I hjertets hellighet
Hver gang vi gjør noe av kjærlighet, tålmodighet, vennlighet og generøsitet, hedrer vi våre pakter ved å si: ”Her er jeg, send meg.”
Selv om vi er langt flere nå enn de Hjelpeforenings-søstre som var i Nauvoo, er ånden på vårt møte den samme. I likhet med oss styrket og inspirerte de hverandre, de ba for hverandre, de viet alt de hadde til riket. President Hinckley har beskrevet oss som ”en enorm ressurs av tro og gode gjerninger … et anker av hengivenhet, lojalitet og resultater”.1 Det forunderlige er at enten vi er her i Konferansesenteret eller i et møtehus i Mexico eller en gren i Litauen, er vi søstre i Sion og har et stort verk å utføre. Og sammen, ledet av en Guds profet, vil vi gjøre det! Jeg håper dere føler min kjærlighet til dere – en kjærlighet som også mine rådgivere føler. De er til stor velsignelse for meg.
Å si at jeg ble overveldet da president Hinckley kalte meg som Hjelpeforeningens generalpresident, er ingen overdrivelse! Det forstår dere sikkert. Men med skjelvende stemme svarte jeg: ”Her er jeg, send meg.” Da en jødisk venninne fikk vite hva kallet innebar, så hun på meg som om jeg var gal, og spurte: ”Bonnie, hvorfor skulle du gjøre det?” (I slike øyeblikk lurer jeg ofte på det samme!) Men det er bare én grunn til at jeg gjorde det: Jeg har inngått pakter med Herren, og jeg vet hva det medfører. Og jeg visste at dere og jeg skulle virke sammen, og at min villighet var på vegne av oss alle sammen.
I århundrer har rettferdige kvinner stått frem for å slutte seg til Kristi sak. Mange av dere har nylig blitt døpt, deres pakter står ennå friskt i minnet. Det dere har ofret, er ennå kjært. Når jeg tenker på dere, minnes jeg Priscilla Staines fra Wiltshire i England. 19 år gamle Priscilla sluttet seg til Kirken i 1843. Alene. Hun måte snike seg ut om natten for å bli døpt, på grunn av naboenes forfølgelse og familiens mishag. Hun skrev: ”Vi ventet til midnatt … og gikk så til en bekk et par kilometer unna. Her var vannet … frosset, og eldsten måtte hugge et hull i isen som var stort nok til å døpe i … Ingen uten Gud og hans engler og de få vitnene som sto ved bredden sammen med oss, hørte min pakt, men i den høytidsfulle midnattstimen virket det som all naturen lyttet og en engel skrev ned ordene våre i Herrens bok.”2
Ordene hun sa: ”Ingen uten Gud og hans engler … hørte min pakt”, rørte meg, for akkurat som Priscilla er vi – uansett alder eller kunnskap om evangeliet eller hvor lenge vi har vært i Kirken – alle paktens kvinner. Det er et uttrykk vi ofte hører i Kirken, men hva betyr det? Hvordan blir pakter bestemmende for hvem vi er og hvordan vi lever?
Pakter – eller bindende løfter mellom oss og vår himmelske Fader – er avgjørende for vår evige fremgang. Trinn for trinn lærer Han oss å bli lik ham ved å engasjere oss i sitt verk. Ved dåpen lover vi å elske ham av hele vår sjel og elske våre søstre og brødre som oss selv. I templet inngår vi ytterligere pakter om å være lydig, uselvisk, trofast, hederlig og nestekjærlig. Vi inngår pakt om å ofre og å innvie alt vi har. Formet av prestedømsmyndighet har pakter vi holder fortsatt å velsigne oss til overmål. Hvor ofte tenker du over at dine pakter strekker seg utover jordelivet og knytter deg til det guddommelige? Å inngå pakter er uttrykk for et villig hjerte, å holde pakter er uttrykk for et trofast hjerte.
Det høres så enkelt ut på papiret, gjør det ikke? Det er selvfølgelig gjerningene som viser hvem vi virkelig er. Hver gang vi gjør noe av kjærlighet, tålmodighet, vennlighet og generøsitet, hedrer vi våre pakter ved å si: ”Her er jeg, send meg.” Vanligvis sier vi disse ordene i det stille, ikke i full offentlighet.
Når har en annens pakter med Herren velsignet deg, gitt deg fred, styrket din sjel? Da min mann og jeg var misjonærer i England, så vi mange eldster og søstre som direkte ble påvirket av verdige kvinners pakter. Jeg var så takknemlig for mødre, søstre, tanter og lærere – som mange av dere er – som etterlevde pakter som ble til velsignelse for andre ved at de underviste disse fremtidige misjonærene.
Pakter tilskynder oss ikke bare til å forlate komfort til fordel for ny vekst, de får også andre til å gjøre det samme. Jesus sa: ”Det I har sett meg gjøre, skal I også gjøre.”3 Hans etterlevelse av paktene er en oppfordring for oss.
Pakter sparer oss for unødig lidelse. Når vi for eksempel er lydige mot profetens veiledning, holder vi en pakt. Han har rådet oss til å unngå gjeld, ha et matvarelager og bli selvhjulpne. Ved å leve innenfor rammen av våre midler blir vi velsignet utover lydigheten. Det lærer oss takknemlighet, tilbakeholdenhet og uselviskhet, og gir oss fred for økonomisk press og beskyttelse mot materialistisk grådighet. Å holde våre ”lamper fylt” vil si at uforutsette omstendigheter ikke blir til hinder for anledninger til hengivent å svare: ”Her er jeg, send meg.”
Pakter som fornyes, gir styrke og gir nytt liv til en trett sjel. Hva foregår i vårt hjerte hver søndag når vi tar del i nadverden og hører ordene ”alltid minnes ham”?4 Forbedrer vi oss uken etter ved på nytt å fokusere på det som betyr mest? Jo da, vi møter vanskeligheter. Og det er tungt å forandre ting. Men har du noen gang undret hvordan våre søstre overlevde å bli drevet ut av Nauvoo, og mange gikk hele strekningen til fots? Når føttene ble trette, ble de båret frem av sine pakter! Hva annet kunne gi en slik åndelig og fysisk styrke?
Pakter beskytter oss også mot å bli kastet og drevet ”omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep”.5 Paktens kvinner står fast når ondt kalles godt og godt kalles ondt. Enten vi befinner oss i klasserommet, rundt vannkjøleren eller vi ser fjernsynets siste nytt-”eksperter”, vil det å huske våre pakter hindre at vi føres på villspor.
Pakter kan holde oss og våre kjære åndelig trygge og åndelig forberedt ved å plassere det viktigste i første rekke. Når det for eksempel gjelder familier, har vi ikke råd til å være likegyldige og la oss avspore. Barndommen er et forsvinnende under. Få har opplevd så bekymringsfrie dager som jeg hadde under oppveksten på en gård. President Hinckley har sagt: ”Våre problemer, nesten alle sammen, oppstår i våre hjem … Hvis det skal skje en forandring, … må den begynne i hjemmet. Det er her sannhet læres, rettskaffenhet fremelskes, selvdisiplin innpodes og kjærlighet gis næring.”6
Søstre, Herren trenger kvinner som vil lære barna å arbeide og lære og tjene og tro. Enten de er våre egne eller andres, må vi stå frem og si: ”Her er jeg, send meg til å våke over dine små, til å sette dem først, til å rettlede og beskytte dem mot ondskap, til å elske dem.”
Noen ganger står vi overfor det å holde våre pakter når det ikke synes å være noen logisk grunn til det. Jeg hørte en enslig søster fortelle om en erfaring med å ”komme til å stole helt og fullt på Herren”. Livet hadde ikke blitt slik hun hadde ventet. Høres det kjent ut? Denne selvransakelsens tid innebar skifte av jobb, nye økonomiske belastninger, og verdslige filosofier trakk. Hør så hva hun gjorde. Hun satte seg ned sammen med andre søstre i wardet og oppdaget at også de søkte den fred som evangeliet gir. Hun ba om en prestedømsvelsignelse. Hun utførte tappert sitt kall. Hun studerte og forsøkte mer helhjertet å vie sin kjærlighet, takknemlighet og overbevisning til Jesus. Hun ba. ”Jeg ropte til Herren,” sa hun, ”og fortalte ham at jeg ville gjøre hva som helst han ba meg om.” Hun gjorde alt dette på tross av vanskelighetene. Og vet dere hva som hendte? Nei, hennes evige livsledsager sto ikke plutselig på trammen. Men fred fant veien inn i hennes hjerte, og livet føltes bedre.
Søstre, vi holder våre pakter når vi deler vår livsvisdom med andre for å oppmuntre, når vi som besøkende lærerinner har ekte medfølelse, når vi hjelper en yngre søster å forstå at hennes friske perspektiv er en velsignelse for oss i Hjelpeforeningen. Dette kan vi gjøre!
Da den unge Priscilla, vår britiske konvertitt i 1843, krysset Atlanteren, ble hun kjent med en kvinne på sin mors alder. Den eldre søsteren brant også for de paktene hun hadde inngått. Da de la til kai i Nauvoo, sto hun ved Priscillas side. Sammen, modige og med stor tro, sluttet de seg til Guds hellige.7
Den åndelige integriteten til å holde våre pakter kommer ved konsekvent skriftstudium, bønn, tjeneste og offer. Så enkle trinn styrker vår sjel så vi kan si: ”Send meg for å hjelpe en søster og hennes nyfødte, send meg for å undervise en strevende elev, send meg for å vise en utenforstående kjærlighet. Send meg hvor du trenger meg, når du trenger meg.”
Herren har kalt oss til å gjøre alt vi gjør ”i hjertets hellighet”.8 Og hellighet er et produkt av å etterleve pakter. Jeg liker så godt teksten til denne salmen og de følelsene den gir meg:
Mer hellighet gi meg,
mer kraft i min ånd,
mer tålmod, ei klage,
mer fri syndens bånd,
mer tro på min Fader,
mer sans for hans ord,
mer lyst til å tjene,
mer trofast på jord.9
Hellighet påkaller ordene ”Her er jeg, send meg.” Da Priscilla Staines inngikk pakten ved midnatt i det iskalde vannet, trådte hun inn i et nytt liv. Klærne var nesten stivfrosne, men hjertet var varmt av glede. ”Det var ingen vei tilbake,” sa hun. ”Jeg … satset på det evige livs belønning og stolte på Gud.”10
President Hinckley, sammen med Hjelpeforeningens søstre over hele verden lover jeg deg at vi står forenet som paktens kvinner og lytter til din røst. Hør, på en hærskare forskjellige språk, ordene til hver Hjelpeforenings- søster når vi sier: ”Her er jeg, send meg.”
Må våre individuelle pakter som knytter oss til vår himmelske Fader, rettlede oss, beskytte oss, helliggjøre oss og la oss gjøre det samme for alle hans barn, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen.