Å fortelle hemmeligheter
“Som jeg har elsket, elsk du din neste” (“Elsk du din neste,” Salmer, nr. 190).
Var dette en hemmelighet Luisa kunne holde på?
Luisa lukket matteboken sin da klokken ringte. Hun hadde ikke klart å konsentrere seg om oppgavene den siste timen uansett.
Alle de andre elevene løp ut. Det var siste time på fredag. Vanligvis gledet Luisa seg også til helgen. Men i dag klarte hun ikke å føle noe annet enn bekymring. Ikke siden lunsjen. Det var da hennes beste venninne, Carlotta, hadde stilt henne et spørsmål: “Kan du holde på en hemmelighet?”
Luisa hadde lent seg mot henne og nikket ivrig. Hun var flink til å holde på hemmeligheter. Hun var sikker på at Carlotta ville fortelle henne om en kjekk gutt som hun var forelsket i.
Men Carlottas hemmelighet var ikke det minste moro.
En stemme avbrøt Luisas tanker. Hun blunket og kikket opp fra pulten sin. “Hadde du et spørsmål om leksene, Luisa?” spurte læreren. Alle de andre elevene hadde allerede gått.
“Nei,” svarte Luisa. Hun møtte lærerens blikk. Hun bare måtte si det til noen! Men Carlotta hadde lovet å ikke gjøre det.
“Jeg må rekke bussen,” sa Luisa fort. Hun tok på seg jakken sin og fortet seg ut i den kalde vinterluften.
Under hele bussturen hjem var Luisa så nervøs at hun nesten ikke holdt ut. Brystet føltes stramt, som om det var vanskelig å puste.
Luisa kunne ikke slutte å tenke på Carlottas hemmelighet. I lunsjen sa Carlotta at hun hadde gjort noe som var farlig. Luisa kunne fremdeles knapt nok tro det hun hadde hørt. Hun trodde hun kjente sin beste venninne! Hun kunne ikke forestille seg at Carlotta gjorde noe så skremmende. Da lunsjen var over, hadde Carlotta fått Luisa til å love at hun aldri skulle si det til noen.
Men hva om Carlotta skadet seg?
Luisa prøvde å stenge ute latteren og snakkingen rundt seg på bussen mens hun lukket øynene og ba inni seg.
“Vær så snill, himmelske Fader, hjelp meg å vite hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke at venninnen min skal bli sint på meg. Men jeg vil ikke at det skal skje noe vondt med henne heller. I Jesu Kristi navn. Amen.”
Spaserturen hjem føltes lengre enn vanlig. Ville ikke mamma skjønne at noe var galt når Luisa kom hjem? Hva skulle hun si?
Da Luisa så på snøen på bakken, husket hun snøballkrigen som hun og Carlotta hadde startet med noen andre barn i parken i forrige uke. Det var så gøy! Hun tenkte på de andre tingene hun og Carlotta elsket å gjøre sammen. Bare å være sammen. Fotturer. Lekser. Sport.
Hvordan ville det være om Luisa fortalte hemmeligheten hennes, og Carlotta ikke ville være venner med henne lenger? Denne tanken fikk Luisas mage til å knytte seg enda strammere.
Så fikk hun en annen tanke. Akkurat nå var det viktigste hva som var best for Carlotta – ikke hva Carlotta kanskje ville synes om henne. Carlotta trengte en sann venn, en venn som ville hjelpe henne å være trygg. Luisa visste at Jesus alltid gjorde det som var best for andre, selv om det var noen som ikke likte ham.
Luisa visste hva hun måtte gjøre. Hun måtte snakke med mamma om det. Hun ville også ringe Carlotta og fortelle henne hvor bekymret hun var, og at en voksen måtte hjelpe henne. Da ville kanskje Carlotta snakke med sin mor også.
Luisa følte seg litt lettere stemt da hun nærmet seg døren.
“Mamma?” ropte hun idet hun gikk inn. “Kan vi snakke sammen?”
Carlotta ville kanskje bli sint, men Luisa visste at dette var det rette å gjøre. Hun ville være en sann venn.
Noen hemmeligheter var for viktige til å holde på.