Omfavnet i Hans kjærlighets armer
Forvirrende ting vil fortsatt skje, men i likhet med Nephi kan vi fremdeles vite at Gud elsker oss, et … faktum som kan og vil holde oss oppe gjennom mye!
I en tid fylt med kriser og en virvel av illevarslende globale hendelser vil sanne disipler bevare troen på en kjærlig Gud som åpenbarer seg, og på hans plan for å forløse sine barn – dette hvorfor av alt som Gud gjør. (Se Moses 1:39.) Dernest forteller Guds karakter, slik den er åpenbart oss, at han har kosmisk kapasitet til å sikre at han virkelig er ”skikket” til å utføre sitt enorme verk (se 2. Nephi 27:20-21; JSO, Jesaja 29:22-23).
Sanne disipler vil også bevare troen på hans Sønn, Forsoneren Jesus Kristus. Ved å ”bli omvendt til Herren”(3. Nephi 1:22) vil de stadig gjennomgå en lykkelig og ”mektig forandring” (se Mosiah 5:2, Alma 5:12-14).
Faktisk, brødre og søstre, er Jesus allerede den seirende i det største slaget uansett: ”I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden” (Joh. 16:33, uthevelse tilføyet). Forsoningen ble gjennomført og tilveiebragte universell oppstandelse til milliarder på milliarder, og alle løftes opp av graven – uansett hvordan og når vi ble lagt dit. Derfor, selv om vi en klar kveld kan se stjerner med ufattelig levetid, er de ikke udødelige. Men takk og lov, det er vi!
Likeså vil ”sanne troende” (4. Nephi 1:36) bevare troen på gjenopprettelsen i de siste dager med himmelske besøk og myndighet, dens profeter og apostler og dens ”tydelige og viktige” hellige skrifter (1. Nephi 13:29). Evangeliets første prinsipper passer sannelig inn i de siste dager.
Samtidig som den gjenopprettede kirke kommer ”ut av mulm og mørke”, vil ironisk nok det som synes å være harde utfordringer, faktisk ytterligere vise Kirkens særegenhet (L&p 1:30). Ikke desto mindre vil det å bringe vår oppførsel mer i samsvar med vår tro bringe nådeløse påminnelser om våre vedvarende plikter som disipler.
Det gjengitte evangelium har oppdrift, det er vidt og dypt – det overgår vår fatteevne. Det belærer, enten det gjelder guddommelig planmessighet i universet eller å understreke viktigheten av personlig kyskhet og troskap. Bare ydmyke disipler kan trygt håndtere en slik frimodig teologi.
Med Skriftene til forankring og forsikring kan også vi ”se hen til Gud … og han vil trøste [oss] i [våre] lidelser” (Jakobs bok 3:1, uthevelse tilføyet).
Også vi kan bli ”styrket under alle slags prøver, ja … han vil fremdeles befri [oss] ” (se Alma 36:3, 27, uthevelse tilføyet).
For Herren har sagt: ”Jeg vil være midt iblant eder” (L&p 49:27). ”Jeg vil lede eder” (L&p 78:18).
Gud vil dessuten gi oss uvurderlige, personlige forsikringer gjennom Den hellige ånd (se Joh. 14:26, L&p 36:2). Uansett om det er i fredelige eller urolige tider, er Talsmannen vår beste kilde til trøst.
Enok gråt over ugudeligheten på sin tid, og til å begynne med ”ville han ikke la seg trøste” (se Moses 7:4, 44). Men så fulgte åpenbaringer som fortløpende viste at Jesus forløste verden, gjenopprettelsen i de siste dager og det annet komme. Enok ble bedt om å ”oppløfte sitt hjerte og være glad” (Moses 7:44). Læresetningene og åpenbaringene kan også oppløfte oss – selv midt i ”kriger og rykter om kriger” (Matteus 24:6, Markus 13:7, se også 1. Nephi 12:2, Mormon 8:30, L&p 45:26). Derfor trenger vi ikke gå trett i vår sjel (se Hebr. 12:3, L&p 84:80).
Som disipler behøver vi ikke uttørkes av motløshet eller av dagens hete, heller ikke skulle forferdelige samfunnssymptomer ”tynge [oss] ned” (Moroni 9:25), og heller ikke konfrontasjoner med vulgaritet (se Alma 32:38).
Vi kan nok vike tilbake for enkelte ting på den nåværende menneskelige scene, men Jesus vek ikke tilbake i Getsemane eller på Golgata. Isteden ”fullendte han [sine] forberedelser for menneskenes barn” (L&p 19:19).
Når det gjelder prøvelser, også på vår tro og tålmodighet, fins det ikke unntak – bare variasjoner (se Mosiah 23:21). Disse holdningsøvelsene er ment å øke vår kapasitet for lykke og tjeneste. Ennå vil de trofaste ikke være fullstendig immune overfor det som skjer på denne planeten. Derfor er den modige holdningen til de utsatte Sadrak, Mesak og Abed-Nego verd å ta etter. De visste at Gud kunne redde dem. ”Men hvis ikke,” hevdet de, ville de likevel tjene Gud (se Daniel 3:16-18). På samme måte kan det å overholde de umoderne, men nødvendige første og sjette bud gjenspeile det mot tre unge kvinner viste i fordums tid. De sa nei med livet som innsats (se Abraham 1:11).
Derfor, vi kan bli trengt fra alle kanter, men ingenting kan virkelig adskille oss fra Kristi kjærlighet (se 2. Kor. 4:8, Rom. 8:35-39). Frykt for verdslige ting inngår ikke i å være ”ivrig opptatt” (L&p 58:27). Like fullt kan og skulle vi, som Peter oppfordret til, kaste våre byrder på Herren, for han bryr seg med sikkerhet om oss! (Se 1. Peter 5:7.) Å, brødre og søstre, hvilken befrielse er i vente ved å gi seg over til slik tillit!
Når det gjelder å bøte på våre personlige feiltrinn, møter vi ikke noen hindrende trafikk-kork på veien til omvendelse. Det er en bomvei hvor vi må betale, og det går raskere ved å anvende Kristi forsoning.
Det kan være nødvendig med noen frittalende Jetroer i vårt liv til å rette oss opp (se 2. Mos. 18:14-24), eller stunder med realistisk klarsyn, som hos de opprinnelige Tolv, som med rette konkluderte: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord” (Joh. 6:68).
Dessuten, hvis vi ikke er fullstendig besluttsomme, hva vil vi da si til heltene og heltinnene ved Martin’s Cove og Sweetwater? At ”vi beundrer deg, men vi nøler med å vasse gjennom vår egen elv med kald motgang”?
Brødre og søstre, ved guddommelig forordning har vi fått ”disse dagene å leve i” (Helaman 7:9), siden ”alt må skje i sin tid” (L&p 64:32). Dessuten, selv om vi lever i en svak verden, har vi ikke blitt sendt hit for å mislykkes.
Husker dere den nye stjernen som forkynte fødselen i Betlehem? Den befant seg i sin nøyaktige bane lenge før den skinte dit ned. Også vi befinner oss i menneskenes baner for å lyse opp. Den guddommelige korrelasjon fungerer ikke bare i universet, men også på denne planeten. Når det kommer til stykket, ble ikke platene til Mormons bok gravd ned i Belgia og Joseph Smith født århundrer senere i det fjerne Bombay.
Fremkomsten av konstellasjonen av ”kloke” grunnlovsfedre som skulle frembringe Amerikas bemerkelsesverdige grunnlov – hvis rettigheter og beskyttelse tilhører enhver – var heller ingen tilfeldighet (se L&p 101:77-78, 80). En historiker kalte våre grunnlovsfedre ”den mest bemerkelsesverdige generasjon offentlige embedsmenn i USAs og kanskje enhver annen nasjons historie”. (Arthur M. Schlesinger, The Birth of the Nation [1968], 245.) En annen historiker tilføyde: ”Det ville hatt uvurderlig betydning å vite hva som frembragte dette talentfrembruddet fra en base på bare to og en halv millioner innbyggere.” (Barbara W. Tuchman, The March of Folly: From Troy to Vietnam [1984], 18.)
Likevel slår noen seg til ro med en inkonsekvent eller udyktig gud. Laman og Lemuel, for eksempel, visste at det fordums Israel var blitt mirakuløst reddet fra Faraos mektige hær, men de knurret og lot seg skremme av kun en lokal Laban. Vi kan være så provinsielle og så selvopptatte. Gud, som våker over galaksers, stjerners og verdeners innbyrdes forhold, ber oss anerkjenne hans hånd også i vårt eget liv (se L&p 59:21). Har vi ikke fått forsikring om at en spurv som faller, og selv hårene på våre hoder, er talte? (se Matteus 10:29-30, L&p 84:80). Gud er i detaljene! Akkurat som Herren kjenner alle sine uendelige skaperverk, kjenner og elsker han også den enkelte i enhver folkemengde – ja, han kjenner og elsker hvert eneste menneske! (se 1. Ne. 11:17).
Tenk på hans kjærlige ord til Moses: ”Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for mine øyne” (2. Mosebok 33:12) – og til Joseph: ”Dette er min elskede Sønn. Hør ham!” (Joseph Smith – Historie 1:17).
Intet under at kong Benjamin innstendig ber oss om å tro at vi ikke forstår alt som Gud forstår (se Mosiah 4:9). Å ignorere åpenbaringene om Guds forbløffende kapasitet er som å leke formålsløst og tilfreds med trebrikker med bokstavene i alfabetet på, uten å innse at Shakespeares sonetter ble skrevet med det samme alfabetet.
Fader Abraham ”tvilte ikke” på det guddommelige løftet om avkom, for han var ”fullt viss på at det [Gud] hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre” (Rom. 4:20-21). Måtte vi bli ”fullt viss på det”.
Disse ordene av Anselm inneholder derfor et godt råd: ”Tro for å forstå,” fremfor å ”forstå for å tro” (St. Anselm, overs. Sidney Norton Deane [1903], 7).
Brødre og søstre, selv om vi lever i en tid med ”uro”, kan vi stå på hellige steder og ikke la oss rokke (se L&p 45:32, 87:8). Selv om vi lever i en tid med vold, kan vi ha den indre fred som overgår all forstand (se Filipp. 4:7). Forvirrende ting vil fortsatt skje, men i likhet med Nephi kan vi fremdeles vite at Gud elsker oss, et treffende og grunnleggende faktum som kan og vil holde oss oppe gjennom mye! (se 1. Ne. 11:17).
Hvordan kan vi vite at Gud er oppmerksom på oss og elsker oss? Han forteller oss det ved Skriftene – likeledes ved at vi ærlig teller velsignelsene og anledningene da han skjenker oss sin nåde. Fremfor alt forteller han oss det ved Åndens stille, lave røst! (se Alma 34:38, L&p 78:17-19).
Den ”mektige forandring” som kreves hos en disippel, kan føles som en berg-og-dal-bane, når åpenbaringer setter tyngdekraften i ydmykende perspektiv. Slik var det med Moses, som ”falt til jorden” og utbrøt: ”Mennesket er intet, noe jeg aldri kunne ha tenkt meg” (Moses 1:9-10). Men så fulgte den beroligende guddommelige oppklaringen: ”For se, dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39).
Men ”mektig” forandring er svært tungt, et strev som er gjort vanskeligere ved at man gir akt på det naturlige menneskes mindre smigrende drifter. Altfor ofte har våre muligheter blitt kvalt av det verdslige. Vi er neppe rede for de helt store åpenbaringene. Tenk dere – en åndelig del av oss alle er faktisk evig, og vi var hos Gud i begynnelsen! (se L&p 93:29, 33).
Naturligvis kan vi ikke forstå alt dette akkurat nå! Naturligvis kan vi ikke vite meningen med alle ting akkurat nå! Men vi kan vite, her og nå, at Gud kjenner oss og elsker hver og en av oss!
Men, brødre og søstre, hva er det som holder oss fra å kjenne ham og elske ham høyere? Vår nøling med å gi avkall på alle våre synder – vi tenker isteden at en avbetaling vil klare seg. Likeledes vår nøling med å la vår vilje oppslukes av Hans vilje – vi tenker isteden at det er nok å erkjenne hans vilje (se Mosiah 15:7).
Profeten Joseph Smith erklærte at Gud, ”før jorden ble til … forutså alt som skulle skje med jorden … [Gud] kjente til … hvor dypt den menneskelige familie ville synke i synd, deres svakhet og styrke, … situasjonen i alle nasjoner og … deres bestemmelse, … og [Han] har i rikelig grad sørget for [menneskenes] forløsning”. (Se Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 166.)
En del av det Gud har ”rikelig sørget for”, er ufullkomne mennesker som dere og jeg, som har besluttet å skinne og virke i våre utpekte baner, og hele tiden vet at vi er omsluttet av ”[Hans] kjærlighets armer” (L&p 6:20).
I Jesu Kristi navn, amen.