Barn
Det fins i det vi tror, det fins i det vi underviser – råd og bud og til og med advarsler om at vi skal beskytte, elske, ha omsorg for og ”lære [barn] å vandre på sannhetens vei”.
For mange år siden i Cuzco, høyt oppe i Andesfjellene i Peru, holdt eldste A. Theodore Tuttle og jeg et nadverdsmøte i et langt, smalt rom med en dør ut mot gaten. Det var kveld og svært kaldt.
Mens eldste Tuttle talte, kom en liten gutt inn av døren. Han var kanskje seks år gammel. Alt han hadde på seg, var en fillete skjorte som rakk ham til knærne.
Til venstre for oss sto et lite bord med et fat med brød til nadverden. Dette fillete gatebarnet så brødet og smøg seg sakte langs veggen mot det. Han var nesten borte ved bordet, da en dame i midtgangen oppdaget ham. Med streng mine gjorde hun tegn til at han skulle pelle seg ut i natten igjen. Jeg krympet meg innvendig.
Senere kom gutten tilbake. Han krøp langs veggen og så på brødet, og deretter på meg. Han var kommet nesten dit hvor damen ville oppdage ham igjen. Jeg strakte frem armene, og han løp mot meg. Jeg holdt ham på fanget.
Så, nærmest symbolsk, satte jeg ham på president Tuttles stol. Etter avslutningsbønnen pilte han til min bedrøvelse ut i natten igjen.
Da jeg kom hjem, fortalte jeg president Spencer W. Kimball om ham. Han ble dypt rørt og talte om hendelsen på en konferanse. Han fortalte om det til andre og sa mer enn én gang til meg: ”Den hendelsen har langt større betydning enn du ennå er klar over.”
Jeg har aldri glemt dette lille gatebarnet. Mange ganger i Syd-Amerika har jeg lett etter ansiktet hans blant folk. Når jeg tenker på ham, ser jeg enda flere.
Etter 2. verdenskrig, en kald kveld på en jernbanestasjon i det sydlige Japan, hørte jeg det banket på togvinduet. Der sto en gutt kledd i den samme fillete skjorten, med en fille knyttet rundt en hoven kjeve og hodet fullt av skabb. Han holdt opp en rusten blikkboks og en skje, den foreldreløse tiggers kjennetegn. Mens jeg strevde med å åpne døren for å gi ham penger, rullet toget av sted. Jeg kommer aldri til å glemme den sultne lille gutten som sto der i kulden og holdt frem den tomme blikkboksen sin.
Det var en syk liten førsteklassing med feber og rennende nese på sykestuen på en offentlig skole for indianerbarn. Jeg åpnet en pakke fra hans mor, i reservatet hundrevis av kilometer unna. Innpakket i en liten kartong merket bildeler, og som hun utvilsomt hadde fått på handelsstasjonen, lå litt fritert navajo-brød og biter av fårekjøtt – det var julepresang til den lille gutten hennes.
På nyhetene nylig så jeg den lange, velkjente køen av flyktninger. Blant dem var det, som vanlig, barn som bar på barn. Et barn var plassert oppå en fast bylt som moren bar på. Mens de trasket sakte og taust forbi, så hun inn i kamera. Det alvorlige lille sorte ansiktet og de store sorte øynene syntes å spørre: ”Hvorfor?”
Barn er de samme nå som de har vært og alltid kommer til å være. De er uendelig dyrebare. Hver gang et barn fødes, fornyes verden i uskyld.
Jeg tenker stadig på og ber for barna og de unge og deres foreldre.
Jeg var nylig tilstede på et nadverdsmøte med barn med spesielle behov. De var alle hørsels- eller synshemmet eller mentalt utviklingshemmet. Hver av dem hadde en tenåring som sin ledsager. De sang og spilte for oss. Rett imot oss på første rad var en ung pike som ved hjelp av tegnspråk oversatte til dem bak oss som ikke kunne høre.
Jenny bar et kort vitnesbyrd. Deretter talte begge hennes foreldre. De fortalte om den smerte de hadde følt da de fikk vite at barnet deres aldri ville få et normalt liv. De fortalte om de endeløse daglige prøvelsene som fulgte. Når andre stirrer eller ler, legger Jennys brødre en beskyttende arm rundt henne. Moren fortalte så om kjærligheten og den inderlige gleden som Jenny bragte inn i familien.
Disse foreldrene har erfart at ”etter mange trengsler … kommer velsignelsen” (L&p 103:12). Jeg så dem sammensveiset av motgang og lutret til rent gull – virkelige siste-dagers-hellige.
De fortalte oss at Jenny adopterer fedre. Så da jeg tok henne i hånden, sa jeg: ”Jeg er en bestefar.”
Hun tittet opp og sa: ”Ja, jeg kan se hvorfor!”
Det fins ingenting i Skriftene, det fins ingenting i det vi utgir, det er ingenting i det vi tror eller underviser som gir foreldre eller andre tillatelse til å neglisjere eller begå overgrep mot egne eller andres barn.
Det fins i Skriftene, det fins i det vi utgir, det fins i det vi tror, det fins i det vi underviser – råd og bud og til og med advarsler om at vi skal beskytte, elske, ha omsorg for og ”lære [barn] å vandre på sannhetens vei” (Mosiah 4:15). Å forråde barna er ytterst utenkelig.
Blant de sterkeste advarsler og den alvorligste straff i åpenbaringene er det som angår små barn. Jesus sa: ”Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp” (Matteus 18:6).
På profeten Mormons tid ønsket noen som ikke forsto at små barn er ”skyldfrie for Gud” (Mosiah 3:21) og ”lever i Kristus” (Moroni 8:12), å døpe små barn. Mormon sa at de ”fornekte[t] Kristi barmhjertighet og [tilsidesatte] hans forsoning og hans forløsnings kraft” (Moroni 8:20).
Mormon irettesatte dem strengt og sa: ”Den som tror at små barn behøver dåp, er i bitterhets galde og syndens bånd, for han har hverken tro, håp eller kjærlighet. Om han derfor skulle bli borttatt mens han trodde slik, måtte han gå ned til helvete …
Se, jeg taler med frimodighet, for jeg har myndighet fra Gud” (Moroni 8:14, 16).
Først når et barn når ansvarsalderen, som Herren har fastsatt til åtte år (se L&p 68:27), er dåp nødvendig. Før den alderen er de uskyldige.
Barn skal ikke ignoreres eller forsømmes. Det må absolutt ikke forekomme overgrep eller forulemping av barn. Barn må ikke forlates eller fremmedgjøres som følge av skilsmisse. Foreldre er ansvarlige for å gi barna det de trenger.
Herren sa: ”Alle barn har krav på underhold av sine foreldre inntil de er myndige” (L&p 83:4).
Vi skal dekke deres fysiske, åndelige og følelsesmessige behov. Mormons bok forkynner: ”I vil ikke la eders barn gå sultne eller nakne, heller ikke vil I tillate at de overtreder Guds lover og kjemper og tretter med hverandre og tjener djevelen som er syndens herre, eller som er den onde ånd som våre fedre har talt om, han som er en fiende av all rettferdighet” (Mosiah 4:14).
Ingenting kommer opp mot en ansvarlig far som i sin tur lærer sine barn å ta ansvar. Ingenting kommer opp mot en mor som er tilstede for dem og trøster dem og gir dem trygghet. Kjærlighet, beskyttelse og ømhet har uvurderlig verdi.
Herren sa: ”Jeg har befalt eder å oppdra eders barn i lys og sannhet” (L&p 93:40).
Altfor ofte er en av foreldrene alene om å oppdra barna. Herren har sin egen måte å styrke ham eller henne på til å klare den oppgaven alene som to foreldre skulle hatt ansvar for. Det er et alvorlig feilgrep av far eller mor å forlate sine barn.
Jeg tenker ofte på en annen gutt. Vi traff ham på en Seminar-avslutning i en fjerntliggende by i Argentina. Han var velkedd og velernært.
Elevene kom nedover midtgangen og frem til forhøyningen. Der var det tre nokså høye trinn. Han klarte ikke det første trinnet fordi bena hans var for korte. Han var dverg.
Da så vi at det kom to sterke unge menn bak ham som gikk frem, en på hver side, og løftet ham så pent opp på forhøyningen. Da programmet var over, løftet de ham ned igjen og gikk sammen med ham ut. De var hans venner og passet på ham. Denne gutten kunne ikke nå opp til det første trinnet uten å bli løftet opp av sine venner.
De som kommer inn i Kirken, kommer som barn åndelig sett. De trenger noen – en venn – som kan løfte dem opp.
Hvis vi tilpasser trinnene etter dåpen bare etter dem som har lange, sterke ben, ignorerer vi det Herren sa i åpenbaringene. Profetene har fortalt oss at vi ”burde være lærere [og undervise i] de første grunnleggende ting i Guds ord. [For de er] slike som trenger til melk, ikke fast føde …
… Fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt” (Hebr. 5:12, 14).
Apostelen Paulus skrev: ”Melk ga jeg dere å drikke, ikke fast føde. For dere tålte det ennå ikke. Heller ikke nå tåler dere det” (1. Kor. 3:2).
I en åpenbaring gitt i 1830, like før Kirken ble organisert, ga Herren en advarsel: ”De kan ikke tåle kjøtt nu, men de må få melk. Derfor må de ikke få vite dette, for at de ikke skal omkomme” (L&p 19:22).
Vi må passe oss for å gjøre det første trinnet for høyt eller tilpasse det etter dem som har sterke, lange ben, og la de andre være uten noen til å løfte dem.
Da noen disipler irettesatte dem som kom med småbarn, ”sa Jesus: La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til” (Matteus 19:14).
Da hans disipler spurte hva slags menn de burde være, satte Jesus et lite barn midt iblant dem (se Matteus 18:2–3). Hvis vi ikke ”blir som et lite barn, kan [vi] på ingen måte arve Guds rike” (3. Nephi 11:38).
Jeg nærer dyp bekymring for barn og deres foreldre.
I årenes løp har jeg undret hva president Kimball mente da han minnet meg om gatebarnet i Cuzco og gjentok: ”Den hendelsen har langt større betydning enn du ennå er klar over.” En dag tilføyde han: ”Du holdt en nasjon på fanget.”
Nå, i mitt 78. år, forstår jeg hva president Kimball så. Jeg vet hva han mente. Den gutten i Cuzco og han i Japan og de andre barna rundt om i verden øver dyp påvirkning på min tankegang, mine følelser og det jeg ber mest inderlig om. Jeg tenker konstant på barna og deres foreldre som strever med å oppdra dem i stadig mer kritiske tider.
I likhet med mine brødre har jeg reist over hele verden. I likhet med mine brødre har jeg hatt tillitsverv innen skoleverk, næringsliv, offentlighet og i Kirken. Jeg har skrevet bøker. Jeg har, i likhet med dem, fått æresbevisninger, eksamener, diplomer og plaketter. Slike æresbevisninger kommer med stillingene og er ufortjent.
Når jeg tenker over verdien av dette, er det én ting jeg setter høyest av alt – høyere enn alt dette tilsammen – og det er hvordan våre søn-ner og døtre og deres ektefeller behandler sine barn, og hvordan våre barnebarn i sin tur behandler sine små.
Når det kommer til å forstå vårt forhold til vår himmelske Fader, er det mest verdifulle min hustru og jeg har lært som foreldre og besteforeldre, det vi har lært av våre barn.
Denne velsignelsen har kommet til meg som en gave fra min hustru. Herren sa om slike kvinner: ”[En kvinne er gitt mannen] for å være fruktbar og mangfoldig og for å oppfylle jorden, ifølge mitt bud, og for å fullbyrde det løfte som var gitt av min Fader før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres opphøyelse i de evige verdener, forat de må frembringe menneskenes sjeler til verden, for herved fortsettes min Faders gjerning, forat han må bli forherliget” (L&p 132:63).
Med kvinner som disse til å være mødre for barna, ser vi hvorfor Herren åpenbarte ”at store ting må kreves av deres fedres hender” (L&p 29:48).
Jeg bærer vitnesbyrd om at evangeliet er sant, og at kraften i det velsigner små barn. Jeg ber oppriktig om at barna og de unge og deres foreldre vil motta Den hellige ånds gave, at den vil være en veileder og beskyttelse for dem, at den vil gi dem et vitnesbyrd om at Jesus er Kristus, Guds Sønn, Faderens enbårne. I Jesu Kristi navn, amen.