, deriblant min far, min mor og min hustru, ga Den hellige ånds lindrende åpenbaringer meg styrke til å gå videre. Ånden bekrefter at det er mening i jordelivets motganger og gir forsikring om oppstandelsen og realiteten av familieforhold som er beseglet for evigheten.
Gjennom hele mitt liv har jeg vært velsignet av læresetningene i Jesu Kristi evangelium. Slik det undervises om i Skriftene og av lederne og lærerne i denne kirken, har evangeliet vært et lys på min sti og motivasjonen for min verdslige og åndelige fremgang. Slik Brigham Young sa, lærer evangeliets lover ”mennesket å være sannferdige, ærlige, kyske, nøkterne, arbeidsomme, sparsommelige og å elske og utøve hvert godt ord og hver god gjerning, … de opphøyer og foredler mennesket, … [og] om de etterleves fullt ut, gir [de] helse og styrke til kroppen, klarhet til sansene, styrke til fornuften og frelse til sjelen.”2
Blant de mange velsignelsene jeg har fått fra evangeliets læresetninger, er de som loves dem som holder Visdomsordet. For meg har disse innbefattet helse og kunnskap og evnen til å ”løpe og ikke bli trett … gå og ikke bli matt”, og oppfyllelsen av løftet om at ”ødeleggelsens engel skal gå dem forbi, likesom med Israels barn, og ikke slå dem i hjel” (L&p 89:18–21).
Evangeliet lærer oss å betale tiende og offergaver og lover oss velsignelser når vi gjør det. Jeg vitner om oppfyllelsen av disse løftene i mitt liv. Jeg har sett himmelens sluser åpnet på mine vegne for å utøse utallige velsignelser. Blant disse er evnen til å se hvor relativt uviktig denne verdens eiendom, stolthet, utmerkelse og makt er i et evig perspektiv. Hvor takknemlig jeg er for det fokus og den fred som kommer av en evangeliebasert forståelse av meningen med livet og dets forhold til evigheten!
Fra mine tidligste år og gjennom skolegang og ekteskap, til mine middelaldrende år og videre, har Kirken gitt meg personlig omgang med de beste menneskene i verden. Lærere og klassekamerater i Søndagsskolen og Primær, i speiderprogrammet og andre ungdomsaktiviteter, i quorums-, wards- og stavsaktiviteter har gitt meg de best tenkelige rollemodeller og venner. Vår kirke har naturligvis ikke monopol på gode mennesker, men vi har en bemerkelsesverdig samling av dem. Min omgang innen organisasjonene i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har gitt meg et grunnlag til å gjenkjenne, verdsette og forsterke min omgang med gode mennesker i andre kirker og organisasjoner.
Fordi min far døde før jeg var åtte år gammel, begynte jeg tidlig å grunne over Herrens hensikter med å berøve meg for et samkvem andre gutter nøt godt av og tok for gitt. Som for så mange andre av jordelivets utfordringer, fylte Jesu Kristi evangeliums perspektiv det tomrommet. Hvor takknemlig jeg er for at min bror og søster og jeg ble oppdratt av en enkemor som brukte sin tro og våre foreldres tempelekteskap til å gjøre vår avdøde far til en som daglig var tilstede hos oss. Vi hadde aldri grunn til å føle at vi manglet en far. Vi hadde en far, men han var bortreist for en tid. Få ting er viktigere i dette livet enn å kjenne sin plass i jordelivet og sitt potensial i evigheten. Ekteskap som besegles for evigheten i et Herrens tempel, gir den muligheten til ethvert barn og enhver voksen.
Opp gjennom årene har min aktive deltakelse i Kirken gitt meg tilgang til rettledning og inspirasjon fra Kirkens ledere om hva jeg skulle gjøre som ektemann, som far og som leder i familien. Gang på gang, på stavs- og generalkonferanser, i prestedømsquorumer og i Søndagsskole-klasser, har jeg blitt undervist og inspirert av fantastiske og erfarne fedre, mødre og besteforeldre. Jeg har forsøkt å følge disse læresetningene for å forbedre min deltakelse i de forbindelsene som vil vedvare i evigheten. For å nevne bare ett eksempel, har jeg fått lære om kraften i en prestedømsvelsignelse – ikke bare en helbredende velsignelse, men en trøstende og veiledende velsignelse som en far med Det melkisedekske prestedømme kan gi medlemmene av sin familie. Å lære og å anvende det prinsippet har velsignet meg og mine kjære med den sødme og den nærhet som bare kan komme ved å forstå betydningen av Guds prestedømme i en evig familie.
Jeg er også takknemlig for Skriftenes og Kirkens lederes advarsler om ting man bør unngå. Ved å følge de rådene har jeg kunnet unngå fallgruver som ellers kunne ha fanget og slavebundet meg. Alkohol, tobakk, narkotika, pornografi og gambling er bare noen få eksempler på farlige stoffer og vanedannende adferd vi er blitt bedt om å unngå. Jeg appellerer til alle – særlig til de unge – om å høre og gi akt på ordene til de menn og kvinner Gud har kalt som deres ledere og lærere. Dere vil bli velsignet om dere unnlater å sette deres egen visdom eller ønsker foran deres Skapers befalinger og hans tjeneres advarsler.
Skriftene ber oss ta på Guds ”fulle rustning” så vi ”kan motstå den onde dag”. Den lover oss at ”rettferdighetens brynje” og ”troens skjold” vil gjøre oss i stand til å ”tilintetgjøre alle den ondes gloende piler” (L&p 27:15–17). Jeg ber dere innstendig om å adlyde de læresetningene og gjøre krav på velsignelsene. De innbefatter den personlige åndelige omvendelse – den ”mektige forandringen … i våre hjerter” (Mosiah 5:2) – som hjelper oss å bli det vår himmelske Fader ønsker at vi skal bli.
Denne kirkens ledere sier i likhet med Frelseren: ”Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg. Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv” (Joh. 7:16–17).
I likhet med kong Benjamin sier også lederne deres: ”Videre skulle jeg ønske at I ville tenke på deres velsignede og lykkelige tilstand som holder Guds befalinger. For se, de blir velsignet i alt, både timelig og åndelig, og hvis de holder ut til enden, blir de mottatt i himmelen for å leve med Gud i en evig lykkelig tilstand” (Mosiah 2:41).
I nyere tids åpenbaring har Herren erklært: ”Jeg, Herren, er forpliktet når I gjør hva jeg sier; men når I ikke gjør hva jeg sier, har I intet løfte” (L&p 82:10).
Hva har Frelseren gjort for oss? Han har gitt oss sin forsoning, sitt evangelium og sin kirke, en hellig kombinasjon som gir oss forvissning om udødelighet og mulighet for evig liv. Jeg vitner om at dette er sant, og jeg vitner om Gud Faderen, planens opphavsmann, og hans sønn Jesus Kristus, Forsoneren, som har gjort det hele mulig, i Jesu Kristi navn, amen.