Sanne venner
Vi vil alle bli satt på prøve, og vi vil alle trenge sanne venner til å være glad i oss, lytte til oss, vise oss veien og å bære vitnesbyrd for oss om sannheten.
Hvert år kommer hundretusener av vår himmelske Faders barn inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. For de fleste innebærer det store forandringer i deres liv. De har alle inngått en hellig pakt med store løfter og høytidelig forpliktet seg til å holde ut til enden. Denne pakten er så viktig at vår himmelske Fader beskrev velsignelsen og utfordringen for profeten Nephi:
”Og jeg hørte en røst fra Faderen som sa: Ja, min Elskedes ord er sanne og pålitelige. Den som holder ut til enden, skal bli frelst.
Og nå, mine elskede brødre, jeg vet at med mindre et menneske holder ut til enden ved å følge etter den levende Guds Sønns eksempel, kan han ikke bli frelst.”1
Frelseren advarer og sier at hvis vi går inn på veien og går langt nok, og så svikter og fornekter ham, ville det vært bedre om vi aldri hadde begynt.2
Jeg tenker på det hver gang jeg snakker med nye medlemmer av Kirken. Det er en anledning jeg ofte har, over hele verden. Jeg ser deres tillitsfulle ansikter, og ofte forteller de meg om noen prøvelser knyttet til troen, og så hvisker de inntrengende: ”Vær så snill å be for meg.” Ved disse anledningene føler jeg på nytt vekten av befalingen som er pålagt enhver av oss fra Herrens levende profet. Det er å holde det løftet vi inngikk i dåpens bad om ”å bære hverandres byrder”.3 Det er å være en venn. President Hinckleys ord gir meg styrke: ”Jeg håper, jeg ber, jeg trygler dere, hver og en, om å ta vare på ethvert nytt medlem av Kirken. Gjør ham eller henne til en personlig venn. Hold fast på dem.”4
President Hinckley kan ikke være der som en venn for ethvert nytt medlem. Men du kan være der for minst én. Alt som skal til, er at du føler noe av det de føler og noe av det Frelseren føler for dem. Forsøk å føle det en ung mann, Nkosiyabo Eddie Lupahla i Afrika, skriver om sin venn.
”To og et halvt år før jeg sluttet meg til Kirken i 1999, oppsøkte min gode venn Mbuti Yona meg. Vi hadde vært venner fra 5. til 12. klasse, men kom bort fra hverandre da vi begynte på hver vår [skole].
Mbuti ble døpt i april 1999, og 4 uker senere besøkte han meg hjemme og fortalte meg om evangeliet. Uten hensyn til ryktene om Kirken gjorde hans ’medhellige’ inntrykk på meg da de ønsket meg varmt velkommen ved mitt første besøk. Den samme søndagen presenterte min venn meg for misjonærene. Vi gjorde avtaler om undervisning. Min venn var med på alle diskusjonene, og han fortsatte å invitere meg til aktiviteter. Jeg likte virkelig å være sammen med folk som hadde de samme verdier, interesser, normer og mål som jeg. Det var på denne tiden jeg begynte i Institutt. Alt føltes så naturlig: Torsdagskvelder misjonærdiskusjon [kl. 17.30], deretter Institutt.
Jeg lærte en mengde i Institutt og likte spesielt kurset om hvordan man oppnår celestialt ekteskap. Det første semesteret sluttet i mai, like etter at jeg hadde begynt, så jeg følte meg snytt. Men jeg var så heldig å få med annet semester om ’Læresetninger fra de levende profeter’. Mens jeg gikk i Institutt, kjøpte jeg de fire standardverkene, og jeg fortsatte å lære og vokse i Kirken linje for linje, bud på bud, litt her og litt der. Jeg ble døpt 17. september 1999 av en annen venn som jeg hadde fått mens jeg gikk i Institutt.
Jeg er takknemlig for Institutt-programmet. Det har ikke bare formet meg, men også hjulpet meg til å kvalifisere som misjonær. Jeg begynte å forberede meg til misjon fem måneder etter dåpen. Jeg ble velsignet med mange anledninger til å tjene og til å undervise før misjonen.
Jeg er takknemlig for min venn. Jeg håper han forstår hva han har gjort for meg. Vi har begge vært på misjon, jeg i Syd-Afrika Durban og han i Syd-Afrika Cape Town. Alt som skal til, er en venn som kan forårsake en så stor forandring i ens liv.”5
Det synes ikke å være noe mirakuløst i den historien. Men den rommer et visdommens under utover menneskets evne.
Kanskje det var fordi Mbuti hadde gått veien selv, eller kanskje det var ved åpenbaring, at han visste hva hans venn måtte gjøre for å holde ut til enden. Og derfor visste han også hvordan han skulle oppmuntre og hjelpe. Han presenterte sin venn for misjonærene. Han så at hans venn ble døpt og mottok Den hellige ånds gave. Han tok sin venn med, endog før dåpen, dit hvor han kunne studere Skriftene og bli næret av Guds gode ord. Selv før dåpen hjalp han sin venn til å oppdage følgende løfte: ”Jeg sa også til eder, fryd eder ved Kristi ord, for Kristi ord vil fortelle eder alt I skal gjøre.”6 Ordene må ha bedt ham kjøpe Skriftene, hvilket han gjorde.
Ved dåpen mottok bror Lupahla Den hellige ånds gave som sin konstante ledsager så lenge han innbød den og levde slik at han var verdig til den. Det ga ham forsikring om et annet løfte: ”Hvis I vil gå inn den rette vei, og motta Den hellige ånd, vil den vise eder alt I skal gjøre.”7 Den hellige ånd må ha bedt ham begynne å forberede seg til misjon, hvilket han gjorde.
Vi vet ikke hvilke venner som var sammen med ham på nadverdsmøtet før og etter dåpen, men noen må ha ønsket ham varmt velkommen slik de gjorde ved hans første besøk. Der fornyet han pakten om alltid å minnes Frelseren, å holde hans bud og igjen motta løftet om Den hellige ånds ledsagelse. Vi vet ikke hvilken rolle hans venner spilte når det gjaldt hans kall til å tjene og til å tale. Men vi kan være forvisset om at de takket ham og fortalte at de hadde følt Ånden i hans tjeneste og i hans undervisning.
Vi kan vite noe om hans privatliv. Han skrev at han fortsatte å lære. Han skrev at han vokste i Kirken, linje på linje, bud på bud, litt her og litt der. Han sa at han hadde blitt formet av sine erfaringer i Kirkens skoleverks institutt. Vi vet fra Skriftene hva som forårsaket disse forandringene i ham. Han måtte ha bedt i tro til Frelseren. Han fikk vitnesbyrd og rettledning gjennom Ånden. Og så gjorde han ikke bare det han ble inspirert til, men han ba Gud la forsoningen være virksom i hans liv.
Nephi beskrev dette forandringens under og hva som forårsaker det:
”Mine elskede brødre, jeg merker at I ennå grunner i eders hjerter, og det bedrøver meg at jeg må tale angående disse ting. For hvis I ville lytte til Ånden som lærer menneskene å be, vil I forstå at I må be, for den onde ånd lærer ikke menneskene å be, men lærer dem at de ikke må be.
Men se, jeg sier eder at I må be alltid og ikke bli trette, at I ikke må gjøre noe for Herren uten at I først ber til Faderen i Kristi navn at han vil hellige eders gjerning for eder, så den kan være til eders sjels beste.”8
Den hellige ånd er en trøster og veileder. Men den har også en rensende funksjon. Det er derfor tjeneste i riket er så viktig for å holde seg trofast. Når vi blir kalt til å tjene, kan vi be om at Den hellige ånd må være vår ledsager, i visshet om at det vil skje. Når vi ber i tro, kan det skje en forandring i vår natur, både til gavn for vår sjel og til styrke i de prøver vi alle må igjennom.
Det er grenser for hva venner kan gjøre for å hjelpe dem som må holde ut til enden. Det er de nye medlemmene som må be. Det er de som må stole på den styrke de vil motta som svar på sine bønner. De må selv velge ved tro å bli døpt og sette sin lit til sin fullkomne venn, Frelseren. De må på grunnlag av tro på ham velge å omvende seg, å være ydmyk og angerfull.
De må velge å motta Den hellige ånds gave. Ordene som bekrefter vårt medlemskap i Kirken, er en invitasjon: ”Motta Den hellige ånd.” Og dette valget gjøres ikke én gang, men hver dag, hver time, hvert minutt. Selv når Den hellige ånd kommer og inspirerer dem med hensyn til hva de skulle gjøre, vil det å gjøre det eller ikke gjøre det, være et valg. Også når de leser Skriftene regelmessig, må det et valg til for å ”fryde seg over Kristi ord”. Og ikke engang fryd er nærende uten et valg om å gjøre det Kristi ord ber dem gjøre. Når man har utøvet tro og lydighet tilstrekkelig lenge, blir Den hellige ånd en konstant ledsager, vår natur forandres, og utholdenheten sikres.
Medlemmet må ta valgene, men den sanne venn er avgjørende. Det finnes viktige måter å bære byrden på sammen med det nye medlemmet så den blir lett å bære. Vi kan elske, lytte, vise og bære vitnesbyrd. Først og fremst må vi elske dem. Det er det Frelseren gjør. Vi kan gjøre det sammen med ham og for ham. Han viste oss veien mens han virket på jorden. Han lærte oss ved forskrift og eksempel at vi skal elske hans disipler.
”Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.
Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.
Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere.
Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere.”9
Frelseren våker over medlemmet som strever, som en venn. Han nedla sitt liv for oss alle. Han elsker oss og vil skjenke oss, hvis vi er trofaste, gaven å føle litt av hans kjærlighet til dem. Jeg har tidvis blitt velsignet av Den hellige ånd med å fornemme Frelserens kjærlighet til et nytt medlem som strever. Jeg vet at dette er mulig.
For det annet må vi lytte til det nye medlemmet med forståelse og innfølingsevne. Det krever også åndelige gaver, siden vår erfaring sjelden vil være lik deres. Det vil ikke være nok å si: ”Jeg forstår hva du føler,” med mindre vi gjør det. Men Frelseren gjør det. Han er beredt til å hjelpe deg til å være en venn som forstår selv personer du nylig har truffet, hvis du ber i tro. Før Han ble født, visste profeter hva Han ville gjøre for å kunne hjelpe deg til å være en venn for Ham:
”Og han skal gå frem og lide smerter, motganger og fristelser av alle slags, og dette for at ordet skal gå i oppfyllelse som sier at han vil påta seg sitt folks smerter og sykdommer.
Og han vil påta seg døden, så han kan løse dødens bånd som binder hans folk, og han vil påta seg deres skrøpeligheter for å bli fylt med barmhjertighet, menneskelig sett, for at han kan vite hvorledes han som menneske kan hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter.”10
For det tredje må vi være et eksempel for det nye medlemmet. Vi kan fryde oss over Guds ord. Vi kan be om og leve slik at vi kan få Den hellige ånd som ledsager. Vi kan være lydige på grunnlag av vår tro på Jesus Kristus. Og med tiden kan vi bli et eksempel på en disippel som er født på ny ved forsoningen. Det kan skje gradvis. Det kan være vanskelig å oppdage det selv. Men det skjer. Og det vil gi håp til det nye medlemmet og til alle vi får som venner på veien til evig liv.
For det fjerde må vi bære vitnesbyrd for det nye medlemmet om sannheten. Det må være oppriktig, og det er best når det er enkelt. Det er til størst nytte når det handler om at Frelseren virkelig lever, om hans misjon, om vår himmelske Faders kjærlighet og om Den hellige ånds gaver og fellesskap. Og det er alltid viktig å bære vitnesbyrd om at Faderen og Sønnen viste seg for den unge Joseph Smith og at evangeliets fylde og den sanne kirke har blitt gjengitt av himmelske sendebud. Den hellige ånd vil bekrefte at disse enkle uttalelsene er sanne.
Det nye medlemmet vil trenge denne bekreftelsen, om og om igjen, selv når vi ikke er der til å vitne. Skulle de velge å avvise Den hellige ånd som sin ledsager, vil han eller hun ikke holde ut til enden. Men det gjelder oss alle, uansett hvor vi befinner oss og hvor trofaste vi enn har vært. Vi vil alle bli satt på prøve, og vi vil alle trenge sanne venner til å være glad i oss, lytte til oss, vise oss veien og bære vitnesbyrd for oss om sannheten, så vi kan bevare Den hellige ånd som ledsager. Du må være en slik sann venn.
Jeg kan ennå huske som om det var i dag, venner som for lenge siden påvirket mitt liv til det gode. De er borte nå, men minnet om deres kjærlighet, eksempel, tro og vitnesbyrd virker fremdeles oppløftende på meg. Og ditt vennskap med ett nytt medlem kan, i dette liv og det neste, føre til at hundrevis, ja tusenvis av deres forfedre og etterkommere kaller deg velsignet.
Dette er den sanne Jesu Kristi Kirke. Han lever. Han elsker deg, og han elsker dem du må tjene og som vil bli dine sanne venner for evig.
I Jesu Kristi hellige navn, amen.