Vi ser hen til Kristus
Lik Nordstjernen på himmelen … står verdens Forløser der, Guds Sønn, sikkert og trygt som vårt jordiske livs anker. Han er vår frelses klippe, vår styrke, vår trøst, vår tros midtpunkt.
Mine kjære brødre og søstre, også jeg ønsker å uttrykke dyp takknemlighet for det enorme arbeid søster Smoot, søster Jensen, søster Dew og deres utvalg har nedlagt. De har virket så trofast og godt i denne strålende store organisasjonen for kvinner. Det en fantastisk forening med 4 900 000 medlemmer. Jeg tror ikke det finnes dens like i hele verden, og den påvirker i enorm grad kvinners liv til det gode overalt på jorden. Takk, kjære søstre, for det dere har utrettet. Velkommen, søster Parkin, du og dine rådgivere og det utvalget dere vil utnevne.
Vi skal nå avslutte denne store konferansen. Vi har kunnet nyte en strålende fest ved Herrens bord. Vi er blitt instruert i Hans veier og etter Hans mønster.
Hver og en av oss bør ha blitt litt bedre etter denne berikende erfaringen. Ellers vil møtene våre stort sett ha vært forgjeves.
Når jeg har avsluttet, vil koret synge:
O, bli hos meg, det aften er,
nå dagen er forbi.
Snart nattens skygger trenger frem,
din styrke du meg gi.
Vær i mitt hjem en hjertens gjest,
o bli, min Herre kjær!
Min Frelser, bli i natt hos meg,
for nå det aften er.
(”O, bli hos meg, det aften er”, Salmer, nr. 51)
Det oppsummerer nokså godt hva vi føler i vårt hjerte når vi nå skal hjem.
Må Herrens ånd ledsage oss og være hos oss. Vi vet ikke hva som ligger foran oss. Vi vet ikke hva de kommende dager vil bringe. Vi lever i en usikker verden. Noen vil kunne utrette mye. Andre vil oppleve skuffelser. Noen vil oppleve fryd og glede, god helse og gode levekår. For andre blir det kanskje sykdom og sorg. Vi vet ikke. Men én ting vet vi. Lik Nordstjernen på himmelen, uansett hva fremtiden bringer, står verdens Forløser der, Guds Sønn, sikkert og trygt som vårt jordiske livs anker. Han er vår frelses klippe, vår styrke, vår trøst, vår tros midtpunkt.
I både gode og vonde dager ser vi hen til Ham, og Han er der for å berolige oss og smile ned til oss.
Han er det sentrale midtpunkt i vår gudsdyrkelse. Han er den levende Guds Sønn, Faderens førstefødte, den Enbårne i kjødet, som forlot det kongelige hoff i det høye for å bli født som et jordisk menneske under de mest ydmyke omstendigheter. Om ensomheten i sitt liv sa han: ”Revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til” (Matteus 8:20). Han ”gikk omkring og gjorde vel” (Ap.gj. 10:38).
Han utførte mirakler. Han strakte seg ut til dem som hadde det tungt. Han helbredet de syke og oppvakte de døde. Men på tross av all den kjærlighet han bragte inn i verden, ble han ”foraktet og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med [sorg] … Han ble foraktet, og aktet for intet” (se Jesaja 53:3).
Vi ser tilbake på hans uforlignelige liv og sier med profeten Jesaja: ”Våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret …
Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom” (Jesaja 53:4–5).
Da den store strid i himmelen pågikk, trådte Lucifer, Morgenrødens sønn, frem med en plan som ble forkastet. Vår alles Fader fremla, i kjærlighet til oss, hans barn, en bedre plan som ville gi oss frihet til å velge vårt livs kurs. Hans førstefødte sønn, vår elder bror, hadde en nøkkelrolle i denne planen. Mennesket skulle få handlefrihet, og med den ville det følge ansvar. Mennesket skulle vandre på jordens veier, og synde og falle. Men Guds Sønn ville iføre seg et legeme, og gi seg selv som et offer for å sone for alle menneskers synder. Gjennom ufattelig lidelse ville han bli den store Forløser, hele menneskehetens Frelser.
Med en grad av forståelse av denne uforlignelige gaven, forløsningens gave, bøyer vi oss i ærbødig kjærlighet for Ham.
Denne kirken har kritikere. Mange. De sier vi ikke tror på kristenhetens tradisjonelle Kristus. Det er noe i det de sier. Vår tro, vår kunnskap er ikke basert på eldgamle tradisjoner, trosbekjennelsene som kom fra en begrenset forståelse og ut av nesten endeløse diskusjoner mellom mennesker som forsøkte å komme frem til en definisjon av den oppstandne Kristus. Vår tro, vår kunnskap kommer fra et vitnesbyrd fra en profet i denne evangelieutdeling som med sine egne øyne så universets store Gud og hans elskede Sønn, den oppstandne Herre Jesus Kristus. De talte til ham. Han samtalte med dem. Han vitnet åpent og tydelig, uten å skjule noe, om det store synet. Det var en tilkjennegivelse av Den allmektige og av verdens Forløser, mer herlig enn vi kan fatte, men sikker og presis i den kunnskap som ble gitt. Det er ut av denne kunnskap, fast forankret i nyere åpenbaring, at vi ”taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi preker om Kristus, vi profeterer om Kristus, og vi skriver i overensstemmelse med våre profetier, så at [vi og] våre barn kan vite hvilken kilde [vi] må se hen til for å få forlatelse for [våre] synder”(2 Nephi 25:26).
Og nå, mine brødre og søstre, når vi tar avskjed med dere for en tid, gjentar vi vårt faste og vedvarende vitnesbyrd. Vi gjør det som enkeltmennesker med en fast og sikker kunnskap. Som jeg har sagt mange ganger før, og som jeg nå sier igjen: Jeg vet at Gud vår Evige Fader lever. Han er universets store Gud. Han er våre ånders Fader som vi kan snakke med i bønn.
Jeg vet at Jesus Kristus er hans Enbårne Sønn, verdens Forløser, som ga sitt liv for at vi kan ha evig liv, og som styrer og regjerer med sin Fader. Jeg vet at de er individuelle personer, separat og adskilt fra hverandre, men allikevel like i substans og i hensikt. Jeg vet at det er Den allmektiges verk å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv (Moses 1:39). Jeg vet at Joseph Smith var en profet, denne evangelieutdelings store profet som disse sannheter har kommet gjennom. Jeg vet at denne kirke er Guds verk, som Jesus Kristus, hvis hellige navn den bærer, presiderer over og leder.
Om dette vitner jeg og etterlater dere, mine kjære medarbeidere, min kjærlighet og min velsignelse, i Jesu Kristi hellige navn, amen. Gud vær med deg til vi ses igjen.