Frelserens respekt for Kvinner
Artikkelforfatterne bor i Utah, USA.
Ved å studere Kristi omgang med kvinnene i Johannes-evangeliet, forstår vi bedre vårt mulige forhold til ham.
På en tid da kvinner som regel ble behandlet som mindreverdige, viser Johannes-evangeliet at Jesus Kristus behandlet kvinner med medfølelse og respekt, og som eldste James E. Talmage (1862-1933) i De tolv apostlers quorum uttalte at “verdens største forkjemper for kvinnen og kvinneverdigheten er Jesus Kristus.”1
Denne artikkelen omhandler følgende kvinner i Johannes-evangeliet: (1) Maria, Jesu mor (se Johannes 2:1-11; 19:25-27); (2) den samaritanske kvinnen ved brønnen (se Johannes 4:4-30, 39-42); (3) kvinnen som ble grepet i hor (se Johannes 8:1-11); og (4) Maria Magdalena (se Johannes 20:1-18). Selv om disse kvinnenes livserfaringer var vidt forskjellige, fremhever Johannes Frelserens forståelse av de forskjellige omstendighetene i deres liv, og han forteller om velsignelsene som kom til hver enkelt kvinne på grunn av hennes tro på Jesus Kristus.
Marias tro gikk forut for det første offentlige miraklet
Johannes presenterer leseren for Maria tidlig i sitt evangelium. Hans beretning om Jesu Kristi første offentlige mirakel i bryllupet i Kana inneholder en hyllest til Marias tro.
Maria hadde etter alt å dømme en ansvarsfull stilling i bryllupet.2 “Da det ble mangel på vin, sa Jesu mor til ham: De har ikke vin” (Johannes 2:3). Dette skriftstedet tyder på at da Maria ba Jesus Kristus om hjelp, kan hun ærbødig ha forventet et mirakel.3
Jesus Kristus svarte: “Kvinne, hva vil du meg? Min time er ennå ikke kommet” (Johannes 2:4). I Joseph Smiths inspirerte oversettelse av dette verset spør Frelseren Maria hva hun ønsker at han skal gjøre, og lover å gjøre det.4 Tiltalen kvinne kan virke streng og respektløs overfor en leser i dag. Men Frelserens bruk av den her var trolig ment å formidle motsatt betydning.5 En religionsforsker forklarer: “‘Kvinne’, eller snarere ‘dame’, er på gresk en tittel som viser respekt, og ble til og med brukt til å tiltale dronninger.”6 Det var som om han sa til sin mor: “Min dame, hva som helst du ber meg om i tro, vil jeg gi deg.” Denne beretningen viser at Frelseren var opptatt av presset som kvinner ofte opplevde. Jesus Kristus hedret sin mor ved å tilby seg å hjelpe henne med hennes byrder og ansvarsoppgaver.
Beretningen viser så Marias fortsatte tro, idet hun befalte Herrens tjenere å adlyde Jesus Kristus: “Hva han sier til dere, det skal dere gjøre” (Johannes 2:5). Vannkrukkene ble fylt, og Frelseren gjorde vannet til vin som svar på Marias anmodning om å bidra til å sørge for gjestene i bryllupet. For en vakker lærdom vi får av Maria: Når du er nød, kan du søke etter og stole på Jesus Kristus, som har all makt. I likhet med Maria, kan siste-dagers-hellige kvinner i dag stole på Jesus Kristus i tro når de føler seg overveldet av sine ansvarsoppgaver.
Denne korte beretningen lærer oss ikke bare om kraften i Marias tro, men bekrefter også Jesu Kristi sanne identitet som Guds Sønn ved hans første offentlige mirakel. Den neste kvinnen Johannes presenterer for leseren, er kvinnen i Samaria.
Jesus Kristus viste respekt for en kvinne fra Samaria
Beretningen i Johannes 4 understreker Jesu Kristi respekt for alle kvinner, uavhengig av nasjonalitet eller religiøs bakgrunn. Noen jøder betraktet samaritanene som “mer urene enn en hedning av en hvilken som helst annen nasjonalitet”7, og unngikk all omgang med dem. Ikke bare tilsidesatte Jesus Kristus datidens tradisjoner, men eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum har bekreftet hedersbevisningen Frelseren ga denne kvinnen: “Første gang Herren erkjente at han var Kristus, var det til en samaritansk kvinne ved Jakobs brønn.”8
Etter å ha reist i dagens hete, stoppet Jesus Kristus for å hvile og få tak i vann. Frelseren innledet samtalen med den samaritanske kvinnen ved brønnen ved å be om noe å drikke. I løpet av samtalen fikk hun gradvis et vitnesbyrd om hans guddommelighet. Johannes skriver at hun først tiltalte Jesus som “jøde”, så “Herre”, så “profet” og til slutt som “Messias” (se Johannes 4:9-29). Hennes stadig mer respektfulle valg av titler tyder på at hun utviklet tro på Jesus Kristus og ble omvendt.
Frelseren forklarte henne at han hadde “levende vann” (Johannes 4:10) og at de som drakk av det, aldri i evighet ville tørste. Forvirret stilte kvinnen flere spørsmål. Jesus Kristus tilkjennega deretter den samaritanske kvinnens tidligere liv og hennes nåværende syndige forhold. Selv om hun kanskje var forlegen, følte hun muligens også at Jesus Kristus talte med respekt, ettersom hun svarte ettertenksomt: “Herre, jeg ser at du er en profet” (Johannes 4:19). Med sine synder allerede tilkjennegitt, uten noe mer å skjule, utøvde kvinnen tro på Jesus Kristus mens han underviste henne. Ett av svarene hans kan være en nøkkel til å oppnå frelse: “Tro meg, kvinne” (Johannes 4:21).
På grunn av sin tro fikk den samaritanske kvinnen et vitnesbyrd fra Ånden, og ønsket å vitne om at Jesus var Kristus, den lovede Messias. Hun forlot sin vannkrukke (symbol på hennes jordiske eiendeler), dro til byen og erklærte: “Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?” (Johannes 4:29). Ved å bli et redskap i Guds hender bidro den samaritanske kvinnens tro og misjonæriver til å bløtgjøre andres hjerter så de ville ta imot Jesus Kristus.
Ved å fortelle om dette viser Johannes at Frelseren er oppmerksom på kvinner og kjenner detaljene i deres liv. Dessuten respekterer han alle kvinner uavhengig av deres bakgrunn. Denne beretningen viser kvinner som ikke føler at de har et forhold til Kristus eller føler seg som et utskudd i sitt eget samfunn, at Jesus Kristus kjenner hver enkelt kvinnes utfordringer og kan akseptere og styrke henne. Johannes-evangeliet legger vekt på dette poenget ved å undervise om Kristi medlidenhet med kvinnen som ble grepet i hor.
Jesus Kristus viste medfølelse med kvinnen som var grepet i hor
Johannes 8 sammenligner fariseernes hensynsløse behandling av kvinnen med den milde respekt og medlidenhet som Jesus Kristus viste henne. Kanskje i et forsøk på å la fariseerne forstå det og trekke tilbake sin harde medfart av kvinnen, “bøyde [Frelseren] seg ned og skrev med fingeren på jorden (Johannes 8:6). Handlingen “å skrive på jorden var en symbolsk handling som var godt kjent i oldtiden, som tilkjennega uvilje mot å håndtere den aktuelle saken.”9
Ikke desto mindre fortsatte de skriftlærde og fariseerne å plage Jesus Kristus og fornærme kvinnen. Av medlidenhet med kvinnen “rettet [Jesus] seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne! Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden” (Johannes 8:7-8). Avslørt og selvfordømt dro anklagerne en etter en i skam, slik at horkvinnen alene sto overfor Jesus.
Til hennes ære ble kvinnen i Johannes 8 værende ved siden av Jesus Kristus istedenfor å flykte. Hun må ha følt seg oppbygget og styrket av den respekt Jesus viste henne. Han spurte: “Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg? Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer” (Johannes 8:10-11).10
Som sagt vitner Johannes-evangeliet om at Jesus Kristus behandlet kvinner med medfølelse og respekt, uavhengig av deres synder. Ettersom alle har syndet, kan vi få stort håp av denne kvinnens eksempel som utøvde tro på Jesus Kristus. Akkurat som Frelseren viste medfølelse med denne kvinnen under vanskelige og elendige omstendigheter, trøstet han Maria Magdalena da han fant henne i tårer ved graven i hagen.
Maria Magdalena ble utvalgt som vitne om den oppstandne Kristus
Johannes er den eneste evangelieforfatteren som identifiserer den første som så den oppstandne Herre, noe som viser at tapre og gode kvinner kan motta store åndelige tilkjennegivelser. Johannes skriver: “På den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Da hun så da at steinen var tatt bort fra graven”, løp Maria for å hente hjelp og varsle apostlene om at Jesu legeme var borte. Hun fant Peter og Johannes, som løp til graven og fant begravelsestøyet. Så gikk de to apostlene, og Maria var igjen alene ved graven i hagen.
Maria gråt i hagen ved graven. Tanken på ikke å vite hva som hadde skjedd med Herrens legeme, kan ha overveldet henne. Selv om Frelseren viste seg og talte til henne, gjenkjente hun ham ikke til å begynne med. Men “Jesus sier til henne: Maria!” (Johannes 20:16). Noe fikk henne til å skjønne at det var hennes Frelser. “Gjenkjennelsen kom umiddelbart. Hennes elv av tårer ble til et hav av glede. Det er Han. Han er oppstått. Han lever.”11 Etter å ha sett den oppstandne Herre, ble Maria bedt om å bære vitnesbyrd for apostlene om at han var i live.
Selv om disiplene først var skeptiske (se Lukas 24:11), må Marias vitnesbyrd ha gjort et visst inntrykk. Senere var disiplene samlet for å snakke om dagens hendelser. De grunnet sikkert på Marias vitnesbyrd, da Jesus “stod midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere” (Johannes 20:19).
Denne opplevelsen understreker Jesu Kristi store respekt for kvinner, for Maria Magdalena ble utvalgt som det første vitne, og deretter bemyndiget til å bære vitnesbyrd om den oppstandne Frelseren. Herren fortsetter å stole på kvinner i vår tid til å stå som vitner om ham. Eldste M. Russell Ballard har sagt: “Vår evangelieutdeling ikke er uten heltinner. Utallige kvinner fra hvert kontinent og alle livssituasjoner har gjort dramatiske bidrag til Kristi sak… Mitt spørsmål er: ‘Vil dere være en av disse kvinnene? Og vil dere menn som bærer prestedømmet, følge den samme oppfordring?’”12
Vi kan følge deres eksempel
Ved tro på Jesus Kristus kan vi følge eksemplet til disse kvinnene i Johannes skrifter. Vi kan stole på at Frelseren forstår presset i vårt liv, og kan hjelpe til med å bære våre byrder. Vi kan tro at Jesus Kristus vil løfte oss til tross for våre overtredelser. Vi kan dessuten vite at Kristus kan hjelpe oss i vår dypeste sorg, lidelse og kval.