1 Og nå skjedde det at mens Alma reiste fra Gideons land sydover til Mantis land, se, da møtte han til sin forbauselse Mosiahs sønner som var på vei til Zarahemlas land.

2 Nå var disse Mosiahs sønner sammen med Alma da engelen første gang viste seg for ham. Derfor frydet Alma seg svært meget over å se sine brødre, og det som gjorde ham enda mer glad, var at de fremdeles var hans brødre i Herren. Ja, og de hadde vokst seg sterke i kunnskap om sannheten, for de var menn med en sunn forståelse, og de hadde gransket Skriftene flittig så de kunne kjenne Guds ord.

3 Men dette er ikke alt. De hadde hengitt seg til mye bønn og faste, derfor hadde de profetiens ånd og åpenbaringens ånd, og når de underviste, underviste de med kraft og myndighet fra Gud.

4 Og de hadde forkynt Guds ord i fjorten år blant lamanittene og hadde i stor grad lykkes med å bringe mange til kunnskap om sannheten. Ja, ved deres ords kraft ble mange ført frem for Guds alter for å påkalle hans navn og bekjenne sine synder for ham.

5 Nå var det slike ting som hendte dem på deres reiser, for de hadde mange lidelser, de led mye både på legeme og sjel i form av sult, tørst og utmattelse, og også mye på grunn av åndelige anstrengelser.

6 Nå var dette deres reiser: Etter å ha tatt farvel med sin far, Mosiah, i dommernes første år og etter å ha frasagt seg det rike som deres far ønsket å overlate til dem – og dette var også folkets ønske –

7 dro de ut av Zarahemlas land og tok med seg sine sverd og sine spyd og sine buer og sine piler og sine slynger, og dette gjorde de så de kunne skaffe seg mat mens de var i villmarken.

8 Og på denne måten dro de ut i villmarken med alle dem de hadde valgt ut, for å dra opp til Nephis land for å forkynne Guds ord til lamanittene.

9 Og det skjedde at de reiste mange dager i villmarken, og de fastet mye og ba mye om at Herren ville gi dem en del av sin Ånd som kunne følge dem og være hos dem, så de kunne være et redskap i Guds hender til om mulig å bringe sine brødre, lamanittene, til kunnskap om sannheten, til kunnskap om deres fedres ugudelige tradisjoner som ikke var riktige.

10 Og det skjedde at Herren så til dem med sin Ånd og sa til dem: Vær trøstet, og de ble trøstet.

11 Og Herren sa også til dem: Gå ut blant deres brødre, lamanittene, og forkynn mitt ord. Likevel skal dere være tålmodige i langvarig lidelse og trengsel, så dere kan vise dem et godt eksempel i meg, og jeg vil gjøre dere til et redskap i mine hender til mange sjelers frelse.

12 Og det skjedde at Mosiahs sønner og de som var med dem, i sine hjerter tok mot til seg og dro ut til lamanittene for å forkynne Guds ord til dem.

13 Og det skjedde at da de hadde kommet frem til grensen av lamanittenes land, delte de seg og skilte lag, idet de stolte på Herren og at de skulle møtes igjen når deres innhøsting var avsluttet, for de antok at det var et stort arbeide de hadde påtatt seg.

14 Og det var virkelig stort, for de hadde påtatt seg å forkynne Guds ord til et vilt og et forherdet og et grusomt folk, et folk som fant behag i å myrde nephittene og i å røve og plyndre dem. Og de hadde lagt sin elsk på rikdommer, eller på gull og sølv og kostelige stener, likevel forsøkte de å skaffe seg disse ting ved å myrde og plyndre, så de kunne slippe å arbeide for dem med sine egne hender.

15 Derfor var de et meget dovent folk hvorav mange tilba avguder, og Guds forbannelse var kommet over dem på grunn av deres fedres tradisjoner. Likevel var Herrens løfter gitt til dem på omvendelsens betingelser.

16 Dette var derfor grunnen til at Mosiahs sønner hadde påtatt seg arbeidet, så de kanskje kunne bringe dem til omvendelse, så de kanskje kunne bringe dem til kunnskap om forløsningsplanen.

17 Derfor skilte de lag og dro ut blant dem hver for seg ifølge Guds ord og kraft som var gitt til dem.

18 Nå var Ammon deres leder, eller det var han som betjente dem. Og han forlot dem, etter å ha velsignet dem ifølge deres forskjellige oppdrag og meddelt dem Guds ord, eller han betjente dem før han forlot dem. Og deretter dro de hver sin vei omkring i landet.

19 Og Ammon dro til Ismaels land, det land som var oppkalt etter Ismaels sønner som også ble lamanitter.

20 Og da Ammon kom inn i Ismaels land, tok lamanittene ham og bandt ham, for det var deres skikk å binde alle nephitter som falt i deres hender, og føre dem frem for kongen. Og derfor var det opp til kongen om han ville slå dem ihjel eller holde dem i fangenskap eller kaste dem i fengsel eller vise dem ut av sitt land etter egen vilje og eget forgodtbefinnende.

21 Ammon ble derfor ført frem for ham som var konge over Ismaels land, og hans navn var Lamoni, og han var en etterkommer av Ismael.

22 Og kongen spurte Ammon om han ønsket å bo i landet blant lamanittene, eller blant hans folk.

23 Og Ammon sa til ham: Ja, jeg ønsker å oppholde meg blant dette folk en tid, ja, og kanskje til min dødsdag.

24 Og det skjedde at kong Lamoni likte Ammon meget godt og lot hans bånd løse, og han ville at Ammon skulle ta en av hans døtre til hustru.

25 Men Ammon sa til ham: Nei, men jeg vil være din tjener. Derfor ble Ammon kong Lamonis tjener. Og det skjedde at han sammen med andre tjenere fikk i oppdrag å passe på Lamonis småfe ifølge lamanittenes skikk.

26 Og etter at han hadde vært i kongens tjeneste i tre dager, var han sammen med lamanitt-tjenerne, og de drev sitt småfe til det vanningssted som ble kalt Sebus-vannet, og alle lamanitter driver sitt småfe hit så de kan få vann.

27 Derfor, da Ammon og kongens tjenere drev sitt småfe til dette vanningsstedet, se, da kom noen lamanitter som hadde vannet sitt småfe, og de jaget Ammons og kongens tjeneres småfe vekk så de løp i alle retninger.

28 Nå begynte kongens tjenere å knurre og sa: Nå kommer kongen til å drepe oss, slik han har gjort med våre brødre fordi deres småfe ble adspredt på grunn av disse menns ugudelighet. Og de begynte å gråte overmåte sårt og sa: Se, vårt småfe er allerede adspredt.

29 Nå gråt de av frykt for å bli drept. Men da Ammon så dette, svulmet hans hjerte av glede, for, sa han: Jeg vil vise disse mine medtjenere min kraft, eller den kraft som er i meg, ved å føre dette småfe tilbake til kongen, så jeg kan vinne disse mine medtjeneres hjerter så jeg kan få dem til å tro på mine ord.

30 Og nå var dette Ammons tanker da han så lidelsene til dem som han kalte sine brødre.

31 Og det skjedde at han oppmuntret dem med sine ord og sa: Mine brødre, vær ved godt mot, og la oss gå og lete etter småfeet, og vi vil samle dem og drive dem tilbake til vanningsstedet, og slik vil vi bevare småfeet for kongen, og han vil ikke slå oss ihjel.

32 Og det skjedde at de gikk for å lete etter småfeet, og de fulgte Ammon, og de løp avsted så fort de kunne. Og de fikk kongens småfe til å snu og samlet dem igjen ved vanningsstedet.

33 Og de samme menn sto der igjen for å jage vekk deres småfe, men Ammon sa til sine brødre: Omring småfeet så de ikke flykter, og jeg skal gå og kjempe mot disse menn som sprer vårt småfe.

34 Derfor gjorde de som Ammon befalte dem, og han gikk frem for å kjempe mot dem som sto ved Sebus-vannet, og de var ikke helt få i antall.

35 Derfor var de ikke redde for Ammon, for de trodde at én av deres menn kunne slå ham ihjel om de fant det for godt, for de visste ikke at Herren hadde lovet Mosiah at han ville fri hans sønner ut av deres hender. Heller ikke visste de noe om Herren. Derfor fant de behag i å ødelegge sine brødre, og av denne grunn sto de der for å adspre kongens småfe.

36 Men Ammon gikk frem og begynte å kaste stener på dem med slyngen sin, ja, med stor kraft slynget han stener mot dem. Og på denne måten drepte han noen av dem, så de begynte å bli forbauset over hans kraft. Likevel var de sinte fordi deres brødre var drept, og de var fast bestemt på at han skulle falle. Derfor, da de så at de ikke kunne treffe ham med sine stener, gikk de frem med stokker for å slå ham ihjel.

37 Men se, enhver som løftet stokken for å slå Ammon, hugget han armen av med sitt sverd, for han motsto deres slag ved å slå armene deres med eggen av sverdet sitt, så de begynte å bli forbauset og begynte å flykte for ham, ja, og de var ikke helt få i antall. Og han drev dem på flukt ved sin arms styrke.

38 Nå hadde seks av dem falt for slyngen, men han drepte ingen andre enn deres leder med sitt sverd. Og han hugget av så mange av deres armer som ble løftet mot ham, og det var ikke få.

39 Og da han hadde drevet dem langt bort, vendte han tilbake, og de vannet sitt småfe og drev dem tilbake til kongens gressganger. Og deretter gikk de inn til kongen og bar med seg armene som var hugget av med Ammons sverd på dem som hadde forsøkt å drepe ham, og de ble båret inn til kongen som et bevis på de ting som de hadde gjort.