Bønnens livline
Hver av oss har problemer vi ikke kan løse og svakheter vi ikke klarer å overvinne, uten å strekke oss ut gjennom bønn til en høyere kilde til styrke.
Idag vil jeg bære vitnesbyrd om viktigheten av bønn. Tilgang til vår Skaper gjennom Frelseren hører til blant livets store privilegier og velsignelser. Jeg har lært fra utallige personlige erfaringer at bønnens kraft er stor. Ingen jordisk autoritet kan utestenge oss fra direkte tilgang til vår Skaper. Det kan aldri oppstå en mekanisk eller elektronisk feil når vi ber. Det finnes ingen grense for hvor ofte eller hvor lenge vi kan be hver dag. Det finnes ingen kvote for hvor mange behov vi kan be om i hver bønn. Vi behøver ikke gå gjennom sekretærer eller avtale tid for å komme til nådens trone. Han kan nås når som helst og hvor som helst.
Da Gud satte mennesket på jorden, ble bønn livlinen mellom menneskeheten og Gud. Derfor begynte menneskene i Adams generasjon å ”påkalle Herrens navn”.1 Gjennom alle tidsaldre siden den gang har bønn fylt et meget viktig menneskelig behov. Hver av oss har problemer vi ikke kan løse og svakheter vi ikke klarer å overvinne, uten å strekke oss ut gjennom bønn til en høyere kilde til styrke. Den kilden er den Gud i himmelen vi ber til i Jesu Kristi navn.2 Når vi ber, skulle vi tenke på vår Fader i himmelen som en som innehar all kunnskap, forståelse, kjærlighet og barmhjertighet.
Hva er bønn? Frelseren ga oss et eksempel i Herrens bønn, da han ba: ”Fader vår, du som er i himmelen. Helliget vorde ditt navn.
Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.
Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. For ditt er riket og makten og æren i evighet. Amen.”3
For det første er bønn en ydmyk erkjennelse av at Gud er vår Fader og at Herren Jesus Kristus er vår Frelser og Forløser. For det andre er det en oppriktig bekjennelse av synd og overtredelse og en anmodning om tilgivelse. For det tredje er det en anerkjennelse av at vi trenger hjelp som overgår våre egne evner. For det fjerde er det en anledning til å uttrykke takknemlighet til vår Skaper. Det er viktig at vi ofte sier: ”Vi takker deg …” ”Vi erkjenner for deg …” ”Vi er takknemlige til deg …” For det femte er det en mulighet til å be Guddommen om konkrete velsignelser.
Mange bønner blir uttalt mens vi er på våre knær. Frelseren knelte da han ba til Faderen i Getsemane.4 Men hjertets stille bønner når også himmelen. Vi synger: ”Bønnen er sjelens dype trang, tenkt eller sagt med ord.”5 Oppriktige bønner kommer fra hjertet. Oppriktighet krever at vi uttrykker hjertets lengsler i bønn, i stedet for unødvendige gjentakelser eller å late som vi er oppriktige, som fordømmes av Frelseren i lignelsen om fariseeren og tolleren.6 Våre bønner blir da virkelig ”hjertets sang” og ”en bønn”7, som ikke bare når Gud, men som også rører ved andres hjerter.
Jeremia råder oss til å be av hele vårt hjerte og hele vår sjel.8 Enos forteller om hvordan hans sjel hadde hungret og at han hadde bedt hele dagen.9 Bønner varierer i intensitet. Selv Frelseren ”ba enda mer inntrengende” i sine kvaler.10 Noen er enkle uttrykk for takknemlighet og anmodninger om fortsatte velsignelser for våre kjære og oss selv. Imidlertid kan tider med stor personlig lidelse og store behov fordre mer enn bare å spørre. Herren sa: ”Du har antatt at jeg ville gi deg det når du ikke tenkte mer på det enn å adspørre meg.”11 Velsignelser som søkes gjennom bønn, krever noen ganger arbeid, innsats og flid fra vår side.
Noen ganger er for eksempel faste passende som et sterkt bevis på vår oppriktighet. Alma vitnet for folket i Zarahemla: ”Jeg har fastet og bedt mange dager for å få vite disse ting selv, og nå vet jeg at de er sanne, for Herren har åpenbart dem til meg ved sin Hellige ånd.”12 Når vi faster, ydmyker vi vår sjel13, noe som bringer oss mer på bølgelengde med Gud og hans hellige hensikter.
Vi har privilegiet å kunne be daglig for våre små og store bekymringer. Overvei Amuleks ord, som anmoder oss om å be på vår aker for våre hjorder, i vårt hus for hele vår husholdning, både morgen, middag og kveld, om beskyttelse mot våre fienders og djevelens makt, rope til ham for våre markers grøde og utøse vår sjel i våre kamre og i ørkenen. Når vi ikke roper direkte til Gud, skulle vi la våre hjerter være fylt og oppløftet i bønn til ham bestandig.14
Amuleks råd i vår tid kan være en hustrus inderlige bønn: ”Velsign Jason og vern om ham mens han tjener vårt land i denne krigstiden.” En mors bønn: ”Vær så snill å velsigne Jane så hun tar de rette valgene.” En fars bønn: ”Himmelske Fader, vær så snill å velsigne Johnny i misjonærarbeidet, at dører vil bli åpnet for ham, at han vil finne de oppriktige av hjertet.” Et barns uskyldige, enkle bønn: ”at jeg ikke må være slem i dag” eller ”at alle må ha nok å spise” eller ”at mamma må bli frisk snart”. Dette er store bønner som gir gjenlyd i de evige boliger i himmelen. Gud kjenner våre behov bedre enn vi kan uttrykke dem15, men han ønsker at vi skal komme til ham i tro og be om velsignelser, trygghet og trøst.
Jeg har før nevnt en opplevelse jeg hadde i militæret under 2. verdenskrig. Jeg må understreke at jeg ikke var noen helt. Men jeg gjorde min plikt. Jeg holdt ut og overlevde. Jeg ble beordret til et britisk ”liberty”-skip som seilte fra San Francisco til Suez. Jeg var ombord på det skipet i 83 dager sammenhengende, med unntak av et kort stopp i Auckland, New Zeeland. Jeg var den eneste av vår tro ombord. På søndagene gikk jeg alene til skipets baug med min lille soldatutgave av Skriftene og salmeboken. I den hylende vinden leste jeg i Skriftene, ba og sang for meg selv. Jeg forsøkte ikke å kjøpslå med Herren, men jeg ba innstendig om at hvis jeg fikk overleve krigen og reise hjem til min kone og familie, så ville jeg oppriktig prøve å være trofast til de hellige paktene jeg hadde inngått ved dåpen, til prestedømmets ed og pakt og til mine tempelpakter.
Som et ledd i vårt tjenesteoppdrag ble det lille lasteskipet vårt beordret til å slepe en stor, utbrent oljetanker inn til Auckland, New Zeeland. Tankskipet var uten motorkraft og fløt hjelpeløst omkring i havet. Selv om vi aldri så dem, visste vi at fiendens ubåter lå på lur. Mens vi slepte skipet, kom vi inn i en kraftig storm som vi senere fikk høre hadde senket mange fartøyer. På grunn av lasten vi slepte, hadde vi ikke kraft nok til å møte de enorme bølgene rett på, og skipet vårt ble kastet fra side til side i en bølgedal. Det knirket og stønnet og rullet fra side til side og var nær ved å kantre hver gang. Selvsagt ba jeg, slik jeg vil tro mange andre også gjorde. Etter en tid beveget stormen seg vekk fra oss. Jeg er takknemlig for bekreftelsen og betryggelsen jeg fikk gjennom bønn den gangen og i andre farefulle tider siden.
Frelseren sa: ”Be til Faderen i eders familier, alltid i mitt navn, så eders hustruer og barn kan bli velsignet.”16 I vår tid henstiller Kirken til oss å holde familiebønn hver kveld og hver morgen.
Jeg hørte en gang en Primær-lærer spørre en liten gutt om han ba hver kveld.
”Ja”, sa gutten.
”Og ber du alltid om morgenen også?” spurte Primær-læreren.
”Nei”, svarte gutten. ”Jeg er ikke redd om dagen.”17
Frykt for mørket skulle ikke være vår eneste grunn til å be – verken morgen eller kveld.
Familiebønn er en sterk og støttende innflytelse. Under 2. verdenskrigs mørke tid falt en 250 kilos bombe utenfor det lille huset til bror Patey, en ung far i Liverpool, England, men bomben eksploderte ikke. Hans kone var død, så han oppfostret sine fem barn alene. Han samlet dem til familiebønn i denne spente stunden. Da ”ba alle … innstendig, og da de var ferdige med å be, sa barna: ’Det vil gå bra, pappa. Vi kan bli hjemme i natt.’
Så gikk de og la seg med den forferdelige bomben like utenfor døren, halvveis dekket av jord. Hadde den eksplodert, ville den trolig ha ødelagt førti eller femti hus og drept to eller tre hundre mennesker …
Dagen etter … ble hele nabolaget evakuert i 48 timer, og bomben ble til slutt fjernet …
På vei tilbake spurte bror Patey lederen for eksplosivlaget: ’Hva fant dere?’
’Herr Patey, vi gikk løs på bomben utenfor døren din og så at den kunne eksplodere når som helst. Det var ikke noe galt med den. Det forundrer oss at den ikke eksploderte.’”18 Mirakler skjer når familier ber sammen.
Frelseren sa vi skulle be for dem som ”forfølger oss”.19 Dette prinsippet overses ofte i våre bønner. Profeten Joseph Smith forsto dette tydelig. Hans bønner var inderlige, hans motiver rene og himmelens velsignelser regelmessige.
Daniel Tyler, en bekjent av profeten, husket en viktig hendelse: ”Da William Smith og andre gjorde opprør mot profeten [i Kirtland], var jeg tilstede på et møte … hvor ’Joseph’ presiderte. Da jeg kom til skolebygget litt før møtet begynte og betraktet denne Guds mann, kunne jeg se en tristhet i hans ansikt og tårer som rant nedover kinnene hans … Litt senere ble det sunget en salme og han åpnet møtet med bønn. Men i stedet for å vende seg mot forsamlingen, snudde han ryggen til og knelte mot veggen. Jeg antar at dette var for å skjule sorgen og tårene.
Jeg hadde hørt menn og kvinner be – spesielt kvinner – fra de mest uvitende hva boklig lærdom og intellekt angikk, til de mest lærde og veltalende. Men aldri før hadde jeg hørt en mann tiltale sin Skaper som om han var tilstede og lyttet som en kjærlig far ville lytte til et pliktoppfyllende barns sorger. Joseph var ulærd på den tiden, men bønnen, som i stor grad var på vegne av dem som beskyldte ham for å ha faret vill og falt i synd, handlet om at Herren ville tilgi dem og åpne deres øyne så de kunne se klart. Den bønnen vil jeg i ydmykhet si tok del i himmelens lærdom og veltalenhet. Det var ingen bravade, ingen entusiastisk heving av stemmen, men en ren samtalende tone, som en mann ville tiltale en tilstedeværende venn. Det virket for meg som, i fall sløret ble tatt bort, at jeg ville se Herren stå foran sin mest ydmyke tjener … Det var den edleste bønn jeg noen sinne har hørt.”20
Da Frelserens død og oppstandelse nærmet seg, fremsa han sin store forbønn. Etter å ha rost sine apostler for Faderen og bedt for dem, ba han så for alle som ville tro på ham gjennom deres ord, og bønnfalt Faderen på vegne av oss alle. Han ba om at vi måtte bli ett, som han er ett med Faderen, og at verden ville tro at han var utsendt av Faderen.21
Ingen mer gripende bønn er noensinne fremsagt enn den Frelseren ba i Getsemane. Han trakk seg tilbake fra apostlene, knelte og ba: ”Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din!”22 Et viktig element i alle våre bønner kan godt være å følge mønsteret til den bønnen i Getsemane: ”la ikke min vilje skje, bare din.” På denne måten erkjenner vi vår hengivenhet og underkastelse for Herrens altoverskyggende hensikter i våre liv. Som han sa: ”Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det.”23 For en strålende dag det vil bli for hver av oss når vi ber i forvissning om at ”dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss”.24
Jeg håper inderlig at vi når vi ber våre daglige bønner vil huske å be om at Herrens velsignelser må fortsette å utøses over vår kjære leder, president Gordon B. Hinckley. Ingen kan fullt og helt vite, ikke engang hans rådgivere, hvor tunge hans byrder er og hvor stort hans ansvar er. Jeg bærer vitnesbyrd om dette i Jesu Kristi navn, amen.